Radikalisering i skolen

Teksten ble oppdatert: 03.02.2025

Innledning

I en verden preget av økende polarisering og globale utfordringer, har temaene radikalisering og ekstremisme fått fornyet aktualitet. Disse fenomenene er ikke nye, men har dype historiske røtter som strekker seg langt tilbake i tid. Samtidig har de fått nye uttrykk og dynamikk i vår moderne, digitale tidsalder (Bjørgo & Gjelsvik, 2015).

Bildet «Diktatorer på museum» er generert ved bruk Dall-E AI for dette nettstedet.

Denne artikkelen tar sikte på å utforske radikalisering og ekstremisme fra et historisk perspektiv, belyse dagens utfordringer, og diskutere hvordan samfunnet, særlig gjennom utdanningssystemet, kan arbeide med å forebygge og motvirke disse fenomenene.

Historiske røtter og utvikling

Radikalisering, forstått som en prosess der en person gradvis aksepterer bruk av vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål, og ekstremisme, som refererer til holdninger eller handlinger som går langt utover det som anses som normalt eller akseptabelt i et samfunn, har eksistert i ulike former gjennom historien (Neumann, 2013). Vi skal se på noen eksempler.

Korstogene på 1000- og 1100-tallet kan ses som et tidlig eksempel på religiøs ekstremisme, der kristne ble radikalisert til å føre «hellig krig» mot muslimer (Madden, 2005). Hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet viser hvordan konspirasjonsteorier og ryktespredning kunne lede til ekstreme handlinger og forfølgelse av uskyldige (Levack, 2006).

Allerede i det første århundre etter Kristus finner vi eksempler på grupper som Sicarii Zealots, en jødisk sekt som brukte vold mot romerske okkupanter i Judea (Brighton, 2009). I middelalderen ser vi fremveksten av Assassinerne (derav det franske og engelske ordet assasin), en shiittisk muslimsk sekt kjent for sine målrettede drap på sunnimuslimske ledere (Daftary, 2007). Disse tidlige formene for ekstremisme viser at fenomenet har dype historiske røtter.

Religionskrigene i Frankrike på 1500-tallet var preget av en ideologisk radikalisering mellom katolikker og protestanter (hugenotter). Begge sider ble stadig mer ekstreme i sine synspunkter og handlinger. Massakrer ble utført av begge sider. St. Bartholomeus-natten i 1572 har blitt et særlig notorisk eksempel på voldelig ekstremisme, der tusenvis av hugenotter ble drept (Britannica, 2024).

Den franske revolusjon (1789-1799) markerer et viktig punkt i historien om politisk vold og ekstremisme. Det var under denne perioden at begrepet terrorisme først oppstod (Hoffmann, 2006). Selv om terror var en del av krigføring mellom politiske og religiøse parter tidligere, så ble dette som begrep knyttet til jakobinernes bruk av vold og massehenrettelser for å tvinge frem lydighet mot staten. Dette representerer en tidlig form for statsterrorisme, der vold ble brukt som et politisk verktøy av makthaverne.

På 1800-tallet ser vi fremveksten av det vi kan kalle moderne terrorisme, ofte knyttet til anarkistiske og nasjonalistiske bevegelser (Laqueur, 2001). Utviklingen av dynamitt ga ekstremister et nytt og kraftig våpen, og perioden mot slutten av århundret var preget av en bølge av politiske attentat mot statsledere i Europa og USA.

Det 20. århundre brakte med seg nye former for ekstremisme, ofte knyttet til totalitære regimer og ideologier. Ledere som (NRKs podcastserie Tyrann) Stalin, Mussolini, Hitler og Amin representerer ekstreme tilfeller av radikalisering og maktmisbruk på statsnivå (Pauley, 2014). Samtidig har vi sett fremveksten av ulike terrorgrupper med ideologiske grunnlag spenne langs de politiske aksene fra høyreekstreme og venstreekstreme til grupper med etno-nasjonalistiske og religiøse motivasjoner (Tomasiewicz. 2022).

Nazismen i Tyskland på 1930- og 40-tallet er et klassisk eksempel på politisk ekstremisme, der rasisme, antisemittisme og dehumanisering ble brukt for å radikalisere en hel nasjon (United States Holocaust Memorial Museum, 2025). Den kalde krigen skapte grobunn for politisk ekstremisme på både høyre- og venstresiden, ofte drevet av konspirasjonsteorier og frykt for «den andre», både «foran og bak» det såkalte jernteppet (Boghardt, 2017).

Moderne manifestasjoner og utfordringer

I dag står vi overfor et komplekst landskap av ekstremistiske bevegelser og ideologier. I Norge identifiserer Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ekstrem islamisme og høyreekstremisme som de største terrortruslene (PST, 2021). Samtidig ser vi fremveksten av nye former for ekstremisme, som incel-kulturen, som primært tiltrekker seg unge menn på nett, og øko-fascisme, som blander miljøaktivisme med høyreekstreme ideer (Berger, 2019).

Teknologiens rolle i moderne radikalisering og ekstremisme bør ikke undervurderes. Sosiale medier har blitt en sentral plattform for spredning av ekstremistisk innhold, rekruttering og radikalisering (Meleagrou-Hitchens & Kaderbai, 2017). Algoritmene som styrer innholdet vi ser på disse plattformene, kan ubevisst lede brukere mot stadig mer ekstremt innhold, og skape ekkokamre der radikale ideer forsterkes uten noen form for motforestillinger (Bright et al., 2022; Cinelli et al., 2021).

Et interessant aspekt ved moderne radikalisering er kjønnsforskjellene som kan observeres. Menn og kvinner tiltrekkes ofte av ekstremistiske ideologier av ulike grunner og spiller forskjellige roller innenfor ekstremistiske grupper. Menn motiveres ofte av forestillinger om maskulinitet, status og økonomiske faktorer, mens kvinner kan tiltrekkes av løfter om «frigjøring», muligheter for religiøs praksis, eller som en reaksjon på opplevd kjønnsbasert vold og undertrykkelse (Pearson & Winterbotham, 2017; Verdegaal, 2018).

Som vi ser har radikalisering og ekstremisme fått nye former og uttrykk, særlig påvirket av globalisering og teknologisk utvikling, noe vi har sett og fortsatt ser manifestere seg i ulike former for handlinger, som for eksempel:

• Konspirasjonsteorier: Teorier som QAnon eller anti-vaksine-bevegelsen har vist seg å være effektive verktøy for radikalisering, ofte koblet til ekstremistiske ideologier (Kruglova, 2023).
• Hatgrupper: Moderne ekstremisme omfatter ofte hat mot spesifikke grupper, som jøder (antisemittisme), muslimer (islamofobi) eller LHBTQ+-personer (homofobi og transfobi) (Oxfordre.com, 2024).
• Internett og sosiale medier: Disse plattformene har blitt viktige arenaer for spredning av ekstremistiske ideer og rekruttering til radikale grupper. Falske nyheter og konspirasjonsteorier spres raskt og når et stort publikum (Bright et al., 2022).
• Historisk revisjonsisme: Ekstremistiske grupper forsøker ofte å omskrive historien for å støtte sine synspunkter. Dette kan inkludere fornektelse av Holocaust eller glorifisering av kolonitiden (United States Holocaust Memorial Museum, 2005).
• Terrorisme: Terrorhandlinger har blitt en av de mest synlige manifestasjonene av voldelig ekstremisme. Eksempler inkluderer 9/11-angrepene i USA og 22. juli-angrepene i Norge (Gereluk et al., 2023).

Influensere spiller en stadig viktigere rolle i radikalisering og spredning av ekstremisme internasjonalt, særlig gjennom sosiale medier. Dette fenomenet har flere viktige aspekter, noe vi skal se nærmere på i fortsettelsen.

Influenseres rolle i radikaliseringsprosesser

• Parasosiale relasjoner: Influensere bygger sterke bånd med følgerne sine, noe som øker påvirkningskraften deres. Disse relasjonene kan skape en følelse av tilhørighet og fellesskap rundt ekstremistiske ideer (Montell, 2021; Rothut et al., 2024).
• Normalisering av ekstreme synspunkter: Ved å blande ekstremistiske budskap med underholdning og livsstilsinnhold, kan influensere gjøre radikale ideer mer tilgjengelige og akseptable (Rothut et al., 2024).
• Kjendiseffekten: Når kjente personer støtter ekstremistiske synspunkter, kan det ha en kraftig innvirkning på holdninger og atferd hos følgerne deres (Montell, 2021).
• Algoritmisk forsterkning: Sosiale medieplattformers algoritmer kan ofte prioritere radikalt eller sensasjonelt innhold, noe som bidrar til å spre ekstremistiske budskap (Higgins, 2024; Rothut et al., 2024).
• Globalt nedslagsfelt: Sosiale medier gir ekstremistiske influensere mulighet til å nå et globalt publikum nesten kostnadsfritt (Montell, 2021).
• Alternative plattformer: Når ekstremister blir utestengt fra mainstream plattformer, flytter de ofte til alternative sider som kan fungere som ekkokamre og akselerere radikaliseringsprosessen (Montell, 2021; Higgins, 2024).
• Fokus på ungdom: Unge mennesker er spesielt sårbare for radikalisering, da deres politiske identitet fortsatt er under utvikling (Rothut et al., 2024).
• Utnyttelse av kriser: Ekstremistiske influensere utnytter ofte globale kriser og samfunnsproblemer for å fremme sine synspunkter (Higgins, 2024).
• Gamifisering: Noen ekstremistiske influensere «gamifiserer» voldelige handlinger, noe som kan oppmuntre til kopiering og smitteeffekter (Higgins, 2024).
• Grenseoverskridende fenomen: Radikalisering gjennom sosiale medier er et globalt problem som påvirker mange land utenfor USA, inkludert Europa, Sør-Amerika og Asia (Montell, 2021; Rothut et al., 2024).
• Varierende ideologier: Selv om høyreekstremisme har fått mye oppmerksomhet, er også islamistisk ekstremisme og andre former for radikalisme aktive på sosiale medier (Rothut et al., 2024).

Influenseres rolle i radikalisering og ekstremisme er et komplekst og voksende problem som krever en mangfoldig tilnærming for å kunne motvirkes effektivt.

Radikaliseringsprosesser

Radikalisering er en kompleks prosess som ofte involverer flere faktorer:

• Personlige faktorer: Følelse av utenforskap, identitetskriser eller traumatiske opplevelser kan gjøre individer sårbare for radikalisering (Feddes et al., 2017).
• Ideologisk påvirkning: Eksponering for ekstremistiske ideer, ofte gjennom internett eller karismatiske ledere (Ranstorp & Meines, 2024).
• Sosiale nettverk: Tilknytning til ekstremistiske miljøer kan forsterke radikaliseringsprosessen (Feddes et al., 2017).
• Opplevd urettferdighet: Følelse av diskriminering eller marginalisering kan føre til ekstreme holdninger (Ranstorp & Meines, 2024).
• Propaganda og desinformasjon: Bruk av falske nyheter og manipulerte fakta for å støtte ekstremistiske synspunkter (Ranstorp & Meines, 2024).

Forebygging og motvirkning

For å bekjempe radikalisering og ekstremisme er det viktig med en helhetlig tilnærming:

• Utdanning: Fremme kritisk tenkning og mediekompetanse for å motvirke falsk informasjon og konspirasjonsteorier (Davies, 2018).
• Tidlig intervensjon: Identifisere og støtte personer i risikosonen for radikalisering (Koehler, 2017).
• Tverrfaglig samarbeid: Involvere ulike sektorer som skole, politi og sosiale tjenester i forebyggingsarbeidet (RAN, 2019).
• Motnarrativer: Utvikle og spre alternative fortellinger som motvirker ekstremistisk propaganda.
• Inkludering: Arbeide for et mer inkluderende samfunn som reduserer følelsen av utenforskap og marginalisering.

Radikalisering og ekstremisme forblir komplekse utfordringer som krever kontinuerlig oppmerksomhet og innsats fra hele samfunnet. Ved å forstå de historiske røttene og moderne manifestasjonene av disse fenomenene, kan vi bedre utvikle strategier for å forebygge og bekjempe dem. Skolen har allerede et mandat til å arbeide med slike spørsmål. Vi skal se litt nærmere på hva læreplanene sier om forebygging.

Hva sier læreplanen?

I møte med disse utfordringene spiller utdanningssystemet en nøkkelrolle i forebygging av radikalisering og ekstremisme. Skolen har en unik posisjon til å nå unge mennesker i en formativ periode av deres liv, og kan bidra til å bygge motstandsdyktighet mot ekstremistiske ideologier.

Den norske læreplanen legger et solid grunnlag for dette arbeidet. Den overordnede delen av læreplanen fremmer demokratiske verdier og holdninger, mens i samfunnsfaget har lærerne nærmest et eksplisitt mandat til å forebygge ekstremisme (Utdanningsdirektoratet, 2020). Andre fag, som norsk, bidrar indirekte gjennom fokus på kritisk tenkning og digital dømmekraft.

Effektive metoder for forebygging i skolen inkluderer utdanning og bevisstgjøring om ekstremisme, kompetanseheving for lærere, samarbeid med lokalsamfunnet, målrettede tiltak for sårbare elever, og bygging av motstandsdyktighet mot ekstremistisk propaganda. Det er viktig at dette arbeidet integreres i skolens generelle virksomhet og ikke behandles som et isolert tema.

Det er flere aktører som arbeider forebyggende. 22. juli-senteret spiller en sentral rolle i dette arbeidet i Norge. Senteret tilbyr undervisningsopplegg om demokrati, medborgerskap og forebygging av ekstremisme, samt gratis skolebesøk der elever får lære om terrorangrepene og deres konsekvenser. Deres digitale ressurser, som tidslinjer, vitnefortellinger og refleksjonsoppgaver, er verdifulle verktøy for lærere i dette arbeidet.

Andre aktører som bidrar i forebyggingsarbeidet inkluderer Dembra (Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme) tilbyr ressurser om radikalisering og voldelig ekstremisme. Det Europeiske Wergelandsenteret tilbyr lærerkurs og elevsamlinger. Utøya arrangerer demokrativerksteder for skoleklasser. Holoucost-senteret tilbyr undervisningsopplegg, utstillinger og arrangementer med temaer knyttet til Holocaust og andre folkemord, antisemittisme, rasisme, ekstremisme, konspirasjonsteorier og minoriteter. Falstadsenteret forteller om fangehistorie fra andre verdenskrig, demokrati og menneskerettigheter og kobler disse opp mot aktuelle spørsmål i vår tid.

Læreplanene for norsk skole legger vekt på flere aspekter som kan bidra til forebygging av radikalisering og ekstremisme, selv om dette ikke alltid nevnes eksplisitt.

Demokrati og medborgerskap

Et sentralt element i læreplanene er å fremme demokratiske verdier og medborgerskap. Dette innebærer:

• Å gi elevene innsikt i kulturelt mangfold og respekt for ulike overbevisninger.
• Å fremme demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte.
• Å integrere nykommere i samfunnet ved å gjøre underforståtte trekk i norsk kultur tydelig (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Kritisk tenkning og kildekritikk

Læreplanene vektlegger utvikling av:

• Evnen til å gjenkjenne ekstremistisk tankegods og retorikk
• Ferdigheter i kildekritikk, spesielt viktig i møte med dagens massive informasjonstilfang og «fake news»
• Selvstendig og kritisk tenkning, fremfor moraliserende tilnærminger (Utdanningsdirektoratet, 2020)

Verdier og holdninger

Skolen skal bidra til å:

• Styrke grunnleggende demokratiforståelse, inkludert det liberale demokratiets historie og sårbarheter
• Fremme verdier som støtter opp om demokratiske institusjoner og styresett
• Skape gode sosiale miljøer og relasjoner på skolen (Utdanningsdirektoratet, 2020)

Konkrete tiltak

Læreplanverket Fagfornyelsen inkluderer flere elementer som kan knyttes til forebygging:

• Utvikling av læringsressurser til bruk i ungdomsskole og videregående skole
• Integrering av temaet i relevante fag
• Fokus på aktiv og emosjonell læring som fremmer mestring, forbedring og utvikling (Utdanningsdirektoratet, 2020)

Det er viktig å merke seg at læreplanene ikke legger opp til at lærere skal fungere som sikkerhetsmyndighetenes forlengede arm eller risikovurdere elever basert på antatte kjennetegn for radikalisering. I stedet vektlegges en helhetlig tilnærming som integrerer forebyggingsarbeidet i skolens permanente virksomhet, involverer elever, lærere og foresatte, og sikter mot uavhengig tenkning og refleksjon.

Mange lærere erfarer at radikalisering og ekstremisme kan arte seg på ulike måter i klasserommet og i undervisningen. Dette er noe som både ledere og lærere i skolen bør være forberedt på, slik at man kan møte disse utfordringene på en best mulig måte. Vi skal se litt nærmere på dette.

Ytringer og holdninger i klasserommet

Elever som er i ferd med å radikaliseres kan gi uttrykk for ekstreme synspunkter og holdninger i klasserommet. Dette kan omfatte:

• Svart-hvitt tenkning og kategoriske uttalelser
• Hatefulle eller diskriminerende ytringer mot bestemte grupper
• Konspirasjonsteorier eller pseudo-vitenskapelige argumenter
• Anti-demokratiske holdninger

Lærere rapporterer at de kan være usikre på hvordan de skal håndtere slike ytringer, da de må balansere hensynet til ytringsfrihet med behovet for å slå ned på krenkende utsagn.

Atferd og relasjoner

Radikalisering kan også vise seg gjennom elevers atferd og relasjoner:

• Isolering eller utenforskap i klassefellesskapet
• Manglende engasjement eller deltakelse i undervisningen
• Konflikter med medelever eller lærere
• Tegn på mistrivsel eller manglende mestring i skolehverdagen

Forskning viser at elever som sliter faglig eller sosialt på skolen kan være mer sårbare for radikalisering (Gereluk et al., 2023; Zych et al., 2022).

Utfordringer for lærere

Lærere står overfor flere utfordringer når det gjelder å håndtere radikalisering i klasserommet:

• Å skape rom for åpen diskusjon av kontroversielle temaer (RAN, 2019).
• Å avdekke og konfrontere ekstremistisk tankegods på en konstruktiv måte (Gereluk et al., 2023).
• Å ivareta elever som kan være ofre for ekstreme ytringer (Zych et al., 2022).
• Å vurdere når det er nødvendig å involvere andre instanser ved bekymring (RAN, 2019).

Forebyggende tiltak

For å forebygge radikalisering i undervisningen anbefales det at skoler fokuserer på:

• Å styrke kritisk tenkning og kildekritikk hos elevene
• Å fremme demokratiforståelse og medborgerskap
• Å skape trygge rammer for uenighet og konfliktløsning
• Å bygge gode relasjoner og inkluderende læringsmiljøer

Ved å arbeide systematisk med disse områdene kan skolen bidra til å gjøre elevene mer motstandsdyktige mot radikalisering og ekstremisme (Sjøen & Jore, 2019).

Pedagogiske tilnærminger og utfordringer

I klasserommet står lærere overfor flere utfordringer når de skal undervise om og forebygge radikalisering og ekstremisme. Det er viktig å skape trygge rom for diskusjon av sensitive emner, samtidig som man fremmer kritisk tenkning og evnen til å analysere informasjon fra ulike kilder.

En effektiv pedagogisk tilnærming er å bruke dialogbasert undervisning, der elevene oppmuntres til å utforske ulike perspektiver og utvikle sine egne argumenter. Dette kan inkludere rollespill, debatter og gruppeprosjekter som utfordrer elevene til å tenke kritisk om ekstremistiske ideologier og deres konsekvenser (Ranstorp & Meines, 2024).

Det er også viktig å integrere digital kompetanse og mediekritikk i undervisningen. Elevene må lære å navigere trygt på nett, gjenkjenne falsk informasjon og propagandateknikker, og forstå hvordan algoritmer og ekkokamre kan påvirke deres oppfatninger (Ranstorp & Meines, 2024).

Lærere bør være oppmerksomme på tegn på radikalisering hos elever, som plutselige endringer i oppførsel, ytringer av ekstreme synspunkter, eller tilbaketrekning fra sosiale aktiviteter. Samtidig er det viktig å unngå stigmatisering og opprettholde en åpen dialog med alle elever.

En helhetlig tilnærming til forebygging

Effektiv forebygging av radikalisering og ekstremisme krever en helhetlig tilnærming som involverer hele samfunnet. Dette inkluderer:

• Økt mediekompetanse og kritisk tenkning, ikke bare blant unge, men i hele befolkningen (Ranstorp & Meines, 2024).
• Aktiv tilstedeværelse av demokratiske aktører online for å motvirke ekstremistiske narrativer.
• Forbedret innholdsmoderering på sosiale plattformer for å begrense spredningen av ekstremistisk innhold (Ranstorp & Meines, 2024).
• Tverrfaglig samarbeid mellom skoler, politi, helsevesen og lokalsamfunn for å identifisere og støtte sårbare individer (Ranstorp & Meines, 2024).
• Psykososial støtte til personer som er i risikosonen for radikalisering (Ranstorp & Meines, 2024).
• Adressering av underliggende samfunnsproblemer som ulikhet, diskriminering og marginalisering, som ofte er grobunn for ekstremisme.

Oppsummering

Som vi har sett, så er radikalisering og ekstremisme komplekse fenomener med dype historiske røtter, men som også manifesterer seg i vår tid. De representerer betydelige utfordringer for vårt samfunn, men gjennom økt forståelse, målrettet utdanning og samarbeid på tvers av sektorer kan vi bygge et mer motstandsdyktig samfunn (Stephens et al., 2021).

Skolens rolle i dette arbeidet bør ikke undervurderes. Ved å danne kritisk tenkende, demokratiske medborgere som kan stå imot ekstremismens farer, legger utdanningssystemet grunnlaget for et tryggere og mer inkluderende samfunn. Det er et ansvar vi alle deler – lærere, foreldre, politikere og samfunnsborgere – å støtte opp om dette viktige arbeidet og sikre at de verdiene vi holder kjære, overlever og blomstrer i møte med ekstremismens utfordringer.

Litteraturliste

Berger, J. M. (2019). Extremism. MIT Press.

Bjørgo, T., & Gjelsvik, I. M. (2015). Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme: En kunnskapsstatus. PHS Forskning.

Boghardt, T. (2017, 31. mars). Cold War fake news: Why Russia lied over Aids and JFK. BBC News. https://www.bbc.com/news/world-europe-39419560

Bright, J., Marchal, N., Ganesh, B., & Rudinac, S. (2022). How do individuals in a radical echo chamber react to opposing views? Evidence from a content analysis of Stormfront. Human Communication Research, 48(1), 116-145. https://doi.org/10.1093/hcr/hqab020

Brighton, M. A. (2009). The sicarii in Josephus’s Judean war: Rhetorical analysis and historical observations. Society of Biblical Literature.

Britannica. (2024, 3. desember). Massacre of St. Bartholomew’s Day. https://www.britannica.com/event/Massacre-of-Saint-Bartholomews-Day

Cinelli, M., Morales, G. D. F., Galeazzi, A., Quattrociocchi, W., & Starnini, M. (2021). The echo chamber effect on social media. Proceedings of the National Academy of Sciences, 118(9), e2023301118. https://doi.org/10.1073/pnas.2023301118

Daftary, F. (2007). The Isma’ilis: Their history and doctrines (2nd ed.). Cambridge University Press.

Davies, L. (2018). Review of educational initiatives in counter-extremism internationally: What works? The Segerstedt Institute.

Feddes, A. R., Nickolson, L., & Doosje, B. (2017). Trigger factors in the radicalisation process: An integrative literature review. Journal for Deradicalization, 11, 1-40.

Gereluk, D., Titus, C., & Donlevy, J. K. (2023). A whole‐school approach to address youth radicalization. Educational Theory, 73(3), 367-384. https://doi.org/10.1111/edth.12581

Imperial War Museums. (2021). What Were the 9/11 Terrorist Attacks? https://www.iwm.org.uk/history/what-were-the-911-terrorist-attacks

Higgins, C. (2024). The link between social media algorithms and online radicalisation. Byline Times.

Hoffman, B. (2006). Inside terrorism. Columbia University Press.

Gereluk, D., Titus, C., & Donlevy, J. K. (2023). A whole‐school approach to address youth radicalization. Educational Theory, 73(3), 367-384. https://doi.org/10.1111/edth.12581

Koehler, D. (2017). Understanding deradicalization: Methods, tools and programs for countering violent extremism. Routledge.

Kruglova, A. (2023). Understanding conspiracist radicalisation. International Centre for Counter-Terrorism. https://icct.nl/sites/default/files/2023-06/QAnon%20Policy%20Brief%20-%20Kruglova%2012%2006%20TO%20PUBLISH.pdf

Kunnskapsdepartementet (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift ved kongelig resolusjon. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020.

Laqueur, W. (2001). A history of terrorism. Transaction Publishers.

Levack, B. P. (2006). The witch-hunt in early modern Europe. Routledge.

Madden, T. F. (2005). The new concise history of the Crusades. Rowman & Littlefield.

Meleagrou-Hitchens, A., & Kaderbhai, N. (2017). Research perspectives on online radicalisation: A literature review, 2006-2016. VOX-Pol Network of Excellence.

Montell, A. (2021). Cultish: The language of fanaticism. Harper Wave.

Neumann, P. R. (2013). The trouble with radicalization. International Affairs, 89(4), 873-893.

Oxfordre.com. (2024). Extremism in the West. Oxford Research Encyclopedias. https://oxfordre.com/internationalstudies/abstract/10.1093/acrefore/9780190846626.001.0001/acrefore-9780190846626-e-864

Pauley, B. F. (2014). Hitler, Stalin, and Mussolini: Totalitarianism in the twentieth century (4th ed.). Wiley-Blackwell.

Pearson, E., & Winterbotham, E. (2017). Women, gender and daesh radicalisation: A milieu approach. The RUSI Journal, 162(3), 60-72.

PST. (2021). Nasjonal trusselvurdering 2021. Politiets sikkerhetstjeneste.

RAN. (2019). Preventing radicalisation to terrorism and violent extremism: Approaches and practices. Radicalisation Awareness Network.

RAN. (2019). Dealing with extremism in an educational environment in the Western Balkans. Radicalisation Awareness Network.

Ranstorp, M., & Meines, M. (2024). The root causes of violent extremism. Radicalisation Awareness Network.

Rothut, S., Harff, D., & Puschmann, C. (2024). Social media influencers, the far right and their potential impact on youth radicalisation. VOX-Pol.

Sjøen, M. M., & Jore, S. H. (2019). Preventing extremism through education: Exploring impacts and implications of counter-radicalisation efforts. Journal of Beliefs & Values, 40(3), 269-283. https://doi.org/10.1080/13617672.2019.1600134

Stephens, W., Sieckelinck, S., & Boutellier, H. (2021). Preventing violent extremism: A review of the literature. Studies in Conflict & Terrorism, 44(4), 346-361.

Tomasiewicz, J. (2022). The ideological component in 21st century terrorism. Studia Politologiczne, 63, 135-150.

Verdegaal, M. (2018). The role of gender in extremism and P/CVE. Radicalisation Awareness Network.

United States Holocaust Memorial Museum. (2025). Nazi Racism: An Overview. Holocaust Encyclopedia. https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/nazi-racism-an-overview

United States Holocaust Memorial Museum. (2018). The Deadly Consequences of Nazi Ideology. https://www.ushmm.org/learn/holocaust/consequences-nazi-ideology-film

Zych, I., Farrington, D. P., & Ttofi, M. M. (2022). Is radicalization a family issue? A systematic review of family‐related risk factors, consequences and interventions against radicalization. Aggression and Violent Behavior, 66, 101724. https://doi.org/10.1016/j.avb.2022.101724

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplanverket. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/