Det var en vakker vårdag. Sola skinte fra en blå himmel over Brundalen skole i Trondheim. De siste snøflekkene hadde smelta bort inne i skolegården og det var bare noen få dammer igjen som minnet om vinterens siste snø. Elevene var ute i skolegården. Jentene hoppet tau og paradis. Guttene spilte basse. Jeg oppholdt meg i utkanten av skolegården, litt utenfor skolens område. Der fikk jeg som regel være i fred.
Dette var det andre skoleåret mitt og den læreren som hadde vært en trygg base for meg i første klasse var borte. I stedet hadde vi fått en kvinnelig lærer som jeg ikke fikk kontakt med, og vi hadde fått en mannlig lærer som jeg hadde utviklet redsel for. Han var sint og oppfarende når jeg ikke hadde trekk på bøkene, ikke hadde de riktige bøkene med meg eller at jeg ikke hadde gjort leksene mine. Og slik var det som regel.
Han mente at jeg var lat og at jeg burde ta meg kraftig sammen. Etter nok et raseriutbrudd tvang han en lapp med beskjed til foreldrene mine innunder klokkereima. Reima ga etter og gikk i stykker.
Nå skal foreldrene dine sannelig få vite hvor udugelig du er!
Klokka var ny, og jeg ble redd for at dette skulle bli oppdaget hjemme. Ingen ville vel tro at det var læreren som hadde ødelagt den nye klokka mi?
Etter dette ble jeg nesten helt stum i timene. Jeg turte ikke lengre si noe eller kreve oppmerksomhet fra de voksne på skolen. Denne hendelsen og mobbingen gjorde at jeg ikke følte meg trygg på skolen, verken ute eller inne. Derfor jeg søkte jeg oftest til utkanten av skolegården. Hadde vi turer og utflukter passet jeg på å gå sist slik at jeg var ute av syne og sinn.
Men det var noen som fulgte med og holdt meg under oppsikt. Noen gutter fra en ungdomsskole i nærheten skulket ofte og hang rundt barneskolen der de tiltrakk seg de yngste elevene. De hadde en røff omgangstone og mange elever syntes det var spennende med disse eldre guttene. Jeg hadde imidlertid god grunn til å frykte dem. Denne dagen hadde de lagt planer for meg.
De bevegde seg i min retning og hadde gitt halehenget av barneskoleelever beskjed om å holde seg unna. De hadde et reip med seg. De omringet meg og en av guttene bandt nå ei løkke som han la rundt halsen min. Jeg visste ikke hva de ville, men jeg var forferdelig redd. De førte meg langs skoleveien og til utkanten av en liten skog der to av guttene bøyde et rognebærtre slik at de kunne binde løkka fast i toppen av treet, for så å slippe treet og henge meg.
Jeg sto vendt mot skolegården og med ett så jeg en av lærerne komme strenende over skolegården med et kobbel av elever etter seg. Noen hadde sladret. Guttene oppdaget også dette, hektet løkka av halsen min og løp av gårde. Læreren hadde sett fra skolegården at guttene la på sprang, snudde og gikk inn igjen. Jeg gikk tilbake til skolen og inn jeg også etter som friminuttet var over.
Noen dager senere var guttene fra ungdomsskolen tilbake igjen. De hadde passet på å komme innpå meg usett fra skolegården. De dro meg nå inn i skogen. Denne gangen bandt de meg fast til et tre som ikke kunne ses fra skolen. De samlet løv og kvister som de la tett inntil føttene mine. Da de hadde sanket nok tok den ene gutten fram en eske med fyrstikker og tente på løvet. De ble stående og se på at løvet tok fyr før de la på sprang.
Røyken steg nå fra bålet jeg sto på og jeg kjente varmen fra ilden gjennom tennisskoene mine. Etter en kort stund slukket flammene, mesteparten av løvet var antakelig for vått til å antenne ordentlig. Jeg ble stående bundet til treet en god stund, men reipet ga etter hvert etter i det jeg fikk lirket meg løs. Det som bekymret meg aller mest var at noen skulle se at de hvite tennisskoene som jeg hadde arvet hadde fått en svartbrent kant rundt hele sålen.
Skolen var slutt og elevene hadde for lengst gått hjem. Inngangsdøren var stengt og jeg fikk ikke hentet skolevesken. Jeg måtte bare gå hjem.
Jeg prøvde å vaske og skure skoene mine, og den svarte kanten ble med tiden til en grå linje som kunne skimtes i overgangen mellom skosålen og det slitte skinnet. Etter som jeg ikke hadde andre sko ble dette en daglig påminnelse om det som hadde hendt når jeg tok på meg skoene.
Kommentarer til teksten
Slik var det å leve ubeskyttet som barn ved Brundalen skole i Trondheim på midten av 70-tallet. Det var ingen voksne som fulgte med ute i friminuttene, og vi som var nederst på rangstigen var nærmest fritt vilt.
For min del var det ingen grenser for hva andre elever til slutt kunne utsette meg for av mobbing, overgrep og vold. Dette er et lite utsnitt av et liv som elev ved en barneskole på den tiden, men vi ser av forskningen og av stadig nye mediesaker at dette fortsatt er en realitet for mange barn i barnehager og skoler i dag.
Forsker og psykolog Dan Olweus sier i sin forskning at gruppepsykologi er et viktig moment i mobbesaker. Mobbeofferet «faller i verdi» og de moralske og etiske normene senkes i gruppa overfor offeret. Livsvilkårene for barnet innskrenkes og utfallene eskalerer om ikke de negative gruppeprosessene stoppes av ansvarlige voksne i en tidlig fase.
Litteratur
• May Britt Drugli og Helene Eng, Olweusprogrammet – mot mobbing og antisosial atferd, ungsinn.no, 04.06.2014
• Dan Olweus, Mobbing blant barn og unge, RBKU Vest, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UNI Research helse, 2014
• Ida Frugård Strøm m. fl., Violence, bullying and academic achievement: A study of 15-year-old adolescents and their school environment, International Journal of Child Abuse & Neglect, 2013
• Vold, overgrep og mobbing, BUFdir – Barne, ungdoms- og familiedirektoratet, 05.03.15
• Råd mot mobbing, RBKU Vest, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UNI Research helse, 2014
• Hva er mobbing? Foredragsnotater fra Høgskolen i Buskerud, 01.10.2007
Monica
Den usynlige mobbingen er vanskeligst. Mobbing er ren ondskap! Håper du har et bra liv nå…det fortjener du!
admin@frodefredriksen.no
Kjære Sanders! Det er sant. Samtidig klandrer jeg ikke voldsutøverne. De er ofte ofre selv. Tenker at disse guttene antakelig ikke ble spesielt god ivaretatt. Mobbing og vold må angripes på mange fronter.
Takk skal du ha!
Din venn,
Frode
Vendepunktet – Frode Fredriksen
[…] det var et mysterium for meg hvor de kom fra. Med kjennskap til utviklingspsykologi og forskning om mobbing, omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn hadde jeg fattet mistanke om at svaret kanskje lå i […]