Kvinners og minoriteters rettigheter i endring?

Kvinner og minoriteter har i nyere tid fått mange rettigheter gjennom lovverket, men står disse rettighetene i fare? I denne teksten skal vi se litt nærmere på hvilket lovverk det er som beskytter kvinners og minoriteters rettigheter i dag. Videre skal vi se litt på hva det er som står på spill angående spørsmål om opparbeidede rettigheter og den bølgen vi ser av politisk motstand mot disse, både nasjonalt og internasjonalt. Sist, men ikke minst, vi skal se på litt nærmere på hvordan dette kan brukes i undervisningen.

Bilde: Shutterstock. Pride-parade i Roma.

Norge har et omfattende lovverk og internasjonale forpliktelser for å beskytte kvinners og minoriteters rettigheter. Likevel viser både historien og dagens debatt at rettighetskampen er preget av paradokser, konflikter og nye utfordringer. I denne artikkelen ønsker jeg å utforske noe av den politiske spenningen vi kan observere i media og hvilke konsekvenser politiske tilbakeslag kan medføre for norsk samfunnsliv, men også hvordan vi kan bygge motstandskraft mot antidemokratiske og illiberale krefter gjennom opplæringen i skolen.

Dette er en litt lengre tekst, først med gjennomgang av lovverket, dernest eksempler på hvorfor en del grupper i samfunnet har behov for beskyttelse av loven og til sist hva læreplanen sier om arbeid med slike spørsmål i skolen, samt praktiske opplegg for hvordan kvinners og minoriteters rettigheter kan tas med i undervisningen.

Lovens beskyttelse av kvinners og minoriteters rettigheter

Norge har ratifisert flere internasjonale konvensjoner som sikrer rettigheter for kvinner og minoriteter, blant annet FNs kvinnekonvensjon, Europarådets rammekonvensjon om nasjonale minoriteter og ILO 169 om urfolks rettigheter. Disse er innarbeidet i norsk lov gjennom blant annet:

Likestillings- og diskrimineringsloven (2017), som forbyr diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion og kjønnsidentitet.
Straffeloven § 185 («rasismeparagrafen»), som gir opptil tre års fengsel for hatefulle ytringer mot minoriteter.
Sameloven og Grunnloven § 108, som gir samer rett til språk, kultur og selvbestemmelse.

Nasjonale minoriteter som jøder, romer, kvener og tatere er også spesielt vernet gjennom rammekonvensjonen. Vi skal se litt nærmere på flere deler av lovverket som beskytter disse.

Minoriteter beskyttet av norsk lov

Norge har både internasjonale og nasjonale forpliktelser til å beskytte minoriteter. Dette omfatter både urfolk og nasjonale minoriteter, samt et generelt vern mot diskriminering for alle minoritetsgrupper.

Samene har status som urfolk i Norge og er særskilt beskyttet gjennom Grunnloven § 108, sameloven og ILO-konvensjon nr. 169. Dette gir samene rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Den europeiske minoritetsspråkpakten. Basert på dette er følgende grupper anerkjent som nasjonale minoriteter i Norge:

Kvener/norskfinner
Jøder
Skogfinner
Romer (sigøynere)
Romanifolk/tatere (de reisende)

Disse gruppene har langvarig tilknytning til landet og har krav på særskilt vern mot diskriminering, samt rett til å bevare og utvikle sitt språk, sin kultur og sin identitet.

Menneskerettsloven av 1999 inkorporerer FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som gir vern til etniske, religiøse og språklige minoriteter.

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet etnisitet, religion, livssyn og språk, og gjelder for alle minoriteter, ikke bare de nasjonale.

Kvensk, romani, romanes og samisk er anerkjent som minoritetsspråk og beskyttet gjennom minoritetsspråkpakten og språkloven.

Alle disse gruppene er beskyttet av norsk lov gjennom både internasjonale konvensjoner og nasjonale lover. I tillegg har alle minoriteter i Norge, også de som ikke har status som nasjonal minoritet eller urfolk, vern mot diskriminering gjennom likestillings- og diskrimineringsloven.

Flere minoritetsgrupper i Norge har særskilt beskyttelse mot diskriminering og hatefulle ytringer gjennom straffeloven, spesielt gjennom den såkalte «rasismeparagrafen», straffeloven § 185. Denne paragrafen beskytter følgende grupper:

Personer med bestemt hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse
Personer med bestemt religion eller livssyn
Personer med homofil orientering (seksuell orientering), kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk
Personer med nedsatt funksjonsevne

Straffeloven § 185 gjør det straffbart å offentlig fremsette diskriminerende eller hatefulle ytringer mot disse gruppene. Som ytring regnes også bruk av symboler. Strafferammen er bot eller fengsel inntil tre år for offentlige ytringer, og inntil ett år for slike ytringer fremsatt i andres nærvær.

Andre relevante bestemmelser i straffeloven som kan gi beskyttelse til minoriteter inkluderer:

§ 186: Forbud mot diskriminering ved levering av varer og tjenester på grunn av blant annet etnisitet, religion, livssyn, seksuell orientering eller nedsatt funksjonsevne.
§ 77: Skjerpende omstendigheter ved straffutmåling hvis lovbruddet har rasistisk eller diskriminerende motivasjon.
§ 266: Forbud mot hensynsløs atferd, som også kan ramme rasistiske eller hatefulle uttalelser i private sammenhenger.

Straffeloven beskytter, som vi her ser, minoriteter mot hatefulle ytringer og diskriminering på grunn av hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne.

NB: Vi skriver ofte «rasismeparagrafen» med hermetegn fordi dette ikke er det offisielle navnet på lovbestemmelsen, men en uformell betegnelse på straffeloven § 185.

Det finnes flere lover og regelverk utover de som hittil er nevnt og som gir beskyttelse for minoriteter i Norge. Disse deles inn i ulike kategorier:

FN-konvensjoner er gjort til en del av norsk rett, blant annet FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som gir særskilt vern til denne gruppen.
FNs rasediskrimineringskonvensjon og barnekonvensjonen, som begge har bestemmelser om minoritetsvern.
Forskrifter som forbyr deltakelse i virksomhet knyttet til alvorlige menneskerettsbrudd og overgrep, noe som også beskytter minoriteter mot slike handlinger.
Ekteskapsloven, med forbud mot ekteskap mellom nære slektninger og barneekteskap inngått i utlandet, er rettet mot å beskytte utsatte minoritetsgrupper mot tvangsekteskap og negativ sosial kontroll.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, arbeidsmiljøloven og opplæringsloven inneholder også bestemmelser som gir vern mot diskriminering på grunn av blant annet etnisitet, seksuell orientering, religion og funksjonsnedsettelse.

Minoriteter i Norge har, totalt sett, vern gjennom en rekke ulike lover og regelverk, inkludert internasjonale konvensjoner, forskrifter mot menneskerettsbrudd, ekteskapslovgivning og flere vernende lover mot diskriminering.

Konflikter mellom minoriteter i Norge

Det finnes flere historiske og nyere eksempler på konflikter mellom ulike minoritetsgrupper i Norge. Vi skal se litt nærmere på noen av disse.

Allerede på 1600- og 1700-tallet var det konflikter mellom samer og norske bønder om ressurser og beiteområder, spesielt i områder som Røros og Finnmark. Økt tilflytting og jordrydding førte til at samene fikk vanskeligere vilkår for sine tradisjonelle næringer, og det oppsto motsetninger om rett til land og bruk av naturressurser.

I nordområdene har det vært rivalisering mellom samer og kvener, spesielt knyttet til spørsmål om språk, kultur og identitet. Fornorskingspolitikken rammet begge grupper, men også innad har det vært negative holdninger og konkurranse om ressurser og anerkjennelse.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert at både kvener, skogfinner og samer har blitt utsatt for fornorskingspolitikk, men også at det har vært interne spenninger og konflikter mellom disse gruppene, blant annet om retten til språkopplæring og fordeling av offentlige ressurser.

Romer og romanifolk (tatere) har opplevd diskriminering både fra majoritetssamfunnet og andre minoriteter. For eksempel har romer rapportert om manglende vilje til å gi dem sikkerhet under interne konflikter, og om å bli marginalisert i møte med andre minoritetsmiljøer.

Det har vært dokumentert konflikter mellom enkelte religiøse minoritetsmiljøer og LHBT-personer, der konservative religiøse holdninger kan føre til at seksuelle minoriteter opplever diskriminering eller utstøting fra egne eller andre minoritetsmiljøer.

Konflikter mellom minoriteter i Norge har ofte handlet om:

Rett til ressurser og bruk av land (samer, kvener, bønder)
Språk, kultur og identitet (samer, kvener, skogfinner)
Diskriminering og marginalisering (romer, romanifolk)
Verdikonflikter om rettigheter og synlighet (religiøse minoriteter vs. seksuelle minoriteter)

Disse konfliktene har røtter både i historiske prosesser og i dagens samfunn, og de viser at minoritetsgrupper ikke nødvendigvis står samlet, men også kan ha motstridende interesser og oppleve spenninger seg imellom.

Minoriteter som begrenser andre minoriteters rettigheter

Av og til kan man observere utspill i media fra politiske eller religiøse minoriteter, der de befinner seg i en paradoksal situasjon, uten at de kanskje har reflektert over dette selv. Paradokset oppstår når en minoritet ønsker å begrense eller fjerne en annen minoritets rettigheter.

En rapport fra Den norske Helsingforskomiteen peker på at hatytringer og diskriminering ikke bare kommer fra majoritetsbefolkningen, men også fra minoriteter. Her nevnes for eksempel rivalisering mellom samer og kvener, og at enkelte minoritetsmiljøer kan rette negative ytringer mot LHBT-personer innenfor egne rekker eller mot andre minoriteter. Dette kan innebære at én minoritet forsøker å begrense en annen minoritets rettigheter eller synlighet.

Rapporten viser også at unge mennesker i minoritetsmiljøer som engasjerer seg for rettighetene til LHBT-personer, kan oppleve motstand og diskriminering fra eldre generasjoner eller andre grupper innenfor samme minoritet, eller fra rivaliserende minoriteter.

I tillegg har det vært konflikter mellom ulike etniske minoriteter i forbindelse med rettigheter til språk og kultur. For eksempel har både kvenske og samiske foreldre opplevd utfordringer med å få oppfylt sine barns rett til språkopplæring, og det har vært uenighet om fordeling av ressurser og synlighet mellom disse gruppene.

Å «trekke opp stigen» etter seg

Når enkelte innvandrergrupper i Norge uttrykker ønske om å «trekke opp stigen etter seg», for å begrense eller stoppe videre innvandring etter at de selv har fått opphold, så kan dette skyldes flere og sammensatte årsaker:

Noen innvandrere kan frykte økt konkurranse om arbeidsplasser, boliger og velferdsgoder dersom flere kommer til landet. Dette gjelder særlig grupper som selv har opplevd utfordringer med å etablere seg i Norge og som kan oppleve nye innvandrere som konkurrenter om knappe ressurser.
Etter å ha gjennomgått en krevende integreringsprosess, kan noen ønske å «fryse» situasjonen slik den er, for å sikre at de selv og deres barn får bedre muligheter til å lykkes i det norske samfunnet. De kan frykte at økt innvandring vil gjøre integreringen vanskeligere for alle, eller at det vil føre til mer negative holdninger i majoritetsbefolkningen.
Når innvandrere har fått en viss grad av tilhørighet og trygghet i Norge, kan de begynne å identifisere seg mer med det etablerte «vi» i samfunnet. Dette kan føre til at de ønsker å beskytte denne nye tilhørigheten mot det de oppfatter som trusler fra ytterligere innvandring.
Noen kan oppleve at nye innvandrere får tilgang til goder eller støtteordninger de selv ikke fikk, eller at det oppstår forskjellsbehandling mellom ulike innvandrergrupper. Dette kan skape misnøye og føre til at de ønsker strengere innvandringspolitikk.
Noen begrunner ønsket om innstramming med at det er nødvendig for å sikre velferdsstatens bærekraft, eller for å sikre at integreringen fungerer bedre for de som allerede er i landet. Dette omtales ofte som «ansvarlig» eller «bærekraftig» innvandringspolitikk, men kan også tolkes som å «trekke opp stigen etter seg».
Innvandrere kan også internalisere majoritetens holdninger og argumenter om innvandring, særlig hvis de har opplevd diskriminering eller føler at deres egen posisjon i samfunnet er usikker.

Dette fenomenet er ikke unikt for Norge, men observeres i mange land med høy innvandring. Dette illustrerer hvordan identitet, tilhørighet og konkurranse om ressurser kan endre holdninger til innvandring, også blant dem som selv har innvandrerbakgrunn.

Juridiske paradokser

Når lovverket gir særrettigheter eller positiv særbehandling til én minoritet, kan medlemmer fra andre minoriteter eller majoriteten oppfatte dette som urettferdig eller diskriminerende. Dette har vært diskutert i forbindelse med norsk diskrimineringslovgivning, der det har vært reist spørsmål om hvorvidt positiv særbehandling av én gruppe kan oppleves som negativ forskjellsbehandling av en annen.

Paradokset oppstår når lovverket som skal beskytte minoriteter, også kan føre til at én minoritet ønsker å begrense en annen minoritets rettigheter eller synlighet. Dette skjer både på det juridiske, politiske og sosiale planet, og illustrerer kompleksiteten i minoritetsvern i et mangfoldig samfunn.

Norske myndigheter har en klar rolle i å beskytte minoriteters rettigheter, også i situasjoner der minoriteters egne tradisjoner eller praksis kan utgjøre en trussel mot enkeltmedlemmer eller undergrupper. Dette balanserer mellom å respektere kulturell selvbestemmelse og å ivareta grunnleggende menneskerettigheter.

Myndighetenes hovedansvar ifølge lovverket

Ifølge Europarådets rammekonvensjon må myndighetene sikre både juridisk likhet (§ 4) og faktisk likestilling gjennom tiltak som motvirker systematisk marginalisering. Dette inkluderer å gripe inn dersom minoritetsgruppers praksis begrenser medlemmenes muligheter til utdanning, arbeid eller politisk deltakelse.

Myndighetene har plikt til å forby praksis som strider mot norsk lov, selv om disse har kulturelle røtter. Noen eksempler:

Tvangsekteskap eller barneekteskap (ulovlig etter ekteskapsloven).
Diskriminering basert på kjønn, seksuell orientering eller funksjonsevne innad i minoritetsgrupper.

Staten skal samarbeide med minoritetsorganisasjoner for å fremme menneskerettighetsrespekt innad i gruppene. For eksempel har Arbeids- og inkluderingsdepartementet opprettet nettverk for å bekjempe negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøer.

Myndighetene må balansere mellom:

Rammekonvensjonen anerkjenner minoriteters rett til å bevare språk og tradisjoner (art. 5), og
Grunnloven § 92 pålegger staten å sikre alle borgeres menneskerettigheter, uavhengig av gruppetilhørighet.

Et eksempel kan være dersom en minoritetsgruppe praktiserer kjønnslemlestelse. Da må myndighetene gripe inn, selv om praksisen anses som kulturell, fordi den krenker individets rett til kroppslig integritet.

Konkrete tiltak fra norske myndigheter

Språkrevitalisering: Støtte til samisk, kvensk og romani-språk for å motvirke kulturell assimilering
Tvangsgiftemålsutvalget: Etablert for å bekjempe praksiser som begrenser unges frihet.
Hatefulle ytringer: Straffeloven § 185 brukes også mot hatefulle uttalelser innad i minoritetsgrupper.

Ifølge rammekonvensjonen (art. 3.1) har enkeltpersoner rett til å velge om de vil identifiseres som minoritetsmedlem. Dette begrenser statens mulighet til å «redde» individer som frivillig velger å følge gruppens normer, så lenge disse ikke bryter loven.

Juridiske forskjeller i behandling av jøder og muslimer i Norge

Det norske lovverket gir begge gruppene vern mot diskriminering og rett til religionsutøvelse, men det finnes noen formelle forskjeller i status og rettigheter:

Jøder er én av fem grupper som har status som nasjonal minoritet i Norge, i henhold til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette gir særskilte rettigheter knyttet til bevaring av kultur, språk og identitet, og innebærer at staten har et spesielt ansvar for å støtte jødiske institusjoner og kulturtiltak.
Muslimer har ikke status som nasjonal minoritet, da muslimsk tilstedeværelse i Norge hovedsakelig er knyttet til nyere innvandring og ikke oppfyller kriteriene om langvarig historisk tilknytning til landet.

Diskrimineringsvern

Begge gruppene er beskyttet av likestillings- og diskrimineringsloven, straffelovens bestemmelser mot hatefulle ytringer og diskriminering, samt menneskerettsloven.

Begge omfattes av forbud mot diskriminering på grunnlag av religion, men det er dokumentert at muslimer i praksis oftere opplever diskriminering og trakassering, både i samfunnet generelt og fra offentlige institusjoner.

Det finnes egne handlingsplaner mot antisemittisme for å beskytte jøder, og tilsvarende handlingsplaner mot muslimfiendtlighet for å beskytte muslimer. Disse planene har ulike tiltak, men er begge rettet mot å bekjempe hat, fordommer og diskriminering.

Eksempler på antisemittisme fra muslimsk hold

Holdningsundersøkelser viser at negative holdninger til jøder er mer utbredt blant muslimer enn i befolkningen generelt. En undersøkelse fra HL-senteret viser at 26,8 prosent av muslimer i Norge har fordommer mot jøder, og at stereotypiske forestillinger om jødisk makt og innflytelse er mer utbredt i denne gruppen enn ellers i befolkningen.

I 2021 ble imam Noor Ahmad Noor suspendert fra det muslimske nettverket Minhaj-ul-Quran etter å ha publisert flere antisemittiske innlegg på Facebook. Muslimske paraplyorganisasjoner som Islamsk Råd Norge tok tydelig avstand fra uttalelsene og understreket at slike holdninger ikke representerer norske muslimer.

En undersøkelse blant norske jøder etter 7. oktober 2023 viste at 69 % hadde hatt ubehagelige opplevelser knyttet til sin identitet, og 63 % oppga at personer med muslimsk bakgrunn sto bak hetsen.

Eksempler på antisemittisme fra ytre høyre

Ytre høyre-miljøer står bak den mest synlige og organiserte antisemittismen i Norge. Dette inkluderer høyreekstreme grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen og ulike nettfora hvor det spres konspirasjonsteorier om jøder.

Forskning viser at ytre høyre-aktører ofte har en bevisst antisemittisk agenda, og det finnes eksempler på grove utsagn som fra høyreekstreme aktivister. Krigen mellom Israel og Hamas har ført til en økning i antisemittiske ytringer fra ytre høyre, hvor jøder i Norge ofte blir holdt ansvarlig for israelske myndigheters handlinger.

Blant ytre høyre, ytre venstre (i kontekst av Israel-Palestina-konflikten), konspirasjonsmiljøer, muslimske miljøer og enkelte kristne miljøer, er ytre høyre og muslimske miljøer mest synlige når det gjelder antisemittiske ytringer rettet mot norske jøder.

71 % av norske jøder oppgir at de noen ganger skjuler sin religiøse tilhørighet av frykt for negative holdninger, noe som er langt høyere enn blant muslimer (33 %). Økningen i antisemittisme har ført til skjerpet beredskap rundt jødiske institusjoner og lansering av egne handlingsplaner mot antisemittisme.

Disse eksemplene viser at norske jøder står utsatt til for diskriminering og hatefulle ytringer fra flere hold, særlig fra ytre høyre og enkelte muslimske miljøer, og at dette er et dokumentert og vedvarende samfunnsproblem i Norge.

Hovedgrupper som målbærer muslimfiendtlige holdninger

Forskning og offentlige rapporter peker på at høyreekstreme, innvandringskritiske og islamfiendtlige grupper er blant de mest aktive i å spre hat, diskriminering og vold mot muslimer. Dette inkluderer både organiserte grupper og enkeltpersoner som uttrykker slike holdninger i det offentlige rom, på nettet og i sosiale medier. Eksempler på slike grupper er «Stopp islamiseringen av Norge» og «Norge fritt for islam», som profilerer seg med sterkt islamkritiske og hatefulle ytringer.

Analyser av norske kommentarfelt viser at selv om andelen hatefulle ytringer mot muslimer er lav totalt sett, står en liten gruppe aktører bak en stor andel av disse ytringene. Disse miljøene er ofte knyttet til alternative medier og lukkede nettfora, der muslimer fremstilles som en trussel mot Norge og vestlige verdier.

Holdningsundersøkelser viser at fiendtlige holdninger mot muslimer ikke bare finnes i ytterliggående miljøer. Ifølge en undersøkelse fra HL-senteret i 2024 har 22 % av nordmenn fiendtlige holdninger til muslimer, og 31 % har fordommer mot muslimer. Dette tyder på at negative holdninger også er utbredt i deler av majoritetsbefolkningen.

Mange muslimer rapporterer om diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og i møte med offentlige institusjoner. Dette kan dreie seg om forbigåelser, fordommer fra kolleger, kunder eller utleiere, samt forskjellsbehandling fra offentlige ansatte.

De mest aktive aktørene bak diskriminering, rasisme og vold mot muslimer i Norge er høyreekstreme og islamfiendtlige miljøer, små nettmiljøer og alternative medier, men også en betydelig andel av befolkningen uttrykker fordommer og negative holdninger mot muslimer. Diskriminering skjer både på individnivå og gjennom strukturelle forhold i arbeidsliv og samfunn.

Spesifikke utfordringer for ulike grupper

Balkan (Bosnia-Hercegovina)

Mange har vært i Norge siden 1990-tallet, men rapporterer fortsatt om fordommer og diskriminering, særlig i arbeidslivet og i møte med offentlige institusjoner.
Enkelte opplever å bli assosiert med kriminalitet eller konflikter fra hjemlandet.

Syria

Syriske flyktninger møter ofte fordommer knyttet til religion (islam), etnisitet og flyktningstatus.
Mange opplever negative stereotypier, særlig unge menn, og kan bli utsatt for mistenkeliggjøring i det offentlige rom.
Syrere har lavere sysselsettingsgrad enn andre grupper, noe som forsterker risikoen for sosial eksklusjon og diskriminering.

Ukraina

Ukrainske flyktninger har i flere tilfeller blitt møtt med større velvilje fra lokalsamfunn og myndigheter enn andre flyktninggrupper, for eksempel gjennom gratis transport og raskere tilgang til tjenester.
Denne særbehandlingen har ført til at andre innvandrergrupper opplever urettferdighet og forskjellsbehandling, og det har oppstått et «A-lag» og «B-lag» blant flyktningene.
Ukrainere kan likevel møte utfordringer med språk, psykisk helse og å få brukt sin kompetanse i arbeidslivet.
I noen kommuner har det vært vedtatt å kun ta imot ukrainske flyktninger, noe som har blitt kritisert som diskriminerende overfor andre grupper.

Nye innvandrergrupper fra Balkan, Syria og Ukraina møter diskriminering og rasisme i Norge, særlig i arbeidslivet, boligmarkedet og i form av hatytringer og sosial eksklusjon. Ukrainske flyktninger har i noen sammenhenger fått særfordeler, noe som har skapt nye former for forskjellsbehandling og potensielt økt spenningen mellom ulike innvandrergrupper. Diskriminering kan føre til svekket tilhørighet, lavere tillit til samfunnet og dårligere levekår for de berørte.

De minoritetene som er mest utsatt for diskriminering i Norge er hovedsakelig personer med innvandrerbakgrunn, spesielt de med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt enkelte nasjonale minoriteter som rom (sigøynere) og romanifolk/tatere. Også samer og muslimer rapporterer om betydelig diskriminering.

Grupperinger som sprer hatprat om LHBT

Flere ulike grupper og miljøer sprer hatefulle og diskriminerende ytringer mot LHBT-samfunnet i Norge. Forskning og undersøkelser peker på følgende hovedaktører og arenaer. Vi skal se litt nærmere på hvem disse er.

Religiøst konservative grupper, både kristne og muslimske, har i perioder uttrykt negative holdninger til LHBT-personer. Dette kan komme til uttrykk gjennom offentlige uttalelser, motstand mot LHBT-rettigheter og i enkelte tilfeller gjennom støtte til konverteringsterapi eller lignende praksiser.

Ytre høyre-grupper, nasjonalkonservative og enkelte høyrepopulistiske miljøer er kjent for å spre hatytringer mot skeive, særlig på nett og i sosiale medier. Slike grupper kan også stå bak organiserte kampanjer og trakassering.

Hatytringer kan også komme fra enkeltpersoner i maktposisjoner, politikere, såkalte influensere eller andre medieprofiler, noe som gir ytringene større gjennomslagskraft og kan bidra til å legitimere diskriminering i samfunnet.

Internett, kommentarfelt og sosiale medier er de mest utbredte arenaene for hatefulle ytringer mot LHBT-personer. Her sprer både organiserte grupper og enkeltpersoner hets, trusler og nedsettende kommentarer.

Undersøkelser viser at negative holdninger til LHBT-personer ikke bare finnes i organiserte miljøer, men også blant folk flest. Personer som ikke har skeive i sin omgangskrets har oftere negative holdninger og er mer tilbøyelige til å spre eller tolerere hets.

Typiske ytringer og arenaer

70 % av dem som har observert hets mot skeive, har sett dette på nett eller i sosiale medier.
Hets og diskriminering forekommer også i private sammenhenger og på arbeidsplassen.
Enkelte aviser og debattfora har vært arenaer for spredning av negative stereotypier og konspirasjonsteorier.

Disse ytringene er mest utbredt på nett, men forekommer også i arbeidslivet, det offentlige rom og i private sammenhenger.

Læreplanens overordnede del (LK20)

Læreplanene for grunnskole og videregående skole (LK20) legger stor vekt på arbeid med kvinners og minoriteters rettigheter. Dette kommer til uttrykk både i overordnet del og i flere fagspesifikke læreplaner.

Den overordnede delen av læreplanverket slår fast at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati, likestilling og respekt for menneskerettighetene. Skolen skal bidra til at elevene utvikler forståelse for og evne til å fremme likeverd, likestilling og inkludering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsevne, seksuell orientering eller kjønnsidentitet.

Kvinners rettigheter og likestilling

Læreplanen for samfunnsfag og samfunnskunnskap fremhever at elevene skal lære om likestilling mellom kjønnene, historiske og nåtidige kamper for kvinners rettigheter, og hvordan lover og internasjonale konvensjoner beskytter disse rettighetene.
Opplæringsloven § 1-1 pålegger skolen å fremme likestilling.
FNs kvinnekonvensjon og FNs bærekraftsmål nr. 5 (likestilling mellom kjønnene) er innarbeidet i læreplanens verdigrunnlag og målsettinger.

Minoriteters rettigheter

Elevene skal lære om urfolks (særlig samenes) og nasjonale minoriteters rettigheter, kultur, historie og samfunnsforhold. Dette er forankret i både overordnet del og i flere fag, særlig samfunnsfag og norsk.
Læreplanen legger vekt på at opplæringen skal fremme respekt for kulturelt mangfold og motvirke fordommer og diskriminering.
Det stilles krav om at elevene skal lære om menneskerettigheter, inkludert rettigheter for ulike minoritetsgrupper, og reflektere over hvordan disse rettighetene ivaretas i Norge og internasjonalt.

Kjønn, seksualitet og mangfold

Temaene kjønn, seksualitet og mangfold inngår i flere fag, blant annet naturfag, krle, norsk og samfunnsfag. Undervisningen skal bidra til å fremme respekt, åpenhet og trygghet for alle, uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet eller seksuell orientering.
Skolen skal støtte opp om elevenes rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og arbeide mot diskriminering og trakassering.

Læreplanene forplikter norske skoler til å:

Fremme likestilling og kvinners rettigheter gjennom opplæring og holdningsskapende arbeid.
Sikre at alle elever får kunnskap om urfolk og minoriteters rettigheter, samt om diskriminering og mangfold.
Arbeide aktivt for inkludering, respekt og likeverd, og motarbeide alle former for diskriminering, både i og utenfor skolen.

Dette gir et solid grunnlag for å jobbe pedagogisk med kvinners og minoriteters rettigheter i norsk skole.

Tverrfaglige temaer i læreplanen

Læreplanverket har tre tverrfaglige temaer:

Demokrati og medborgerskap
Folkehelse og livsmestring
Bærekraftig utvikling

Disse temaene er ikke egne fag, men skal integreres i undervisningen på tvers av fag og trinn.

Demokrati og medborgerskap

Dette tverrfaglige temaet omfatter kunnskap om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, og skal gjøre elevene i stand til å delta i demokratiske prosesser. Her inngår arbeid med menneskerettigheter, likestilling, likeverd, inkludering, mangfold og motarbeiding av diskriminering – altså sentrale aspekter ved kvinners og minoriteters rettigheter.

Folkehelse og livsmestring

Dette temaet handler blant annet om å utvikle elevenes sosiale kompetanse, identitet, selvbilde og evne til å ta ansvarlige livsvalg. Det inkluderer arbeid med psykisk helse, kjønn, seksualitet, og respekt for ulike bakgrunner og livssituasjoner – som også berører minoriteters rettigheter og likestilling.

Bærekraftig utvikling

Her inngår forståelse av hvordan vi kan sikre rettferdighet og likeverd for nålevende og framtidige generasjoner, både lokalt og globalt. Dette innebærer også å reflektere over sosiale og økonomiske ulikheter, inkludert minoriteters situasjon og rettigheter.

Hvordan det praktiseres

Temaene skal behandles gjennom arbeid med relevante problemstillinger i ulike fag, slik at elevene får innsikt i utfordringer og dilemmaer knyttet til rettigheter, inkludering og samfunnsdeltakelse.
Læreplanen legger vekt på at elevene skal forstå sammenhenger mellom handlinger og konsekvenser, og utvikle kompetanse til å bidra til et mer inkluderende og rettferdig samfunn.

Undervisning om kvinners og minoriteters rettigheter er integrert i de tverrfaglige temaene i læreplanen, særlig gjennom demokrati og medborgerskap, men også i folkehelse og livsmestring og bærekraftig utvikling. Dette sikrer at slike rettigheter blir et felles anliggende for skolen og behandles på tvers av fag og trinn.

Kvinners og minoriteters rettigheter i undervisningen

Gjennom norsk historie har kvinner gått foran og vært avgjørende drivkrefter i kampen for rettigheter – både for seg selv og for andre minoritetsgrupper.

Allerede på slutten av 1800-tallet organiserte kvinner seg for å kjempe for stemmerett og likestilling. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 og var sentral i arbeidet for å fjerne lover og holdninger som diskriminerte kvinner. Kvinnestemmerettsforeningen, med pionerer som Gina Krog, Betzy Kjelsberg, Fernanda Nissen og Fredrikke Qvam, kjempet utrettelig for kvinners politiske og økonomiske rettigheter. Etter mange års kamp ble allmenn stemmerett for kvinner innført i 1913, og Norge ble et av de første landene i verden med denne rettigheten.

Også i det samiske samfunnet har kvinner vært sentrale i rettighetskampen. Brurskanken samiske kvinneforening ble stiftet i 1910, og Elsa Laula Renberg var en av de mest markante foregangskvinnene. Hun organiserte det første samiske landsmøtet i 1917 og oppfordret kvinner til å engasjere seg for samiske saker. Andre samiske kvinner, som Elen Skum og Beret Paulsdatter Dypvand («Buks-Berret»), har også vært viktige symboler på mot og lederskap. I dag fortsetter unge samiske kvinner som Elle Nystad og Ella Marie Hætta Isaksen denne tradisjonen med å stå opp for likestilling, urfolksrettigheter og miljøsaker.

For skeive har Kim Friele vært en pioner i kampen for rettigheter, synlighet og aksept. Gjennom de siste 50 årene har det skeive rettighetsvernet i Norge utviklet seg betydelig, blant annet med vern mot hatytringer, likekjønnet ekteskap og retten til å endre juridisk kjønn. Mange lesbiske kvinner har spilt en viktig rolle i å bygge organisasjoner, synliggjøre diskriminering og fremme rettigheter for hele LHBT+-samfunnet.

Disse kvinnene – og mange flere – har bidratt til å forme et mer rettferdig og inkluderende samfunn. De har vist at rettighetskampen ofte krever både mot, utholdenhet og evne til å samle og inspirere andre.

Pedagogisk opplegg

Kvinner som har gått foran i rettighetskampen i Norge

Kompetansemål fra læreplanen (LK20)

Samfunnsfag, 10. trinn:

«drøfte hvordan menneskerettigheter og likeverd er blitt utfordret og fremmet i Norge og verden»
«utforske og presentere sentrale hendelser, ideer og personer som har bidratt til demokrati og rettigheter i Norge»

Norsk, 10. trinn:

«presentere og reflektere over sentrale verdier og ideer i et utvalg tekster fra ulike tider og kulturer»

Forslag til undervisningsopplegg

Tittel:
Med lov skal rettigheter bygges – Kvinner i norsk rettighetskamp

Introduksjon (ca. 10-15 min)

Læreren presenterer for eksempel «Med lov skal rettigheter bygges, og ikke med ulov ødes», en henvisning til og omskriving av et sitat fra den gamle frostatingsloven og forklarer bakgrunnen for rettighetskamp i Norge.
Kort introduksjon til noen sentrale kvinner: Gina Krog (kvinners stemmerett), Elsa Laula Renberg (samisk rettighetskamp), Kim Friele (skeives rettigheter).

Gruppearbeid (ca. 30 min)

Del klassen i grupper. Hver gruppe får utdelt én kvinnelig pioner (f.eks. Gina Krog, Elsa Laula Renberg, Kim Friele, Betzy Kjelsberg, Elle Nystad).
Gruppene skal:
- Finne ut hvem hun var, hva hun kjempet for, og hvilke resultater hun oppnådde.
- Reflektere over hvilke utfordringer hun møtte.
- Knytte arbeidet hennes til dagens samfunn: Hvilke rettigheter er fortsatt under press? Hvem kjemper videre i dag?

Presentasjon og diskusjon (ca. 20 min)

Gruppene presenterer sine funn for klassen.
Felles diskusjon:
- Hvorfor er det viktig å lære om disse kvinnene?
- Hvordan kan vi bruke historien til å forstå dagens rettighetskamp?

Skriftlig refleksjon (hjemmelekse eller i timen)

Elevene skriver en kort tekst om hva de mener er viktigst å ta med seg fra rettighetskampen til disse kvinnene, og hvordan dette kan inspirere dagens samfunn.

Forslag til refleksjonsspørsmål

Hva slags mot og egenskaper tror du disse kvinnene måtte ha?
Hvilke rettigheter har vi i dag som disse kvinnene ikke hadde?
Hvordan kan vi selv bidra til å bygge rettigheter med lov – og ikke «øde med ulov»?

Tips:
Opplegget kan tilpasses ulike trinn og kombineres med tverrfaglige temaer som demokrati og medborgerskap, folkehelse og livsmestring.

Pedagogiske opplegg

Historisk tidslinje: Rettighetskamper i Norge

Mål: Elevene skal lære om viktige rettighetskamper i Norge, uten at man fokuserer på eller stigmatiserer eventuelle elever som tilhører minoritetsgrupper i elevgruppen.

Gjennomføring:

Tidslinjen lages med fokus på historiske hendelser og samfunnsendringer, ikke på nåtidens grupper i klassen.
Bruk anonyme case og eksempler fra historien, ikke fra nåtidens skolemiljø.
Refleksjonene holdes på et generelt nivå: Hva kan vi lære av historien? Hvorfor er rettigheter viktige for alle?

Verdidebatt: Symboler og fellesskap i skolen

Mål: Elevene skal diskutere prinsipper om fellesskap og symbolbruk, uten å koble debatten til bestemte grupper i klassen.

Gjennomføring:

Bruk historiske eksempler (for eksempel debatt om flagg og symboler, både i nåtid og i tidligere tider).
La elevene diskutere på et overordnet nivå: Hvilke verdier bør skolen fremme? Hvordan kan vi sikre at alle føler seg inkludert?
Unngå å be elever dele egne erfaringer eller meninger knyttet til sin identitet.

Undersøkelse: Rettigheter og likeverd i samfunnet

Mål: Elevene skal undersøke hvordan samfunnet jobber for likeverd, uten å fokusere på eller utlevere enkeltelever.

Gjennomføring:

Elevene jobber med statistikker, offentlige rapporter eller historiske case.
Presentasjoner handler om samfunnsstrukturer og tiltak, ikke om personlige historier.
Oppmuntre til å trekke paralleller til internasjonale eksempler, slik at det ikke føles for nært eller utleverende.

Kritisk kildearbeid: Medieframstillinger av rettighetskamper

Mål: Elevene skal utvikle kritisk medieforståelse og lære om hvordan språk former holdninger, uten å diskutere enkeltelever eller grupper i klassen.

Gjennomføring:

Bruk medieoppslag, historiske eksempler eller case fra andre land.
La elevene analysere hvordan ulike grupper har blitt omtalt i historien, og hvordan dette har endret seg.
Unngå å koble analysen direkte til elever i klassen.

Case-arbeid: Demokrati og rettigheter – et tankeeksperiment

Mål: Elevene skal reflektere over betydningen av demokrati og rettigheter, uten å diskutere nåtidens norske minoriteter.

Gjennomføring:

Bruk fiktive eller internasjonale scenarioer (for eksempel et tenkt land eller historiske hendelser).
Gruppene diskuterer på et abstrakt nivå: Hva skjer med et samfunn hvis rettigheter svekkes? Hvordan kan vi beskytte demokrati generelt?
Unngå å trekke inn eksempler fra elever eller grupper i klassen.

Generelle tips for inkluderende undervisning

Gjør det tydelig at temaet handler om samfunn, rettigheter og demokrati – ikke om å «diskutere» eller «analysere» klassekamerater.
Unngå å be elever dele personlige erfaringer med diskriminering eller minoritetstilhørighet, med mindre de selv ønsker det.
Bruk eksempler fra historie, litteratur eller internasjonale forhold for å skape avstand til elevenes egen hverdag.
Fokuser på fellesskap, likeverd og universelle menneskerettigheter.

Slik skaper du et trygt klasserom der alle kan lære om viktige samfunnsspørsmål uten å føle seg utpekt eller stigmatisert.

Eksempler på relevante domsavgjørelser

Strafferetten og konkrete domsavgjørelser kan brukes som pedagogiske eksempler i undervisningen om minoriteters rettigheter, diskriminering og rettsvern. Slike saker gir elevene innsikt i hvordan lovverket beskytter minoriteter, hvordan rettssystemet fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser hatefulle og diskriminerende handlinger kan få.

Høyesterettsdom om hatefulle ytringer mot Sumaya Jirde Ali

En kvinne ble dømt for å ha skrevet hatefulle ytringer på Facebook. Ytringen var rettet mot samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Høyesterett slo fast at dette var en grov krenkelse på grunn av hudfarge og etnisk opprinnelse, og at det var en hatefull ytring etter straffeloven § 185. Straffen ble satt til 24 dager betinget fengsel og 25 000 kroner i bot.

Høyesterettsdom om hatefulle ytringer mot kjønnsidentitet

En sak i Høyesterett gjaldt hatefulle ytringer mot en person på grunn av kjønnsidentitet. Dommen er viktig fordi den klargjør at vern mot hatefulle ytringer gjelder likt for alle grupper som er beskyttet av straffeloven § 185, inkludert kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Straffen ble 15 dager betinget fengsel og bot.

Hatkriminalitet og straffeloven § 185

Straffeloven § 185 «rasismeparagrafen» forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer mot personer på grunn av blant annet etnisitet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og funksjonsnedsettelse. Eksempler på dommer omfatter både ytringer i sosiale medier og i det offentlige rom, og viser at slike handlinger kan straffes med bot eller fengsel.

Fosen-dommen: Samiske rettigheter

Høyesterett har slått fast at utbygging av vindkraft på Fosen krenket samenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Dette er et eksempel på at også statlige inngrep kan krenke minoritetsrettigheter, og at domstolene kan gi vern.

Pedagogisk opplegg

Hvordan bruke sakene i undervisningen

Case-studier: Presenter dommene anonymt og la elevene diskutere hva som var krenkende, hvorfor det var straffbart, og hvilke rettigheter som ble vernet.
Rollespill: La elevene spille roller som dommer, tiltalte, fornærmede og forsvarer, og diskutere hvordan retten vurderer slike saker.
Kritisk refleksjon: Diskuter hvorfor slike lover finnes, hva som er forskjellen på ytringsfrihet og hatefulle ytringer, og hvordan rettsvesenet balanserer ulike rettigheter.
Sammenligning: Sammenlign hvordan ulike minoriteter er vernet etter loven, og diskuter om alle grupper får lik beskyttelse i praksis.
Samfunnsdebatt: Bruk sakene som utgangspunkt for å diskutere aktuelle spørsmål om diskriminering, rasisme, og minoriteters plass i samfunnet.

Pedagogisk tips

Unngå å trekke inn elever som representanter for minoritetsgrupper i klassen.
Bruk sakene til å belyse prinsipper, ikke til å diskutere enkeltpersoners erfaringer.
Legg vekt på rettssikkerhet, menneskerettigheter og samfunnsansvar.

Strafferettslige saker om krenkelser mot minoriteter gir gode, konkrete eksempler til undervisning om rettsvern, diskriminering og samfunnets ansvar – og kan brukes på en måte som ivaretar alle elevers trygghet og verdighet.

Tilbakeskritt i rettighetskampen

Vi ser for tiden en internasjonal trend der såkalte illegitime demokratier, men også åpne demokratier styrt av ytterliggående politiske krefter reverserer eller fjerner kvinners og minoriteters rettigheter og sensurerer informasjon om borgerrettighetskamp, kvinners rettigheter og LHBT-historie. Dette er et uttrykk for en politisk og ideologisk dreining om hvem som defineres som utgrupper og hvem som er «innenfor» ved å kontrollere og begrense hvilke historier og perspektiver som får plass i offentligheten og i utdanningssystemet. Dette fenomenet har flere alvorlige implikasjoner og sender sterke signaler internt til egen befolkning, men også til omverdenen.

I USA har vi for eksempel sett at Utdanningsdepartementet har sendt ut direktiver til alle utdanningsinstitusjoner om at de ikke lenger kan bruke rase som faktor i noen deler av undervisningen, ansettelser, stipend eller aktiviteter, og at det er ulovlig å «fordele fordeler eller byrder basert på rase». I et president-dekret heter det at barn ikke skal «tvinges til å akseptere identiteter som offer eller undertrykker utelukkende basert på hudfarge eller andre medfødte egenskaper», samt at undervisning om «white privilege» og «ubevisste fordommer» blir omtalt som diskriminerende og splittende. Det er eksplisitt uttalt at utdanningsinstitusjoner ikke skal undervise om tidligere rasediskriminering på en måte som tillegger dagens hvite barn ansvar eller skyld. Dette anses som ulovlig og uønsket fra USAs nye administrasjon.

Hva er dette et uttrykk for?

Å fjerne eller omskrive sentrale deler av amerikansk historie, som kampen mot rasesegregering, kvinners frigjøring og LHBT-rettigheter, er en form for historisk revisjonisme. Dette skjer ofte i regi av myndigheter eller politiske bevegelser som ønsker å fremheve én bestemt nasjonal fortelling og marginalisere grupper som har kjempet for rettigheter og likestilling.

Sensur og fjerning av slike temaer er en del av en bredere kulturkamp, hvor enkelte delstater og politiske aktører ønsker å motvirke det de oppfatter som «woke» eller «identitetspolitikk». Dette kommer til uttrykk gjennom lover som forbyr undervisning om rasisme, kjønnsidentitet og seksuell orientering, samt gjennom aktiv fjerning av begreper som «transgender» fra offentlige nettsteder og læremidler.

Når informasjon om rettighetskamp og kvinner og minoriteters rettigheter fjernes, er det også et forsøk på å usynliggjøre minoriteters bidrag til samfunnsutviklingen og å svekke deres rettigheter og anerkjennelse.

Hvilket signal sender dette internt?

Å fjerne sentrale deler av historien om borgerrettigheter, kvinners kamp og LHBT-rettigheter sender et signal om at disse gruppenes erfaringer og bidrag ikke anses som like viktige eller legitime i den nasjonale fortellingen. Dette kan føre til økt marginalisering, usynliggjøring og psykisk belastning for de som tilhører disse gruppene.

Når offentlige myndigheter aktivt omskriver eller sensurerer historien, kan det svekke tilliten til utdanningssystemet, myndighetene og demokratiet som helhet, særlig blant unge og minoriteter.

Fjerning av slike temaer fra undervisning og offentlig debatt kan bidra til å normalisere diskriminerende holdninger og praksiser, og gjøre det vanskeligere for nye generasjoner å forstå og motvirke urettferdighet og ulikhet.

Hvilket signal sender dette eksternt til resten av verden?

USA har lenge vært et globalt symbol på borgerrettigheter og demokrati. Når landet sensurerer eller fjerner sentrale deler av sin egen historie om kampen for likestilling og rettigheter, undergraver det sin troverdighet som forkjemper for menneskerettigheter internasjonalt.

Slike tiltak kan inspirere andre land med autoritære eller populistiske tendenser til å følge etter, og dermed svekke globale normer for ytringsfrihet, akademisk frihet og minoritetsvern.

Internasjonalt tolkes dette som et tegn på at USA beveger seg bort fra idealene om åpenhet, mangfold og rettferdighet, og at rettigheter som tidligere ble sett på som sikret, nå igjen står i fare for å bli reversert.

Å fjerne informasjon om borgerrettighetskampen, kvinners rettigheter og LHBT-historie i USA er et uttrykk for økt politisk kontroll over historiefortellingen, marginalisering av minoriteter og en svekkelse av demokratiske prinsipper. Dette sender et signal om ekskludering og tilbakegang internt, og svekker USAs rolle som forbilde for menneskerettigheter og likestilling globalt.

Pedagogisk opplegg

Tilbakeskritt i rettighetskampen som diskusjonsgrunnlag

I flere land har det de siste årene vært debatt om hvordan man skal undervise om historiske og nåtidige rettigheter for kvinner og minoriteter. Noen land har valgt å endre eller begrense undervisningen om temaer som borgerrettighetskamp, kvinners rettigheter og LHBT-historie. Dette kan sees som en del av en større diskusjon om hvilke historier og perspektiver som skal vektlegges i offentligheten og i utdanningssystemet.

For eksempel har myndighetene i USA sendt ut retningslinjer til utdanningsinstitusjoner om at undervisning ikke skal tillegge dagens elever ansvar for tidligere tiders urett, eller bruke rase som faktor i undervisning, ansettelser og aktiviteter. Det er også uttrykt skepsis til undervisning om begreper som «white privilege» og «ubevisste fordommer», fordi noen mener dette kan føre til at elever føler seg ansvarlige for historiske hendelser de ikke selv har vært en del av. Andre mener at slik undervisning er viktig for å forstå samfunnsutviklingen og arbeide mot diskriminering.

Slike endringer i undervisning og offentlig informasjon kan tolkes på ulike måter. Noen ser det som et forsøk på å fremheve fellesskap og unngå at enkeltgrupper føler skyld eller ansvar for fortidens urett. Andre er bekymret for at det kan føre til at viktige deler av historien usynliggjøres, og at det blir vanskeligere å lære av tidligere feil og arbeide for like rettigheter for alle.

Slike endringer i kvinners og minoriteters status i lovverket kan være et ypperlig utgangspunkt formidling av kunnskap og for diskusjon og refleksjon omkring politikere og myndigheters ulike roller i utforming av skolepolitikk.

Kan man gjøre et tankeeksperiment sammen med elevene om for eksempel dette skulle kunne skje i Norge?

Refleksjonsspørsmål til klassen

Hvorfor er det viktig å lære om historiske og nåtidige rettighetskamper for kvinner og minoriteter?
Hvilke fordeler og ulemper kan det være ved å endre eller begrense slik undervisning?
Hvordan kan skolen bidra til at alle elever føler seg inkludert, samtidig som man lærer om utfordrende og sensitive temaer?
På hvilke måter kan kunnskap om fortidens urett være viktig for dagens samfunn?

Tips til lærere

Denne teksten kan brukes som utgangspunkt for diskusjon og refleksjon i samfunnsfag, norsk eller krle. Målet er å hjelpe elevene til å utvikle kritisk tenkning rundt hvordan samfunn velger å formidle historie og rettigheter, og hvordan dette påvirker demokrati og inkludering.

Avslutning

Arbeidet med kvinners og minoriteters rettigheter i Norge har vært preget av både fremgang og motstand, og utviklingen har skjedd i et samspill mellom lovverk, sivilsamfunn, politiske bevegelser og enkeltpersoner. Selv om Norge i dag har et solid rettighetsvern og et inkluderende lovverk, viser både historiske erfaringer og nyere samfunnsdebatt at rettigheter ikke er statiske. De må kontinuerlig forsvares, diskuteres og utvikles i takt med samfunnsendringer og nye utfordringer.

Skolen har en sentral rolle i å formidle kunnskap om rettighetskamp, demokrati og mangfold, og i å legge til rette for refleksjon og kritisk tenkning rundt disse temaene. Ved å bruke både historiske og aktuelle eksempler, lovverk, dommer og ulike perspektiver, kan undervisningen bidra til å styrke elevenes forståelse for betydningen av likeverd, respekt og fellesskap. Slik kan nye generasjoner rustes til å videreføre og utvikle arbeidet for et samfunn der alle har reelle og like rettigheter.

Litteraturliste

Antirasistisk Senter. (2021). Høringssvar til forslag om endringer i likestillings- og diskrimineringsloven. https://antirasistisk.no

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). (2023). Diskriminering og hatprat mot minoriteter i Norge. https://bufdir.no

Den norske Helsingforskomité. (2021). Hatprat og diskriminering i minoritetsmiljøer. https://nhc.no

Fagforbundet. (2023, 3. mai). Jobber Fagforbundet for lik lønn for likt arbeid? https://www.fagforbundet.no/lonn-og-avtaler/sporsmal-og-svar/jobber-fagforbundet-for-lik-lonn-for-likt-arbeid/

Frifagbevegelse. (2020, 20. mai). Her går startskuddet for norske kvinners kamp for likestilling. https://frifagbevegelse.no/nnnarbeideren/her-gar-startskuddet-for-norske-kvinners-kamp-for-likestilling-6.158.698486.978fae9a75

HL-senteret. (2022). Antisemittisme i Norge? Befolkningsundersøkelser 2012–2022. HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no

HL-senteret. (2023). Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2022–2023. HL-senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. https://www.hlsenteret.no

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen (LK20). https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/

Kvinnehistorie.no. (u.å.). Mannsdominans i fagbevegelsen. https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2756

Norsk Kvinnesaksforening. (u.å.). Hvem vi er. https://kvinnesak.no/om/

Landsorganisasjonen i Norge (LO). (u.å.). Et likestilt arbeidsliv. https://www.lo.no/hva-vi-mener/et-likestilt-arbeidsliv/

Landsorganisasjonen i Norge (LO). (2024, 29. oktober). Hvordan ligger det an med bærekraftsmålet for likestilling? https://www.lo.no/hva-vi-mener/internasjonalt/nyheter-internasjonalt/hvordan-ligger-det-an-med-barekraftsmalet-for-likestilling/

Likestillings- og diskrimineringsloven (2017). (LOV-2017-06-16-51). https://lovdata.no

Menneskerettsloven (1999). (LOV-1999-05-21-30). https://lovdata.no

NOU 2015:7. (2015). Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. https://www.regjeringen.no

NOU 2022:2. (2022). Den norske sannhets- og forsoningskommisjonen. Gransking av fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. https://www.regjeringen.no

Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. (1995). Europarådet. https://lovdata.no

Sannhets- og forsoningskommisjonen. (2023). Rapport fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. https://www.sametinget.no

Statistisk sentralbyrå (SSB). (2023). Levekår blant innvandrere i Norge 2022. https://www.ssb.no

Straffeloven (2005). (LOV-2005-05-20-28). https://lovdata.no

Utdanningsdirektoratet. (2020). Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20). https://www.udir.no/lk20

Utlendingsdirektoratet (UDI). (2023). Rapport om diskriminering og integrering av flyktninger fra Ukraina. https://www.udi.no