Se meg! Hør meg! Forstå meg!

 

Kjære Mina!

Vi har hatt kontakt med hverandre noen måneder nå. Din første e-post ramlet ned i innboksen min etter at du hadde lest teksten ”Å møte godhet” i midten av juni. Jeg fikk mye respons etter at jeg publiserte denne teksten, men en tilbakemelding stakk seg likevel ut, og den var fra deg Mina. Jeg kunne gjennom hver stavelse, hvert ord og hver setning du skrev i den første e-posten din lese og nærmest fornemme den smerten du bærer på. Du traff noe dypt inne i meg. Jeg kunne gjenkjenne mye av den samme sorgen og smerten som jeg selv har båret på gjennom hele livet, og som jeg har brukt de siste ti årene på å fri meg fra.

Du forteller en smertefull historie Mina! Du har en mor med narsissistiske og psykopatiske trekk og en fraværende far som ikke tar ansvar. Du skriver i tillegg at du har et eldre søsken med de samme personlighetstrekkene som din mor har. Du sier i forlengelsen av dette at du som ung voksen nå nærmest står helt alene, også når du opplever sykdom og har behov for omsorg fra dine nærmeste. Du skildrer relasjoner der du føler at du er den som må yte, men at du ikke står i posisjon til å kunne kreve noe tilbake. Du er på mange måter eneleverandør av omsorg og kjærlighet til de du er glad i, men de stiller ikke opp for deg.

Du beskriver en oppvekst preget av grov omsorgssvikt, med både psykisk og fysisk vold. I en slik familiesituasjon vil de fleste barn og unge utvikle svært negative tanker om seg selv. Det kan være tanker om at man ikke har noen verdi etter som familien ikke så noen betydning i å gi den omsorgen og kjærligheten man hadde behov for. Og enda verre, man får som regel dype og mentale sår som i ubehandlet tilstand fortsatt står åpne slik at man stadig er sårbar for både egne tanker om seg selv og utnyttelse fra mennesker man står i relasjon til. Det er en slags dobbel og kanskje tredobbel urettferdighet i dette: At det er en selv som må betale prisen for de psykiske smertene man har blitt påført av sine nærmeste på veien til voksenlivet.

Jeg kjenner igjen mye av dette Mina, og det er noe jeg har reflektert over de siste årene: Hvordan skal jeg vri min egen oppmerksomhet mer over mot mine egne behov i stedet for bare å være opptatt av å fylle andres ønsker og krav? Slike som oss Mina, har et like sterkt behov for å ta i mot omsorg og kjærlighet som alle andre, men vi har kanskje ikke utviklet tilstrekkelige strategier for hvordan vi kan oppnå det. Dermed havner vi i stadig forhold og relasjoner der vi nærmest blir netto-leverandører av omsorg for andre uten at vi føler at vi kan kreve det samme tilbake, og vi sliter oss ut. Jeg tenker i hvert fall at det er viktig at vi blir mer bevisste at vi også er mennesker med rett til å bli respektert, og at vi skal være jevnbyrdige og likestilte om det nå er snakk om familie-, vennskaps- eller kjæresteforhold.

Du har stilt meg mange spørsmål siden vi startet vår korrespondanse Mina, men jeg er kanskje den som har stilt deg en del grunnleggende spørsmål og som jeg har skjønt at du virkelig har tenkt over. Det har ikke vært uten grunn at jeg har stilt deg disse spørsmålene. Jeg ser at mange av de jeg har kontakt med har svært godt av å reflektere omkring sin egen situasjon. Her er et spørsmål jeg stilte deg ganske tidlig: Jeg vet ikke om du har tenkt noe over dette Mina? Klarer du å sette grenser rundt deg selv og kreve at andre gir den omsorgen og støtten som du trenger? Vil du kunne tiltrekke deg mennesker du trenger i ditt liv ved å bli tydeligere på hva du ønsker og trenger?

Grunnen til at jeg spør er at jeg selv ser at jeg har vært veldig svak på å definere og på å gi uttrykk for egne følelser. Min ex-partner fortalte for et par år siden da vi snakket sammen om min bakgrunn at da vi ble kjærester hadde ikke jeg noe som helst språk for å uttrykke egne ønsker. Det betyr at jeg i slutten av tenårene ennå ikke hadde utviklet vokabular til å uttrykke egne tanker knyttet til mine egne følelser. Det er en naturlig forklaring på det. Når man har vært utsatt for omsorgssvikt samt stått i store omsorgsroller som barn og ungdom, så blir man veldig opptatt av andres ve og vel, og man får ikke anledning til å utvikle de kognitive og språklige sidene knyttet til å uttrykke egne behov. Dermed står man i fare for å bli diffus og utydelig overfor omverden. Det er ikke nok kjærlighet og omsorg i denne verden, det er endeløse behov for det, og det er mange som gladelig bare tar i mot. Men jeg tenker at om vi skal komme i balanse Mina, så må vi også kunne kreve det samme tilbake, og da må vi bli bevisst det før vi kan bli tydeligere og uttrykke det.

Vi har åpnet for mange temaer i løpet av den korte tiden vi har blitt kjent med hverandre, og du har fortalt meg mye om deg selv, og på et slikt detaljert, personlig og nærmest filosofisk nivå at jeg har rett og slett blitt slått av din formidlingsevne. Gjennom spørsmål og svar har vi sakte men sikkert jobbet oss gjennom mange erkjennelser og paralleller i våre historier. Og nå føler jeg at du har kommet til et punkt der du begynner å bli klar for å lukke en del av de mentale skrammene og sårene dine. Sårbarheten din vil kanskje alltid være der, men kan hende vil du bli mer bevisst hvordan du kan håndtere den slik at du føler deg sterkere og mer likestilt overfor dine nærmeste, både med hensyn til dine egne tanker om deg selv og i dine følelser for andre.

Det siste svaret jeg fikk fra deg gjorde meg oppriktig glad, og jeg øyner et håp om du er inne i en prosess der du kommer styrket ut:

For meg, så var det mange følelser som dukket opp når jeg leste ordene fra deg, som jeg opplever som fylt med omtanke, omsorg og støtte – fra et fremmed menneske, som jeg relaterer til så mye og som jeg føler meg sett, hørt og forstått hos. Og den kvelden jeg leste e-posten gråt jeg – ikke ut av sorg og ikke ut av maktesløshet og håpløshet, men mer som en forløsning på at det finnes mennesker som forstår, som er der for meg – helt uten et krav om at de skal være der for meg, som ikke får betalt for å være der for meg – men som gjør det av egen fri vilje og godhet. Jeg følte livsstrømmen åpne seg sakte men sikkert, og jeg har følt meg mer levende siden. – Mina

Slik er det kjære Mina, du er ikke alene!

Jeg har vært opptatt av å være tydelig på at jeg ikke gir råd for mennesker som tar kontakt. Jeg kan bare lese, lytte, stille spørsmål og være en refleksjonspartner. Men det er kanskje ett råd jeg gjerne vil gi, og det er å ta utdanning. Selv er jeg ikke er disponert for verken rus eller annen form for selvskading. Mitt tilfluktssted ble faktisk det å ta utdanning. Når det har vært vanskelig å takle livet har jeg som regel meldt meg på et kurs eller på videreutdanning. Det har blitt mange studiepoeng opp gjennom årene. Det har vært min form for «selvskading». Gjennom studiene kunne jeg forsvinne inn i en verden som ikke krevde annet enn mine intellektuelle og analytiske evner.

Hvis jeg skulle gi ett råd Mina, så måtte det være å ta utdanning, om du har mulighet og overskudd til det. Det har i hvert fall ført meg videre med strømmen, ofte tilfeldig, men jeg har klart å komme meg ut av håpløsheten og jeg har klart å skape min egen framtid uten å være avhengig av andre. Jeg ser at du har en fantastisk formidlingsevne gjennom det du skriver, og jeg tenker at det er et godt utgangspunkt for å kunne lykkes med studier.

Du skriver at du foreløpig er i en livssituasjon der det er vanskelig å realisere seg gjennom utdanning. Du har problemer med å konsentrere deg, at du kan lese tekst om og om igjen, men at du har vansker med å huske det som forventes at du skal lære som student. Jeg kan betrygge deg Mina! Slik er det for meg også. På grunn av alle de mentale skadene som oppveksten har påført oss, så møter vi mange hindringer med hensyn til det å stole på vår egen hukommelse, oppgaveløsning, kognitive ferdigheter og samspill med andre. Det er også helt naturlig etter som hjernene og kroppene våre har vært opptatt av å overleve. Dermed har den fornuftsmessige og kognitive utviklingen måttet vike for rene overlevelsesstrategier. Det er likevel ikke umulig å realisere seg gjennom utdanning selv man har hatt en vanskelig barndom, men vi må kanskje bruke andre strategier og metoder for å nå målene våre. Vi mennesker er heldigvis svært tilpasningsdyktige, også med tanke på det å tilegne seg kunnskap.

Det viktigste er likevel at vi er på vei Mina! Vi er ikke alene. Selv om det er mye vi må gjøre på egen hånd, så er vi avhengige av fellesskapet og vi må erkjenne at omsorg, vennskap, støtte og kjærlighet er noe som vi som løvetannbarn også har like mye rett til som de som kommer fra trygge oppvekst- og familieforhold. Alle disse tingene er tilgjengelige for oss, men veien dit er bare noe lengre og mer kronglete. De siste setningene du skriver gir meg et håp om at du virkelig er på vei. Og se opp Mina! Din stemme er viktig for mange av de som kommer etter deg. Vi makter ikke å stoppe all omsorgssvikt, men vi kan hjelpe de som kommer ut av barndoms- og ungdomstiden med en slik bakgrunn med å forstå seg selv litt bedre, slik vi er i ferd med å gjøre i den prosessen vi er inne i og som vi unner alle de som kommer etter oss:

Å åpne hjertet for følelser igjen, og da mener jeg mest positive følelser – er som å få tilbake pusten etter å ha vært for lenge under vann og langt opp til overflaten hvor det er oksygen å få. – Mina

Kommentar til teksten:

Jeg har gjennom to større folkehelseprosjekter i Sør-Trøndelag fra 2009-2014 hatt kontakt med mange unge mennesker som kommer fra vanskelige livsforhold i oppveksten. Det er fortsatt mange som tar kontakt via sosiale medier og spesielt i forbindelse med nettstedet mitt, der jeg reflekterer rundt vanskelige temaer både ut fra personlig erfaring og faglig kunnskap.

Gjennomgangstemaet for mange av de som tar kontakt er en grunnleggende følelse av ensomhet, annerledeshet, det å ikke passe inn og at man på mange måter står på «utsiden» og ser «inn». Det kan være i forhold til familien, i vennskapsrelasjoner og i samfunnet forøvrig. Gjennom slike tekster, gjennom spørsmål og svar, gjennom det å lufte noen tanker, hente inn litt andre perspektiver, så tror jeg unge mennesker klarer å mobilisere krefter til å frigjøre seg fra mye av den mentale smerten som de har blitt påført.

Selv begynte jeg denne prosessen relativt sent i livet, først da jeg nærmet meg førti, og jeg tenker at unge mennesker har et mye større potensiale enn det jeg har til å reparere egne skrammer og sår skapt gjennom omsorgssvikt, vold og overgrep. Derfor er det en stor gave å kunne være i dialog med unge mennesker som Mina, og jeg tror det er utviklende for begge parter. De lærer noe, men det gjør også jeg. Dermed blir relasjonen kan hende mer symmetrisk og vi finner stadig mer likevekt, balanse og jevnbyrdighet.

Gjennom dette arbeidet gjør vi oss stadig mer i stand til å sette de tankene og teoriene vi har om oss selv på prøve og ut i det virkelige livet, der ut blant menneskene der vi alle hører til.