Det vi ikke «ser» eksisterer ikke

Jeg ledet i en periode et større folkehelseprosjekt som først og fremst rettet seg inn mot videregående skole, samt tjenestene i og rundt skolen i Sør-Trøndelag. Jeg skal her referere til en hendelse som kan sette mobbing og trakassering i noen perspektiver som kanskje ikke kommer så tydelig fram, verken i forskningen eller i medieomtale av slike saker. I denne sammenheng ønsker jeg å sette fokus på distansen mellom det skoleledelsen «ser» og det de ønsker å vise fram.

Det treårige prosjektet mitt nærmet seg slutten og det var én videregående skole som gjensto, altså en skole som jeg ennå ikke hadde besøkt. Skolebesøkene mine besto som regel av møte med rektor og elevråd, seminar for elever og ansatte og egne seminarer skoleledelsen og de ansatte, som oftest i nevnte rekkefølge. Et av hovedtemaene for prosjektet var forebygging av mobbing, seksuell trakassering og overgrepsproblematikk blant elever og lærlinger, samt håndtering av slike saker i skolen og i lærebedrifter.

Rektor hadde invitert meg ut til sin skole flere ganger, men det ble stadig utsatt. Det kom ofte ting i veien og han virket svært travel. Til slutt lyktes vi med å finne et møtetidspunkt som passet for alle parter. Skolen lå en times kjøring fra Trondheim. Da jeg nærmet meg tidlig på morgenen kunne jeg se at skolen var flunkende ny og at den nærmest konkurrerte om oppmerksomheten med kirken som lå på en tilsvarende høyde litt lengre bort i bygda.

Jeg ble ønsket velkommen og skoleledelsen hadde forberedt seg godt. De stilte mannsterke opp til møtet. I tillegg hadde rektor invitert elevrådsleder og vararepresentant. Rektor brukte en times tid på å presentere skolen og påpekte til slutt at de ikke hadde registrert noen tilfeller av mobbing og trakassering. Resten av skoleledelsen nikket samtykkende og fornøyd. Jeg overtok stafettpinnen og fortalte om prosjektet mitt, men jeg fikk underveis følelsen av at skoleledelsen anså prosjektet mitt som unødvendig etter som de øyensynlig hadde full kontroll på problematikken.

Det nærmet seg slutten av møtet og skoleledelsen markerte dette ganske unisont med med å pakke sammen datamaskinene og notatblokkene sine. Men rektor var liksom ikke helt fornøyd, og for å avrunde møtet på en ordentlig måte henvendte han seg til elevrådslederen.

Nå, Ole, ser du noe mobbing og trakassering på vår skole?

Jeg så litt på elevrådslederen. Han var en svært kjekk, ung mann som presenterte seg som flink på skolen, med en stor vennekrets på skolen, sportsinteressert og en aktiv jeger. Jeg tenkte i mitt stille sinn om han noen gang hadde hatt erfaring med mobbeproblematikk. Ole svarte at han verken hadde sett eller hørt noe om mobbing på skolen. Han sa at han heller ikke hadde fått noen rapporter fra sine medelever om at det foregikk noe slikt. Rektor og resten av skoleledelsen smilte svært fornøyd mot Ole, men bare for å være på den sikre siden stilte rektoren det samme spørsmålet til vararepresentanten.

Eline, du kan jo avrunde møtet med å si hva du har registrert ved vår skole.

Eline dro litt på det før hun møtte blikket mitt, jeg så på henne at det hun skulle til å si kom til å kreve mot. Hun pustet dypt, tok sats og sa at hun hadde en alvorlig mobbesak som hun hadde tenkt på lenge. Jeg registrerte at rektor ble aldeles hvit i ansiktet og at han holdt seg fast i bordkanten. Det så nesten ut som om han var i ferd med å besvime. Eline fortalte om en mobbesak som hadde foregått over flere år mot en gutt, som ikke var psykisk utviklingshemmet, men som oppførte seg veldig spesielt. Hun fortalte også at flere av lærerne var involvert i mobbingen av gutten.

Rektor og resten av ledelsen fikk det veldig travelt med å avslutte møtet, men en av rådgiverne lovte at skoleledelsen skulle ta tak i saken før jeg fikk takket for meg og tok veien tilbake til Trondheim.

Kommentar til teksten

Vi har et eget begrep for nettopp denne type framstilling av egen skole fra rektorer og andre ansatte som vist i dette eksemplet, nemlig «glansbildeskolen». Dette begrepet beskriver en agenda som jeg tenker er lite i samsvar med elevens rett til et godt og trygt læringsmiljø. I slike skoler blir fasaden viktigere enn elevens rettssikkerhet i opplæringen.

Vi kan også kalle det et benektelsesproblem etter som en del skoleledere fortsatt velger å bruke strategier for nettopp å unngå og tangere mobbe- og trakasseringsproblematikk blant elever og ansatte. I løpet av de tre årene jeg jobbet ut mot de videregående skolene, pluss en rekke barne- og ungdomsskoler rundt omkring i Sør-Trøndelag og resten av landet, bet jeg meg merke i en standardfrase som jeg ofte ble møtt med av både skoleledere og lærere.

Vi ser av undersøkelser og statistikk at mange skoler sliter med mobbing og trakassering, men her hos oss, her har vi det så bra!

Jeg skjønte ganske tidlig i prosjektperioden at slike utsagn var en slags avledningsmanøver for å rette min oppmerksomhet bort fra deres skole og over på «alle de andre» skolene der mobbingen og trakasseringen «egentlig» foregår. Jeg har også sett dette veldig tydelig i saker der jeg i ettertid har veiledet foreldre som har hatt barn som har vært utsatt for mobbing i skolen. Et flertall av de foreldrene jeg har veiledet har møtt skoler som har benektet at mobbing og trakassering har forekommet på deres skole.

I andre veiledningssaker har foreldre erfart at skolene har operert med en såpass smal definisjon av begrepene mobbing og trakassering, at de krenkelsene elevene har opplevd ikke har passet inn i definisjonene. Dermed har ikke problemet vært skolens problem, men elevens, og sist men ikke minst foreldrenes problem. I slike saker blir eleven og foreldrene stående helt alene overfor en skole med sterk definisjonsmakt.

I prosjektperioden møtte jeg alle elevrådene ved de 22 videregående skolene i Sør-Trøndelag, etter som dette var en del av det opplegget jeg hadde forlangt fra skolenes side. Det som slo meg var at elevrådet som oftest, i slike saker fungerte som et skinndemokrati. Jeg møtte tillitsvalgte som ikke hadde noen særlig grad av kunnskap om mobbing, seksuell trakassering og overgrepsproblematikk blant elever og lærlinger. Det virket heller ikke som om forebygging og håndtering av slike saker sto veldig høyt på dagsorden til elevrådene, og jeg tenkte ofte at det nok hadde sine grunner.

Vi kan foreløpig la det stå som en påstand at barn og unge som utsettes for mobbing, trakassering og overgrep nok ikke er representert blant de tillitsvalgte i elevrådene rundt omkring på skolene. Etter som mange av de psykososiale prosessene omkring mobbing, trakassering og overgrep virker sosialt isolerende for de som blir utsatt for det, så regner jeg sjansene for at for eksempel ofre for mobbing blir valgt inn som tillitsvalgte i elevråd som svært små. I møte med elevrådene i perioden 2011 til 2014 observerte jeg at alle de tillitsvalgte jeg møtte var blant de mest ressurssterke elevene på skolene med høy sosial status, altså elever som kanskje ikke hadde hatt noen befatning med eller erfaring med mobbe- og trakasseringsproblematikk.

Jeg har i tidligere tekster pekt på at mangel på representasjon er et omfattende problem når vi snakker om mobbing og trakassering, og at dette kanskje er en av flere viktige grunner til at vi ikke har lykkes med å forebygge slike krenkelser i skolen i vesentlig grad. Jeg tenker at skoleledere, lærere og elevtillitsvalgte antakelig rekrutteres fra lag i samfunnet som står relativt fjernt fra denne type problematikk, og kan hende i såpass stor grad at de ikke gjenkjenner problematikken eller klarer å definere den.

Dermed blir kompetanseheving i alle ledd i skolen avgjørende om bi skal lykkes bedre mot mobbing og trakassering i skolen, der også de tillitsvalgte i elevrådene må være med. Mitt lille tips i denne sammenheng er at den kompetansehevingen jeg etterlyser i større grad må baseres på kunnskap og erfaring fra de som har hatt skoene på, nemlig de som selv har vært utsatt for slike krenkelser. Først da vil vi få en reell representasjon og en reell kunnskapsoverføring, og som kanskje vil sørge for at vi lykkes med innfri lovkravet om et trygt og godt læringsmiljø for alle i den norske skolen og på en langt bedre måte enn det vi har klart hittil.