Barnesamtalen

Father And Son Hiking In Countryside Wearing BackpacksHvorfor er det så viktig å kunne samtale med barn og unge? Forskning har over tid vist at mange unge mennesker sliter med sin psykiske helse. Det er i tillegg slik at de psykiske helseutfordringene den enkelte står overfor ikke forsvinner av seg selv, snarere tvert i mot, de har en tendens til å bli større jo lengre de får lov til å utvikle seg.

Et annet aspekt ved dette er det forebyggende arbeidet, altså det foreldre og ansatte i barnehage, skole og i helsetjenestene kan gjøre med det psykiske og mentale velværet for barnet før det utvikler så alvorlige psykiske vansker at det trenger behandling. Spørsmålet er: Hva er det som skal til?

Noen grunnleggende kunnskaper om barn og unges psykiske helse er et viktig element. Et annet er hva det er som kan forårsake ubalanse i den psykiske helsen hos barn og unge. Et tredje element kan være å tilegne seg noe kunnskap om hva det er det som skal til for å kunne hjelpe barnet til å gjenopprette likevekt når det opplever psykisk ustabilitet.

I denne teksten har jeg samlet en del ressurser som kan være til hjelp for foreldre og foresatte og ansatte i barnehage, skole og i helsetjenestene til å gjennomføre den ”vanskelige” samtalen. Denne samtalen kan være viktigere enn man tror. Barn og unge kan klare å mobilisere og komme seg ut av det de opplever som er vanskelig om de blir møtt med omsorg, forståelse og anerkjennelse fra voksne gjennom utviklingsstøttende samtaler.

En norsk forskningsstudie fra 2013 viser at barn som har opplevd mobbing, vold og seksuelle overgrep scorer en hel karakter under gjennomsnittet. Med god lærerstøtte ligger gruppen på snittet. Dette sier noe om det potensialet som ligger i god og omsorgsfull voksenstøtte overfor barn og unge som står i en krevende livssituasjon.

Vi kan som voksne la vær å ta disse samtalene, eller utsette dem. Konsekvensene blir da gjerne at barnet forsøker å løse sine egne problemer med de begrensede kunnskapene og ressursene det har tilgjengelig. Barn og unge vil som regel trenge god voksenstøtte om det opplever villedende og vanskelige hendelser som forårsaker mental forvirring og overbelastning.

Det å samtale med barn og unge har ofte en egen forløsende effekt. Man kan ofte se at barnet blir lettere og gladere straks det har fått lov til å fortelle om det som er vanskelig. I etterkant handler det like mye om oppfølgning, omsorg, støtte og sist men ikke minst å ta vare på barnets rettssikkerhet.

Årsaker til psykisk overbelastning

Det kan være mange årsaker og innganger til psykisk ubalanse hos barn og unge. I forskningen nevnes ofte omsorgssvikt, mobbing, vold og seksuelle overgrep som de store hovedkategoriene av årsaker til psykiske vansker. I senere tid har man også sett at konfliktfylte forhold mellom foreldre og skilsmisse kan medføre økt risiko for psykisk uhelse for barnet.

Uansett årsak eller inngang til den psykiske ubalansen som oppstår, så er det den individuelle sårbarheten som barnet bærer som bør vektes. Det betyr at vi som voksne omsorgspersoner må ta inn over oss at barn tåler og takler vanskelige livshendelser svært forskjellig. Det er den subjektive opplevelsen av selve årsaken til hva som utløser psykisk ustabilitet som må vektlegges.

Man kan for eksempel ikke forvente at to søsken under relativt like forhold skal tåle en alvorlig hendelse likt. For den ene trenger ikke hendelsen å bety så mye, for den andre kan belastningen medføre alvorlig fare for psykisk skade. Her handler det om voksnes kompetanse til å tolke det enkelte barnet, samt evne til å stille med adekvat og alderstilpasset omsorg og støtte når barnet trenger det.

Vi deler gjerne omsorgssvikt inn i fire forskjellige kategorier. Norsk Helseinformatikk har laget denne oversikten:

Fysisk omsorgssvikt. Innebærer manglende tilførsel av tilstrekkelig mat, klær, husvære, hygiene, beskyttelse eller overvåkning.

Emosjonell omsorgssvikt. Innebærer fravær av kjærlighet, sikkerhet, hengivenhet, emosjonell støtte eller psykologisk hjelp når det trengs. At barn observerer vold i partnerforhold oppfattes også som en type omsorgssvikt.

Sviktende opplæring og utvikling. Innebærer at barnet ikke følges opp i forhold til skole, det reageres ikke på fravær fra skolen og barnet får ikke dekket sine mest grunnleggende opplæringsbehov.

Medisinsk omsorgssvikt. Innebærer forsinket eller avvist kontakt med helsetjenesten, noe som kan skade barnets helse.

(NHI – Norsk Helseinformatikk, 11.02.14)

Alle disse formene for omsorgssvikt medfører økt risiko for psykiske belastninger som kan føre til alvorlig helseskade hos barnet. Flere forhold spiller imidlertid inn. Barnet har fra fødselen av en genetisk disposisjon; styrker og svakheter. Miljømessige forhold spiller også inn, for eksempel i hvor stor grad omsorgspersonene klarer å stille opp for barnet med hensyn til dets behov, og om barnet eventuelt har andre voksenpersoner å støtte seg til.

Barnet utvikler seg i tillegg gjennom ulike stadier, og enkelte av disse utviklingsstadiene er mer sårbare enn andre. Her henger barnets språk- og begrepsutvikling sammen med fysiologisk, psykologisk, kognitiv og seksuell utvikling i følgelag og i en helhet. Hele eller deler av denne utviklingskjeden kan skades dersom barnet opplever alvorlig svikt i omsorgen fra sine nærmeste.

Skamproblematikk

Skamproblematikk kan være en underliggende faktor for utvikling av psykiske vansker. Barn og unge kan utvikle destruktive tankemønstre om seg selv og sitt forhold til omverden av mange forskjellige årsaker. Her er det viktig at vi som voksne ikke bare er opptatt av vår egen bekymring for barnet, men at barnet opplever at det er legitimt og helt greit å snakke om egne bekymringer. Dette kan skape en lufteventil for egne tanker og følelser.

Et eksempel kan være at barnet utvikler skamproblematikk fordi det føler seg latterliggjort eller får urimelige beskyldninger mot seg, eller opplever alvorlig urettferdig behandling; handlinger som krenker barnets identitet, integritet og tillit til sine nærmeste. Utvikling av skam kan være nært forbundet med den seksuelle utviklingen, eller at barnet opplever å bli beskyldt for å snakke usant eller for å ha påført noen stor skade uten at dette er sant.

Skremmende og uforutsigbar atferd blant foreldre er også forhold som kan påvirke barnets psykiske helse negativt. Det samme kan man si misforstått barneoppdragelse som harde straffemetoder, sanksjoner eller trusler mot barnet. Sinne og raseri mot barnet kan også en skremmende effekt og kan påvirke barnets mentale tilstand.

Barnet kan også gå med bekymringer for sine nærmeste. Barn konstruerer sin egen virkelighet om de ikke får gode forklaringer på hva det er som skjer rundt dem. Det kan være at en forelder er syk, har psykiske vansker eller sliter med rusproblematikk. Økonomiske vansker, fattigdom og konfliktfylte familieforhold kan også gjøre at barnet bekymrer seg.

Om barnet er omgitt av flere typer risiko og sårbarhet, blir det et spørsmål om hvor mye det tåler før belastningene blir for store og det ”knekker”.

Tanker, følelser og handlinger

Innenfor psykologien er ABC-modellen en av de mest anvendte metodene brukt i terapirommet. Det er en forholdsvis enkel modell av det menneskelige sinn, som kan brukes til å analysere tanker, følelser og handlinger.

Det vil si at utsetter man et barn for omsorgssvikt vil det naturligvis anta at ”verden er et vanskelig sted for meg”, ”jeg kan ikke stole på mine nærmeste”, ”det er på grunn av meg at vonde ting hender meg”, ”jeg har nok fortjent det vonde som skjer” eller det aller verste ”verden hadde vært et bedre uten meg”.

De grunnleggende antakelsene om en selv, menneskene som omgir oss og den verden vi bebor farges av vår fortid og historie. Om man har foreldre, familie og venner som har gode ressurser og som støtter barnet i ett og alt, så har man en farbar vei. Har man en bakgrunn der man har vært nødt til å tåle omsorgssvikt, vold og overgrep har man noe man må ”jobbe” med.

Følelser og emosjoner

Barn trenger kunnskap om sammenhengene mellom egne tanker, følelser og handlinger. På grunn av manglende språk og begreper har ikke barnet de samme mulighetene til å forklare hva som er vanskelig. Barnet kan gi tegn og signaler om at noe i livet er stridt, men på måter som er krevende for voksne å tolke og forstå. Derfor er utvikling av språk og begreper for følelser og tanker svært viktig for barnet slik at det kan gjøre seg forstått.

Alfred & Skyggen er en nyttig video for både voksne og barn. Den kan hjelpe voksne til å forklare hva følelser er, at vi kan uttrykke mange forskjellige følelser via språket vårt og at det er viktig at vi sier i fra hvordan vi har det. Det er svært viktig at vi forsikrer barn om at det ikke er skamfullt å si fra hvordan man har det innvendig.

Traumer

Vi har ikke vært så veldig bevisste på barn og unges traumer og reaksjoner når de gjenopplever hendelser i for eksempel undervisningssituasjonen. Barn som utvikler utagerende atferd eller tilbaketrekking og unngåelsesstrategier har nok ofte blitt sett på som brysomme eller ”late”; altså det er ”noe ved dette barnet”.

De voksne har ikke forstått at det kan ligge alvorlige ting i fortiden til barnet, som det vil trenge omsorg og støtte til å kunne for å kunne bearbeide slik at det kan lære seg andre strategier for å håndtere strevsomme og stressende situasjoner. Det er også et poeng at traumatiserte barn ofte trigger sinnet til voksne omsorgspersoner, dermed får disse ungene mye negativ oppmerksomhet som er til lite hjelp for barnet.

Psykolog Heine Steinkopf gir oss her en introduksjon til av traumer er og hvordan de kan skade barnets hukommelse. Han gir oss også en pedagogisk gjennomgang av hvordan et barn med traumer kan reagere i for eksempel en undervisningssituasjon. Har barnet vært utsatt for vold av nære omsorgspersoner kan det reagere med ukontrollert sinne ved berøring fra andre voksne.

Psykolog Dag Nordanger beskriver i denne videoen hva som skjer i en hjerne som har blitt utsatt for traumer.

Traumebevisst omsorg

Barn som har vært utsatt for ulike former for omsorgssvikt, mobbing, vold og seksuelle overgrep vil trenge god og alderstilpasset omsorg og oppfølgning av voksne i tiden etter at krenkelsene har blitt avdekket. Man kan altså ikke anta at barnet ”reparerer” seg selv. Derfor er det viktig at ansatte i barnehage, skole og i helsetjenestene som omgir barn og unge tilegner seg noe grunnleggende kunnskaper fra fagfeltet.

Det ovenstående er spesielt viktig med tanke på oppfølgning i barnehage og skole samtidig og etter at barnet har vært gjennom behandling. Det er også en kjensgjerning at mange barn ikke blir utredet for traumer. Mer kunnskap fra traumefeltet og om traumebevisst omsorg kan gjøre at flere blir oppmerksomme på problematikken, gjenkjenner tegnene og signalene barnet gir og sørger for at det får den hjelpen det trenger fra kvalifisert helsepersonell.

Med noe mer kunnskap om traumer og traumebasert omsorg kan foreldre og pedagoger støtte barnet på en god måte, i tillegg til den hjelpen det får fra kvalifisert helsepersonell.

Tål hele historien

Som voksne med ansvar og omsorg for barn og unge i barnehage og skole har vi en svært viktig rolle. Vi skal ikke undervurdere hvor viktig den omsorgen vi gir er for et barn, spesielt om det har vært utsatt for vanskelige ting. Unge voksne som har opplevd ulike former for omsorgssvikt forteller ofte om at det var en lærer eller en helsesøster som betydde noe helt spesielt slik at de klarte å mobilisere krefter til å komme seg videre.

Eva Dønnestad og Øyvind Aschjem ved RVTS Sør har laget seks små videosnutter som gir gode råd om hvordan voksne ivaretar barnet på best mulig måte når man skal samtale med det om vanskelige ting.

Den første filmen fremhever barnets behov for å bli tatt vare på. Her nevnes stikkord som trygghet, forståelse, spørsmål, tid trøst og trofasthet.

Den andre filmen vektlegger barnets behov for å møte voksne som viser respekt og forståelse for det som blir fortalt. Den voksne tåler det barnet forteller og behandler barnet med verdighet og respekt.

Det er lett å lede barnet, og det er lett å sette effektive stoppere i samtalen med barnet. Det får da ikke fortalt sin egen historie. Den blir kanskje farget av det den voksne ønsker å høre. Den voksne setter seg selv til side i samtalen og lytter aktivt.

Den voksne bør også sette seg selv til side når om man blir konfrontert med egne barndomsopplevelser. Det er viktig at den voksne har et avklart forhold til sin egen historie og at denne ikke skal farge barnets fortelling.

Det kan være svært vanskelig for barn og unge å gå inn i de innerste rommene der de smertefulle tingene befinner seg. Dønnestad og Aschjem fremhever her viktigheten av å gi barnet mot til å møte sin egen smerte og støtte barnet i prosessen.

Sist men ikke minst, dette handler om å finne godheten der innerst inne hos seg selv, og hos andre. Dønnestad og Aschjem sier:

Finn godheten og gjør den større.

Snakk med meg!

I følge psykolog Haldor Øvereeide er språk og handling nært sammenknyttet. Derfor er barn særlig avhengig av forhold i den konkrete situasjonen for å kunne gi og ta imot informasjon. Av den grunn må situasjonen tilrettelegges for barnets muligheter til å ta i bruk sine egne uttrykksmuligheter.

I de fleste tilfeller vil en samtale rundt et bord fungere best. Den voksne bør sette seg skrått ovenfor barnet, slik at barnet kan se rett frem uten å bli fanget av den voksnes blikk slik at barnet selv kan regulere når det vil ha øyekontakt. Slik kan samtalen bli mindre krevende for barnet.

Barnets stol bør plasseres slik at det er fri tilgang til døren, gjerne med litt «luft» rundt slik at barnet ikke føler seg innestengt. Når det gjelder mindre barn, bør disse ha mulighet til å kunne bevege seg i rommet, men slik at det er lett for den voksne å koble seg til barnets interesse uten å komme fysisk fot tett innpå barnet.

Beskriv her og nå-situasjonen: du kan sitte på den stolen, og jeg setter meg her. Der er døren til toalettet. Fortell hvor lenge samtalen skal pågå, hva skal skje underveis og etter samtalen er ferdige: «vi skal snakke sammen og tegne og spille litt i en time». Det å gi jevnlig og tilpasset informasjon om situasjonen de er i, kan gjøre barn og ungdom mere positiv og gi bedre atferdskontroll til å følge den voksnes struktur.

Dette gir barnet et handlingsvalg og beskriver hva barnet kan gjøre, og fører barnet i «ja-sirkler». Den interesserte, lyttende voksne holdningen til barnets fremstilling er den beste generelle måten å gyldig gjøre barnets virkelighet på. Normaliserende gyldiggjøring: Det er vanskelig å snakke om dette? Mange barn jeg er i kontakt med, synes det er vanskelig å fortelle at mamma drikker. Slik kan en gi barnet opplevelsen av bekreftelse i den voksnes inntoning og at egne erfaringer også gjelder flere.

Barnet må gis rom til egne avslutninger og initiativ som blir sett og respektert. Særlig ved emosjonelt vanskelige temaer er det viktig at barnet får «pauser» med utveksling om mer nøytrale tema. Gis dette rommet ut ifra barnets signaler: utenforliggende spørsmål, se seg rundt, er det lettere å få barnet konsentrert om emnet over tid. Når barnet får denne erfaringen av egenkontroll, viser det seg at de ofte kan gå svært langt inn i vanskelige livsområder. Barnet kan bli overengasjert i temaet, og det kan da være nyttig at den voksne tar initiativ til små pauser: «nei, nå må vi vist ha oss litt å drikke du». Som en avslutning på samtalen kan det være greit og ta en oppsummering av praten.

Tempoet og toneleiet dempes, slik at samtalen blir roligere og tilpasset det at man skal gå ifra hverandre. Det er nå viktig at barnet bekreftes i relasjonen på en aksepterende og gyldiggjørende måte: «i dag viste du meg at det ikke er lett og snakke om besøkene hos mamma. Da ble jeg bedre kjent med deg, og skjønner at dette er leit for deg.

Mål: Å avslutte samtalen på en positiv måte for barnet, og gi barnet en opplevelse av å bli ivaretatt, forstått og tatt på alvor. Eventuelt avtale ny samtale og ta farvel.

Psykolog Haldor Øvreeide har utviklet en samtalemetodikk som er basert på noen enkle prinsipper. Til veilederen er det også utviklet to instruksjonsvideoer som er svært nyttige fordi de viser prinsippene i praksis. Veilederen og filmene er spesielt tilpasset barnevernet og er i bruk ved barnehusene og barnevernskontorene, men egner seg også for alle som skal snakke med barn i jobben sin.

Barne- og likestillingsdepartementet har laget veilederen og filmene ”Snakk med meg”, del 1 og del 2. Materialet er laget for tilsatte i barnevernstjenesten. Her kan du laste ned filmen og veilederen «Snakk med meg». Barne- og likestillingsdepartementet har laget veilederen og filmen ”Snakk med meg”. Veilederen er laget for tilsatte i barnevernstjenesten. Her kan du se filmen.

Klikk på bildene under for å spille av videoene.

Snakk med meg - del 1

Snakk med meg – del 1 © Suzanne Schønkopf

Snakke med meg - del 2

Snakk med meg – del 2 © Suzanne Schønkopf

Den dialogiske samtalen

Åse Langballe ved NKVTS har utviklet en metode for barnesamtalen som de har kalt «Den dialogiske samtalen – hvordan snakke med barn om vanskelige temaer». Her er det snakk om samtaler med barn i en avhørssituasjon for eksempel på Staten Barnehus, men prinsippene er universelle med tanke på den ”vanskelige” samtalen.

Åse Langballe vektlegger det å skape forutsigbarhet, redusere stress, skape kontakt og et fortrolig klima og at barnet får mulighet til å formulere seg fritt med hensyn til de tingene det har opplevd. Hun vektlegger to hensyn som viktige:

Det kan være at barnet tidligere har fortalt om sine opplevelser til noen, og at det er behov for å fremskaffe mer informasjon fra barnet slik at riktige tiltak kan settes i verk (beskytte barnet mot fremtidige overgrep, hjelpe barnet og / eller anmelde et ulovlig forhold). Barnet kan også ha gitt uttrykk for et behov for å snakke om sine overgrepserfaringer.

Det kan være det er mistanke om at noe har hendt. Barnet kan gjennom sin atferd gi grunn til bekymring, men det har ikke har fortalt noe konkret til noen. Kanskje det er noe barnet har sagt, men det er ingen bestemt situasjon å feste det til. Den voksne har en følelse av at noe ikke er som det skal, men det er vanskelig å nå frem når man forsiktig prøver å spørre.

Videre fremhever Åse Langballe at det er barnet som er ekspert på sin egen virkelighet. Hun sier at det er noen holdninger som er viktige for barn i slik samtaler:

Barnet er selv ekspert på sin egen virkelighet.
Selv små barn, helt ned i tre – fire års alder kan gjenkalle og fortelle om selvopplevde hendelser i sine liv.
Barn må føle seg trygge for å tørre eller ville fortelle om sine overgrepserfaringer.
Voksne har en viktig rolle i forhold til å hjelpe og motivere barnet til å fortelle.
Samtalens forløp er den voksnes ansvar.
Barn blir aldri bedre til å fortelle enn det de voksne er til å lytte.
Barn trenger oppriktige, tydelige og direkte voksne.
Barn trenger tid.
Det er en fin balanse mellom ikke å gi seg så lett, og å presse et barn. Det er viktig å stoppe i tide.
Barn som er overgrepet er vare på de voksnes signaler og reaksjoner.
En oppmerksom og interessert voksen som ved anerkjennelse tar barnet på alvor kan hjelpe et barn til å fortelle

Dette er bare noen få, men likevel viktige bestanddeler i den dialogiske barnesamtalen. I tillegg vektlegges barnelovgivningen og Barnekonvensjonen særskilt i Åse Langballes prinsipper om den dialogiske samtalen. Hun fremhever den demokratiske og juridiske retten barnet har etter norsk og internasjonal lov om at barnet skal høres i sine saker, og jo eldre barnet blir jo mer skal barnets egne meninger vektlegges.

Snakketøyet

Et tredje og mer interaktivt verktøy for samtale er «Snakketøyet». Dette er et samtaleverktøy utviklet for helsepersonell, men prinsippene er de samme og kan fullt ut brukes av lærere, trenere og foreldre om man er bekymret eller ønsker å ta ”den vanskelige samtalen” med et barn eller en ungdom.

Klikk på bildet under for å komme til Snakketøyet.

Snakketøyet

Mange offentlige instanser utenfor skolen har tatt i bruk flere av de samtaleverktøyene som presenteres i dette ressursheftet. Barnevernet, politi, Statens Barnehus og domstolene er eksempler på instanser som bruker metodiske samtaleverktøy for å sikre bevis ved mistanke om at barn og unge er utsatt for noe som er helseskadelig eller kriminelt. I andre sammenhenger brukes disse samtalemetodene for å støtte barn og unge gjennom konfliktløsning og behandling av psykiske vansker som ofte kommer i kjølvannet av vanskelige og traumatiserende livshendelser.

De samme metodene kan utmerket godt brukes i samtale med barn og unge i skolen. Det handler om hvordan man åpner, gjennomfører og lukker en slik samtale på en forsvarlig måte og ut i fra en vurdering om barn og unges beste, og sist men ikke minst deres rettssikkerhet i skolehverdagen. Dette er et fagfelt som har et stort potensiale i seg om ansatte i skolen ønsker å jobbe mer på «baksiden» av det barn og unge strever med.

Alle de verktøyene som er presentert her er kanskje spesielt designet for folk innenfor helsetjenestene, men jeg tror og håper at både foreldre og pedagoger kan ha nytte av denne kunnskapsopphentingen. Vi har som fellesskap mye å tjene på å ta vare på det enkelte barnets velvære og psykiske helse.

We hold the future in our hands when we hold a baby in our arms.

(Barbra Streisand at Bill Clintons inauguration concert 1993)

Litteratur

• Annelise Fredriksen m. fl., Kognitiv atferdsterapi med små barn, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2011
• Anna Luise Kirkengen intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal, Krenkede barn kan bli syke voksne, sinnetshelse.no, 2008
• Haldor Øvreeide, En veileder om å snakke med barn i barnevernet – Snakk med meg! Barne- og likestillingsdepartementet, 2009
• Kari Trøften Gamst, Profesjonelle barnesamtaler- i forskning og praksis – Å ta barn på alvor, Røroskonferansen, 2014
• Åse Langballe, Kari Trøften Gamst og Marit Jacobsen, Den vanskelige samtalen -Barneperspektiv på barnevernarbeid – Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse, Rapport 2 / 2010, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2010
• Åse Langballe, Den dialogiske samtalen – hvordan snakke med barn om vanskelige temaer, NKVTS – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2011
• Strøm m.fl.: Violence, bullying and academic achievement: A study of 15-year-old adolescents and their school environment, Child Abuse & Neglect, 2013
• Howard Bath, ”The Three Pilars of Trauma informed Care – Traumebevisst omsorgs tre grunnpilarer, Reclaiming Children and Youth, 2008
• Siw Ellen Jakobsen, Selvregulering er grunnmuren for læring, forskning.no, 25.01.2015
• snakketoyet.no – Barns Beste, 2014
• Frode Fredriksen, Ressurshefte – Arbeid mot krenkende adferd og seksuell trakassering i videregående opplæring i Sør-Trøndelag fylkeskommune – Forebyggende arbeid i et helsefremmende læringsmiljø, Sør-Trøndelag fylkeskommune, 2015
• Diagnostikk av barnemishandling og omsorgssvikt, Norsk Helseinformatikk, 11.02.2014
• Omsorgssvikt/vanskjøtsel av barn, Helsebiblioteket, 14.09.2012
• Kompetanseutviklingsprogram, Traumebevisst skole, RVTS Sør, 2012
• HandleKraft, I møte med barn og unge utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep.
• HandleKraft, Et kompetansehevningsprogram for ansatte i statlige barnevernsinstitusjoner og fosterhjemstjenester, BUFdir og RVTS Sør, 2012
• Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten, Rundskriv Q-24, Det kongelige Barne- og familiedepartementet, 2005
• Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse, Barne-, likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, 2008
• Rutiner i skolens arbeid mot tvangsekteskap, IMDI – Innvandrings- og mangfoldsdirektoratet
• Mistanke om ansattes seksuelle overgrep mot barn – Veileder for utarbeidelse av plan for krisehåndtering, Utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, 2002
• Birgit Hegge, Trafikklyset – seksuell atferd hos barn og ungdom, 2012
• Helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet, Helsetilsynet, 2014
• Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten, Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, 2009
• Taushetsplikt og samhandling i kommunalt arbeid for barn – ungdom – familier, KS – Kommunenes Sentralforbund

One Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.