Livet mitt framsto som en endeløs rekke av reaksjoner, både fysiske og psykiske, som gjorde det vanskelig å gjennomføre de mest hverdagslige ting. I alle sammenhenger der jeg måtte omgås andre mennesker var jeg alltid i beredskap; hode og kropp var i konstant stressmodus. Det ble etter hvert uutholdelig etter som søvnen og overskuddet også forsvant.
Jeg hadde begynt å sirkle inn disse reaksjonene, hvor de kom fra og hvorfor de kom, som regel på svært ubeleilige tidspunkter. Reaksjonene kunne komme i form av dissosiering i møter der jeg skulle presentere prosjekter, i samtaler med kolleger og i middagsselskaper. Reaksjonene kunne også komme som følelsen av faktisk å fryse fast i øyeblikket, ofte på butikken i det jeg skulle betale for varene, på gaten blant fremmede mennesker eller mens jeg holdt forelesninger. I slike situasjoner kunne kroppen min stoppe helt opp og jeg hadde vansker med å komme meg tilbake til normalt modus igjen.
Jeg hadde lenge hatt mistanke om at det lå noe alvorlig bak alle disse reaksjonene, men det var et mysterium for meg hvor de kom fra. Med kjennskap til utviklingspsykologi og forskning om mobbing, omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn hadde jeg fattet mistanke om at svaret kanskje lå i min forhistorie, men jeg hadde glemt og fortrengt store deler av barndoms- og ungdomstiden min. Jeg hadde bare noen få bruddstykker av minner fra de første tjue årene av livet mitt som kilde. Jeg syntes dette bakgrunnsmaterialet var litt i tynneste laget for å komme til noen konklusjon om hva det var som forårsaket alle disse reaksjonene. En ting skjønte jeg likevel etter hvert; om jeg skulle kunne fortsette å leve så måtte jeg prøve å finne ut av hva det var som hadde skjedd meg meg tidligere i livet. Jeg måtte i en alder av nesten førti begynne å lete etter hvor nøkkelen kunne ligge gjemt i fortiden et sted.
Hvor skulle jeg begynne å lete? Jeg fant ut at jeg måtte sette sammen det jeg hadde av informasjon. Jeg hadde over lengre tid samlet inntrykkene fra «flashbacks» som ofte kom som en strøm av små minnespor når jeg dissosierte og frøs fast. Jeg forsto at de fleste av disse restene av minner kunne spores tilbake til barndommen min, men jeg var også usikker på om dette kunne være «falske» minner. Jeg hadde også mange samtaler med de to yngre søstrene mine med barndomstiden vår som utgangspunkt. De husket alt. Problemet mitt var at deres minner ikke var mine minner, og selv om disse samtalene var til stor hjelp forsto jeg at det fortsatt var mye informasjon som manglet for å få et helhetlig bilde. Jeg begynte i tillegg å systematisere utsagn fra min far som jeg tidligere syntes hadde vært vanskelige å tolke. Jeg skrev også ned drømmene mine som jeg hadde hatt i løpet av nettene etter som «etterforskningen» av min egen barndom hadde begynt på påvirke drømmene mine.
Etter nesten ti år med innsamling og systematisering av minner, samtaler og drømmer som jeg sammenholdt med forskningsartikler og litteratur om barndomstraumer forårsaket av mobbing, omsorgssvikt, vold og overgrep, følte jeg endelig at jeg hadde fått god nok oversikt, og jeg husker ennå vendepunktet. Kunnskapen som jeg hadde opparbeidet meg om min egen fortid ga seg utslag i en slags forløsende effekt. Jeg merket det veldig tydelig da jeg en dag skulle ta bussen hjem fra jobb i midtbyen i Trondheim, noe som vanligvis forårsaket en hel kjede med reaksjoner. Men denne dagen kunne jeg altså sette meg ned på nest bakerste rad på bussen, og jeg kjente ingen verdens ting. Det vil si, reaksjonen var en annen; det var et fravær av reaksjoner. Jeg kunne endelig sitte der akkurat som alle de andre i bussen. Jeg opplevde en slik lettelse og følelse av at en viktig barriere endelig var brutt og at det ikke lengre var noe spesielt ved meg. Det kom til og med en eldre kvinne og satte seg ved siden av meg, helt tett inntil uten at dette skapte noe ubehag. Endelig kunne jeg sitte på bussen og se ut av bussvinduet, kikke litt på mine medpassasjerer, se hvem som kom og gikk og bare være til stede akkurat som alle de andre menneskene ombord.
