«Det er veldig positivt at mobbetallene går ned. Alle må jobbe sammen for å motarbeide mobbing,» sier «Emma» (16), elevrådsleder på Solbakken videregående skole, til lokalavisen. Rektor står ved siden av og nikker og smiler. Det gjør også journalisten som noterer flittig. Verken Emma, rektor eller journalisten er klar over at de, med de beste intensjoner, er med på å opprettholde et alvorlig demokratisk problem i skolen.
Per i Emmas klasse
Per står bakerst på scenen i gymsalen, nesten skjult bak de andre elevene. 10. klasse har øvd på BlimE-dansen og fremfører den nå sammen med resten av skolen. Dansen er i full gang, og lærerne smiler fornøyd mens de observerer det tilsynelatende samholdet i klassen, men bak fasaden av fellesskap og inkludering utspiller det seg en annen virkelighet. Idet musikken tordner gjennom høyttalerne, begynner mobberne å herme etter Pers klumsete bevegelser. Latteren fra de bakerste rekkene sprer seg framover blant elevene, men Per ler ikke. Han kjenner den velkjente klumpen i magen vokse seg større for hvert sekund som går.
«Kom igjen, Per! Dans med oss!» roper en av guttene med et ondskapsfullt glimt i øyet. Per vet at dette ikke er en vennlig invitasjon, men en fortsettelse av den langvarige plagingen han har opplevd opp gjennom årene.
Lærerne, opptatt med å koordinere dansen, legger ikke merke til de små gestene og blikkene som blir utvekslet mellom elevene bakerst på scenen. De ser bare en klasse som tilsynelatende danser sammen med smilende fjes og koordinerte bevegelser. Per føler seg fanget i et absurd skuespill som han ikke kan si nei til. Her står han, side om side med sine plageånder, og deltar i en aktivitet som skal forebygge nettopp det han opplever hver eneste dag. Nå håper han bare at resten av skolen ikke ser at han blir ydmyket av sine egne klassekamerater på scenen.
Resten av klassen observerer stilltiende det som skjer. Noen ser ukomfortable ut, noen himler med øynene, andre vender blikket bort, men ingen varsler om det som er i ferd med å skje. Det er som om alle er låst fast i en kollektiv fornektelse av virkeligheten, slik det er og alltid har vært. Da dansen endelig er over, klapper alle og gratulerer hverandre med en vellykket fremføring. Rektor går opp på scenen og roser elevene med den beste BlimE-dansen hun har sett på lenge. Per står alene i hjørnet, usynlig for alle bortsett fra mobberne som sender ham triumferende blikk.
Den usynlige dynamikken
Den tenkte episoden med Per illustrerer hvordan skolens forebyggende arbeid mot mobbing kan mislykkes i å adressere de underliggende maktstrukturene. Til tross for gode intensjoner, opprettholdes ofte den eksisterende dynamikken, der mobbere, ofre og tilskuere spiller sine roller i et komplekst sosialt spill. Det kollektive engasjementet i antimobbeaktiviteter kan paradoksalt nok maskere de reelle problemene og gjøre det enda vanskeligere for ofre som Per og de av klassekameratene som misliker mobbingen å bryte ut av mønsteret.
Bak fasaden av synkende mobbetall og velmenende uttalelser skjuler det seg en kompleks virkelighet. For selv om den skolen Emma går på har gått fra 8 % til 7 % med elever som rapporterer om mobbing, så finnes det fortsatt ofre for mobbing på skolen. De som virkelig får kjenne konsekvensene av mobbingen på kroppen, forblir tause. De blir sjelden spurt, og hvis de blir det, tør de som regel ikke å fortelle om det.
I dette tenkte tilfellet, der Emma og rektor smiler mot fotografen, skapes det en farlig illusjon om at alt er bra, mens de som lider forblir usynlige. Dynamikken fører til et underskudd av informasjon der beslutningstakere ikke får tilgang til hele bildet. Det gir noen elever uforholdsmessig mye definisjonsmakt over skolemiljøet, mens det fratar mobbeofrene muligheten til å bli hørt og få sine erfaringer anerkjent.
Et demokratisk underskudd
Denne situasjonen representerer et alvorlig demokratisk problem i skolen:
- Det skaper et informasjonsunderskudd der beslutningstakere ikke får tilgang til hele bildet
- Det gir noen elever uforholdsmessig mye definisjonsmakt over skolemiljøet
- Det fratar mobbeofrene muligheten til å bli hørt og få sine erfaringer anerkjent
- Det undergraver skolens rolle som arena for likeverd og inkludering
Systemisk utfordring
En særlig utfordring ligger i hvordan skolens forebyggende arbeid og tiltak mot mobbing ofte mislykkes i å adressere den underliggende dynamikken og maktstrukturene som opprettholder mobbingen. I mange tilfeller oppstår det en paradoksal situasjon i det forebyggende arbeidet mot mobbing, der mobbere, mobbeofre og observatører deltar i antimobbearbeidet, uten at dette nødvendigvis fører til reell endring.
Dette «spillet» kan beskrives som en form for kollektiv fornektelse, der alle aktører går gjennom alle deler av det forebyggende arbeidet, men unngår å konfrontere de egentlige problemene. Mobbeofre kan føle seg presset til å delta i antimobbeaktiviteter side om side med sine plageånder, uten at de føler seg trygge nok til å fortelle om det de egentlig opplever.
Veien mot et mer inkluderende skoledemokrati
For å endre på dette forholdet og skape et mer inkluderende skoledemokrati, kan følgende tiltak vurderes:
- Anonyme undersøkelser: Gjennomføre jevnlige, anonyme undersøkelser blant alle elever for å fange opp mobbing og mistrivsel.
- Representativ elevmedvirkning: Sikre at elevråd og andre medvirkningsorganer har bred representasjon, ikke bare de populære elevene.
- Trygge arenaer for å si ifra: Skape lavterskel-kanaler der elever kan melde fra om mobbing uten frykt for represalier.
- Bevisstgjøring av lærere: Øke læreres kompetanse i å oppdage skjult mobbing og utenforskap.
- Styrke elevers demokratiske ferdigheter: Lære elever om demokrati, medborgerskap og viktigheten av alles stemmer.
- Inkluderende dialoger: Fasilitere trygge gruppesamtaler der alle elever får mulighet til å dele sine erfaringer.
- Kritisk medieforståelse: Lære elever å være kritiske til hvordan skolemiljøet fremstilles i media og interne kanaler.
Skoleeiers og arbeidsgivers plikter
Skoleeiere og arbeidsgivere har omfattende juridiske plikter når det gjelder å sikre et trygt miljø for både elever og lærlinger. Opplæringslovens Kap. 12, det som tidligere ble kalt § 9A, gir alle elever rett til et «trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring». Loven pålegger skolene nulltoleranse mot krenkende oppførsel som mobbing, vold, trakassering og diskriminering.
For lærlinger gjelder arbeidsmiljøloven fullt ut, siden de regnes som arbeidstakere. Arbeidsgiver har plikt til å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø – både fysisk og psykososialt. Dette inkluderer vern mot mobbing, trakassering og diskriminering på arbeidsplassen.
Mobbingen er kontraproduktiv
Mobbing på skolen er dypt kontraproduktiv og medfører negative konsekvenser for alle involverte parter, ikke bare for mobbeofrene, men også for mobberne og de stilltiende vitnene. Dette betyr at mobbing og trakassering er skadelige fenomener som undergraver hele læringsmiljøet og hemmer elevenes evne til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter.
For mobbeofrene er konsekvensene åpenbare og alvorlige. De opplever konstant stress, angst og frykt, noe som drastisk reduserer deres konsentrasjon og evne til å delta aktivt i undervisningen. Dette fører ofte til dårligere akademiske prestasjoner og kan i verste fall resultere i ufrivillig skolefravær, utvikling av unngåelsesstrategier og psykiske vansker, og i ytterste konsekvens, selvskadings-og selvmordsproblematikk. Mobberne, på sin side, bruker tid og energi på negative handlinger i stedet for å fokusere på læring. De utvikler destruktive atferdsmønstre som kan hindre deres sosiale og emosjonelle utvikling, noe som igjen påvirker deres akademiske fremgang negativt. De stilltiende vitnene befinner seg i en konstant tilstand av moralsk konflikt og ubehag, noe som distraherer dem fra læringsaktiviteter og kan føre til følelser av skyld og hjelpeløshet som påvirker deres generelle trivsel og dermed deres læringsevne.
Samlet sett skaper mobbing et giftig skolemiljø der trygghet, tillit og samarbeid – alle essensielle elementer for effektiv læring – blir undergravet. Dette resulterer i et kollektivt tap av læringsmuligheter og potensial, der alle parter går glipp av verdifull kunnskap og personlig vekst. I stedet for å skape et miljø der elever kan utforske, feile og lære sammen, skaper mobbing en atmosfære av frykt og mistillit som hemmer kreativitet, kritisk tenkning og samarbeidsevner – ferdigheter som er avgjørende for suksess både i skolen og senere i livet.
Filosofiske betraktninger om mobbing
Pers situasjon kan belyses gjennom flere filosofiske perspektiver. Fra et kantiansk synspunkt bryter mobberne med det kategoriske imperativ ved å behandle Per som et middel og ikke som et mål i seg selv, noe som strider mot prinsippet om menneskets iboende verdighet (Kant, 1785/2002). Kierkegaards eksistensialisme fremhever hvordan både mobberne og de passive tilskuerne unnlater å ta ansvar for sine handlinger, og dermed flykter fra den autentiske eksistensen (Kierkegaard, 1844/1980). Sosial kontrakt-teori, som formulert av Hobbes og Rousseau, antyder at mobberne bryter den implisitte avtalen som skal sikre trygghet og rettigheter for alle i skolemiljøet (Rousseau, 1762/1968).
Utilitaristiske betraktninger, basert på arbeidene til Bentham og Mill, viser tydelig at mobbingen fører til mer lidelse enn glede for alle involverte parter, inkludert mobberne selv (Mill, 1861/2001). Aristoteles’ dydsetikk peker på fraværet av viktige moralske kvaliteter som medfølelse og rettferdighet hos både mobberne og tilskuerne, og understreker behovet for å kultivere disse egenskapene (Aristotle, ca. 350 B.C.E./2000). Foucaults maktanalyser kan anvendes for å forstå hvordan mobbing fungerer som en mekanisme for å opprettholde sosiale hierarkier og ekskludering innenfor skolens mikromaktstrukturer (Foucault, 1975/1995).
Disse filosofiske perspektivene avdekker ulike aspekter ved Pers situasjon og mobbeproblematikken generelt. De belyser både de etiske implikasjonene av individuelle handlinger og de bredere sosiale og strukturelle faktorene som bidrar til å opprettholde mobbing i skolemiljøet. Ved å anvende disse filosofiske betraktningene kan vi få en dypere forståelse av kompleksiteten i mobbesituasjoner og potensielle tilnærminger for å adressere problemet på en mer helhetlig måte.
Konklusjon
Utfordringen med mobbing i skolen går dypere enn individuelle hendelser; det er et systemisk problem som krever en helhetlig tilnærming. For å oppnå reell endring må skoler gå utover overfladiske tiltak og adressere de underliggende maktstrukturene og den sosiale dynamikken som opprettholder mobbingen.
Det er avgjørende at skoler erkjenner at et tilsynelatende positivt bilde kan skjule alvorlige problemer. Kun ved å aktivt søke ut og lytte til alle elevers erfaringer – spesielt de som sjelden blir hørt – kan skolen virkelig leve opp til sitt demokratiske mandat og skape et inkluderende læringsmiljø for alle, og her kan, ikke bare forskningen og lovhjemlene bidra med sitt, men her kan også filosofien komme til nytte.
Litteratur
Aristotle. (2000). Nicomachean ethics (R. Crisp, Trans.). Cambridge University Press. (Original work published ca. 350 B.C.E.)
Foucault, M. (1995). Discipline and punish: The birth of the prison (A. Sheridan, Trans.). Vintage Books. (Original work published 1975)
Kant, I. (2002). Groundwork for the metaphysics of morals (A. W. Wood, Trans.). Yale University Press. (Original work published 1785)
Kierkegaard, S. (1980). The concept of anxiety: A simple psychologically orienting deliberation on the dogmatic issue of hereditary sin (R. Thomte, Trans.). Princeton University Press. (Original work published 1844)
Mill, J. S. (2001). Utilitarianism (G. Sher, Ed.). Hackett Publishing Company. (Original work published 1861)
Rousseau, J.-J. (1968). The social contract (M. Cranston, Trans.). Penguin Books. (Original work published 1762)
