Ungdomstiden handler på mange måter om å finne seg til rette i egen kropp og i eget sinn, og med alderen i økende grad i samspill med jevnaldrende, skole og samfunn forøvrig. Ungdom søker også mer innover i seg selv i denne fasen av livet. De går fra de mer egosentriske årene i barndommen til å studere sitt indre sjelsliv for å finne sammenhenger mellom seg selv og omverden.
Det som skjer når et barn utsettes for mobbing og andre identitets- og integritetskrenkende ord og handlinger er at disse prosessene lider stor skade, fordi man som ungdom begynner lete etter egenskaper; feil og mangler ved seg selv, samt at man begynner å stille spørsmålstegn ved egen person og personlighet.
Det må være noe ved meg som gjør at jeg opplever dette.
Barn og unge som utsettes for mobbing får ikke de livsviktige prosessene med utvikling av identitet til å stemme overens med det som er det egentlige målet, nemlig å mestre det sosiale livet. Mobbing handler i stor grad om å bli isolert og ekskludert. Dette er en stor mental belastning for barn og unge som som står i slike utstøtningsprosesser, og dette fører på mange måter til at man ikke føler seg kompatibel med omverdenen. Det er et naturlig behov for alle mennesker å tilhøre ei gruppe, og blir man stigmatisert og skjøvet ut blir man stående sårbar og alene.
Ungdomstiden og tiden som tenåring er også en fase i livet der den enkelte vokser kognitivt og intellektuelt, og man utvider begrepene og innholdet i språket. Barnet har nå vært gjennom perioder der det har utspurt og utforsket verden og har tilegnet seg mye faktakunnskap. I ungdomstiden tar man med seg denne kunnskapen samtidig som man får tilgang til større kognitiv og intellektuell kapasitet. Den italienske legen og forskeren, Maria Montessori, sier at barnet får superkrefter i denne fasen av livet, nettopp fordi hjernekapasiteten og evnene til å lære når sitt høydepunkt i utviklingen på vei til et voksent sinn, en voksen hjerne og en voksen kropp.
Bevisstgjøring omkring språklige virkemidler
Gjennom barnets tidlige år bruker vi gjerne de enkle ordene og begrepene når vi snakker om ulike former for mobbing og krenkelser. Begrepene handler i denne perioden mye om det fysiske ubehaget «i kroppen» når man opplever mobbing. Når barnet blir eldre bruker vi gradvis større deler av språket og vokabularet til å nyansere og forklare hva mobbing er, og vi tar i økende grad bruk av ord og begreper om hvordan slike krenkelser påvirker våre tanker, følelser, selvbilde og vår mentale helse. Vi gir barnet i større grad språklige verktøy til å forklare hvordan man har det og hvordan man tar det. Dette er en viktig del av barnets utvikling både med hensyn til egen oppfatning av seg selv og andre. Her er det viktig at vi som voksne legger et godt grunnlag for positiv utvikling og vekst fram mot ungdomstiden og tiden som ung voksen.
Dette betyr at vi i ungdomsskolen og i videregående skole bør ta større deler av språket i bruk for å definere og forstå egne og andres tanker, følelser og handlinger knyttet til mobbeproblematikk. Det å arbeide med den språklige siden av problematikken kan i seg selv være et nyttig verktøy i det forebyggende arbeidet, nettopp fordi dette øker bevisstheten om hvilken makt som ligger i språket, og hvordan dette kan misbrukes gjennom både direkte, indirekte og digital kommunikasjon mellom unge mennesker. Her kan man hente inn eksempler fra media, litteratur, film og teater for å synliggjøre problematikken for elevene. Man kan også utfordre elevene til å produsere egne tekster, film og teaterstykker basert på egne erfaringer og utforskning om mobbeproblematikk.
Jeg har laget en enkel oversikt over forskjellige ord og begreper vi kan knytte til ulike former for mobbing, trakassering, vold og overgrep. Det er viktig å understreke at mange av begrepene i de neste avsnittene, i ord og handling, kan være straffbare. Slik sett kan bevisstgjøring omkring språk og språklige virkemidler også handle om juridiske, etiske og moralske perspektiver som kan knyttes til temaet. Dette er begreper som kan tas fram og diskuteres for å fylle disse med innhold. En del av disse begrepene kan gli over i hverandre, og slik sett kan det være nyttig å snakke grundig om innhold og form i slike former for kommunikasjon og hvordan bruk av slike ord og handlinger påvirker den som står utsatt til. Det kan også være nyttig å snakke om hvordan slik kommunikasjon påvirker gruppa som observerer den. Forskning viser nemlig at miljøer med høyt konfliktnivå og mobbing opplever ulike former for stress, som i neste runde påvirker sosiale relasjoner, samt lærings- og arbeidsprosesser negativt.
Verbal mobbing – ekle og sårende kommentarer; gjentatt erting og spydigheter; ironi og sarkasme; fordekt rasisme, omvendt rasisme og rasisme; nedverdigelse og latterliggjøring; herming og ondskapsfull påpekning av psykiske og fysiske lyter eller funksjonshemninger; mistenkeliggjøring; sverting, håning og sjikanering; trakassering og seksuell trakassering; nedsettende bemerkninger om kropp, utseende, religion, etnisk opprinnelse og seksualitet; krav om seksuelle tjenester; grunnløs straff og hevn; trusler om gjengjeldelse og vold.
Fysisk mobbing – angrep, vold og slåssing; slag og spark; spytting, kliping og lugging; stalking, forfølgning og terrorisering; bli pint og plaget; gjentatt skremming og skremmende atferd; bli fratatt ting, klær og utstyr som blir ødelagt; bli frastjålet penger og verdisaker; seksualisert atferd, seksuell tvang, antasting, overgrep, seksuelle overgrep og voldtekt; bli stengt inne eller ute; frihetsberøvelse og tvang; bortføring og mishandling.
Indirekte mobbing – diskriminering, nedvurdering og usynliggjøring; himling med øynene, blikk og det å bli avkledt med blikk; represalier og gjengjeldelse, inndragning av privilegier og forskjellsbehandling; trusler om vold, utpressing og press til å stjele eller mobbe andre på vegne av mobberen; nedlatende blikk, tegn og signaler; negativ mimikk, fakter og kroppsspråk; vende ryggen til og vise tydelig forakt; spredning av rykter, løgn og baksnakking; forbigåelse og utfrysning; marginalisering, sosial isolasjon og utestengning.
Digital mobbing – handler om mange av begrepene nevnt ovenfor, men ved bruk av krenkende tekst, bilder og video som blir spredt ved bruk av smarttelefoner, lukkede grupper på internett og sosiale medier.
Selvmobbing – kan handle om flere ting, men slik jeg oppfatter det kan det i den ene betydningen av ordet handle om å framstille seg selv som et offer, for eksempel i sosiale medier. Man kan av og til se at barn og unge, voksne også for den saks skyld, inntar en passiv aggressiv holdning i sosiale medier og legger ut informasjon som kan framstå som selvkrenkelser samtidig som man krenker andre. Den andre betydningen av begrepet oppfatter jeg som den indre dialogstemmen som har utviklet seg i negativ retning. De aller fleste utvikler en indre dialogstemme der vi «snakker» med oss selv. Dette er en dialog vi har med vårt eget «selv» og som foregår stort sett på det ubevisste planet og som utvikles i takt med barnets kognitive, intellektuelle og språklige utvikling. Denne stemmen kan være positiv og oppmuntrende eller selvkritisk og negativ, men er som regel en balansert miks av begge deler. Barn og unge som har opplevd lite omsorg og ulike former for krenkelser over tid utvikler gjerne en negativ og selvkritisk indre dialogstemme. Dette er en stemme som gjerne nedvurderer, kritiserer og til og med mobber egen identitet og person. Det er svært viktig at barn og unge som utvikler ulike former for negativ tenkning om seg selv får hjelp til å endre disse tankemønstrene.
Søskenmobbing – kan forveksles med konflikter mellom søsken, men her handler det om fordelingen av makt søsken imellom. Her må vi huske at det er barnets subjektive oppfatning av relasjonene som er viktig. Relativt ny forskning viser at det er sammenheng mellom mobbing fra eldre søsken og risiko for utvikling av atferdsvansker fram til syvårsalderen for det barnet som står utsatt til. Vi ser av samme forskning at disse ungene også løper større risiko for utvikling av alvorlige former for depresjon senere i livet. Lærere og helsesøstre bør være spesielt oppmerksomme på barn som er utsatt for mobbing fra sine eldre søsken etter som dette kan være forbundet med familievold og omsorgssvikt. I disse familiene vil det kanskje være større grad av aksept for mobbing og vold familiemedlemmene imellom. Vi bør også være klar over at barn kan være utsatt for mobbing fra sine foreldre eller steforeldre. Dette er forhold som setter barnet i en svært sårbar situasjon, nettopp fordi familien skal være barnet trygge base. Søskenmobbing og mobbing fra de foresatte bør oppfattes som svært skadelig for barn og unge, og bør ses på som alvorlige brudd på alt vi har av lovverk for barns rettigheter.
Lærermobbing – bør på linje med mobbing fra foreldre og foresatte ses på som alvorlige overtramp og overgrep mot barn og unge. Denne delen av fagfeltet har da også rettmessig fått økt opperksomhet gjennom endringene i Kap. 9A i opplæringslova og veiledninger publisert av Utdanningsdirektoratet og Fylkesmannen. Disse endringene er nok en erkjennelse av at mobbing og forskjellsbehandling fra lærernes side antakelig har et stort skadepotensiale for barn og unge. Vi ser av de siste elevundersøkelsene at omtrent 2 % av elevene rapporterer om at de blir utsatt for mobbing fra voksne på skolen. Annen forskning fra 90-tallet og tidlig 2000-tall viser at opp mot 10 % av elevene kan være utsatt for mobbing fra lærere. Vi bør være oppmerksomme på at signaler om elevers status i elevgruppa kan være avgjørende for hvordan elever oppfatter en medelev. Om lærere mobber, vil vi kunne anta at vedkommende elev vil stå utsatt til for mobbing fra sine medelever også. Dette er en situasjon som vil være svært krevende for et barn. Vi bør også ha i mente at noen barn kan være multiutsatte, de vil si at de står utsatt til for mobbing både i hjemmet og på skolen. En slik situasjon vil være en alvorlig trussel mot barnets utvikling, samt liv og helse.
Det er verdt å merke seg at barn i 9-12 årsalderen, og kanskje enda tidligere også, begynner å leke med språklige virkemidler som ironi, sarkasmer og tabuord. Dette er på mange måter en del av den språklige utviklingen de fleste barn gjennomgår. Mye av det som sies kan oppfattes som grovt og krenkende, men det er ikke sikkert barnet forstår rekkevidden fullt ut av det som blir sagt. Vi bør huske at barnet enda ikke har fått erfaring nok til å forstå konsekvensene av det som kommuniseres. Vi bør derfor oppfatte utforskning og lek med disse språklige virkemidlene som en del av barnets naturlige utvikling, men vi må selvsagt passe på å ansvarliggjøre barnet underveis i denne prosessen. Her blir det viktig at de voksne finner en god balanse mellom det å ta ansvar for barnets språklige utvikling og identitet, samt behov for korrigeringer. Målet må være å gjøre barnet i stand til å forstå rekkevidden av negativ kommunikasjon og stempling av andre, at dette kan få store konsekvenser for den som står utsatt til.
«Homo» og «hore» er kanskje av de mest brukte skjellsordene i skolen. Vi ser av forskning at gutter som får homo-stemplet er mer utsatt for vold og overgrep enn andre gutter. Forskning viser også at homofile gutter er langt mer utsatt for mobbing enn gutter generelt. Sannsynligheten for å bli utsatt for mobbing er seks ganger større enn for resten av gruppa. I gjennomsnitt rapporterer 6 % av guttene på ungdomstrinnet om at de blir utsatt for mobbing, mens 36 % av de homofile guttene rapporterer om at de utsettes for det samme. Tallene er enda høyere om man legger sammen tallene for konvensjonell og digital mobbing. En del jenter får horestemplet og dette gjør dem mer sårbare enn andre jenter. En ting er det å bli stemplet som «løs» og «lett på tråden» og selve stigmaet dette medfører i elevgruppa, men lærere og helsesøstre bør vare klar over at dette stemplet øker risikoen for å bli utsatt for vold og overgrep. I engelskspråklige land kaller man dette for «slut shaming», altså at gruppa påfører jenter og unge kvinner et stempel som løsaktige. Ved å påføre jenter et slikt stempel indikerer man at de driver med prostitusjon, at de er seksuelt tilgjengelig for «alle» og at hvem som helst kan kreve å sex med henne. Horestemplet eller «slut shaming» oppstår gjerne som en kritikk fra omverden og fra elevgruppa mot jenter som utfordrer kleskoder eller oppfatninger om hvordan de skal oppføre seg. Dette fenomenet oppstår antakelig på et dypt gruppepsykologisk plan for å påvirke, straffe eller presse jenter til å tilpasse seg og innta en mer konform rolle i gruppa, men dette vil helt klart kunne defineres som mobbing og seksuell trakassering overfor jenter og unge kvinner.
Det er viktig at foreldre og ansatte i skolen er klar over at det er stor overlapp mellom konvensjonell og digital mobbing i denne aldersgruppen. Elevundersøkelsen viser at opp mot 35 % av de som rapporterer om konvensjonell mobbing i tillegg står utsatt til for digital mobbing. Andre undersøkelser og forskning viser enda høyere tall om samsvar mellom disse formene for mobbing. Barn og unge som står utsatt til for begge former for mobbing får aldri fri fra disse krenkelsene og kan være utsatt for dette nærmest gjennom hele døgnet. Dette er forhold som medfører ekstremt ubehag, konstant stress og som i verste fall tar liv. En annen ting vi bør være oppmerksomme på er at vi ser av undersøkelser gjennomført for frivillige og humanitære organisasjoner at barn med ulike former for funksjonshemninger ofte står svært utsatt til for mobbing. Her snakker vi om skyhøye tall på opp mellom 50-80 %. Dette betyr at det å tilhøre en eller annen form for minoritet medfører en betydelig større risiko for å bli utsatt for mobbing om man sammenligner med resten av elevgruppa.
Medietilsynets undersøkelser viser at barn og unge i økende grad sender kompromitterende bilder og videoer som spres via mobiltelefon og sosiale medier. Det oppleves som ekstremt krenkende når slikt materiale blir publisert. Mange får tilgang til krenkelsene på kort tid. Disse kan sirkulere lenge i lukkede grupper på internett før de eventuelt distribueres ut i offentligheten via sosiale medier. Enkelte må leve med livslange krenkelser nettopp fordi denne type informasjon nærmest er umulig å slette. Digital mobbing og trakassering må ses på som en alvorlig trussel mot barn og unges psykiske helse og rettsvern. Det er etter hvert flere som hevder at barn og unge ikke har opparbeidet seg tilstrekkelige etiske og moralske ryggmargsreflekser til å kunne håndtere den friheten de har med hensyn til bruk av smarttelefoner og sosiale medier. Derfor bør foreldre, lærere og helsesøstre samarbeide godt med elevene om denne problematikken for å kunne forebygge på en best mulig måte
Bakgrunnsstoff for samtaler om mobbing
Når man skal gå inn i samtaler om mobbing og andre typer krenkelser, enten i enerom eller i ei gruppe, så er det viktig at man som voksenperson har et visst kunnskapsnivå om problematikken. Det er av overordnet betydning at vi som voksne ikke viderefører myter og holdninger som ikke er i tråd med barn og unges rettigheter jamfør Barnekonvensjonen og norsk lov. Det er spesielt viktig at vi som voksne forvaltere av barnets rettssikkerhet tar et oppgjør med egne holdninger. Vi ser for eksempel av Elevundersøkelsen at mange unge opplever bagatellisering eller at de ikke sier ifra til voksne om mobbing. Dette kan bety at de unge ikke har tilstrekkelig med tillit til voksne om at deres historier og smerte vil blir forstått, anerkjent og håndtert på en ordentlig måte. Dette fører til at mange barn og unge lider i stillhet mens de befinner seg i en konstant krisesituasjon. Det er også viktig at man får adressert problematikken overfor majoriteten av elevene og eventuelle negative ledere i elevgruppa til å ta ansvar. Alle disse elementene krever at den voksne har høy grad av integritet og tillit blant elevene.
Det er flere ting man bør være oppmerksom på når man skal ta enesamtaler med elever. Det kan være at man på forhånd har undret seg over eller bekymret seg for en elev, og da bør man uansett ta en samtale med den det gjelder. Man kan også skaffe seg tilleggsinformasjon ved å forhøre seg med medelever på en diskret måte om den eleven man bekymrer seg for. Man bør også være forberedt på at eleven ikke vil fortelle om mobbing eller ønsker å holde informasjon tilbake. Det kan være eleven er utsatt for press fra andre eller at egen stolthet setter en stopper for det å fortelle. En del elever assosierer det å bli mobbet med å være en taper, og ønsker ikke å framstå som en «loser». Andre elever befinner seg i en såpass stressende og kaotisk situasjon at det kan være vanskelig å redegjøre for den situasjonen man befinner seg i. En del elever kan også ha vansker med å skille mellom fiksjon og fakta og vil trenge hjelp til å finne ut av hva som er mobbing og hva som ikke er det. For denne gruppen mobbeofre, spesielt for de som har vært utsatt for langvarige krenkelser, kan enhver tilnærmelse oppfattes som mobbing fordi eleven føler seg krenket hele tiden. Disse elevene vil trenge oppfølgning over lengre tid etter at mobbingen har opphørt, nettopp fordi de trenger hjelp til å komme ut av traumet. Her er det svært viktig at eleven får oppfølgning fra kompetente fagpersoner, som for eksempel Barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste.
Provoserende mobbeofre kan være utfordrende samtalepartnere fordi de kan ha vansker med å se sin egen rolle i det negative samspillet med andre, samt at de like ofte har vansker med å ta ansvar for egen kommunikasjon. Her er det en fordel å samle «bevis» over en viss tid slik at man kan påvise uhensiktsmessige samspills- og kommunikasjonsmønstre. Disse elevene vil også trenge veiledning over lengre tid, gjerne med støtte fra erfarne pedagoger eller helsesøstre, nettopp fordi det tar tid å endre slike atferdsmønstre. Dette er som regel ikke noe barn og unge klarer å gjennomføre for egen maskin. Provoserende mobbeofre har ofte en kommunikasjonsform som gjør at de bryter med sosiale normer og koder og som i neste runde slår tilbake på dem selv, men de har vansker med å se det selv. Her er det viktig at kontaktlærer eller sosialpedagogisk personell følger opp på en systematisk måte, og gjerne i samarbeid med de foresatte. I slike saker kan det hende at familien også sliter med å få til god kommunikasjon med ungdommen på hjemmebane. Det vil derfor være av felles interesse for alle parter å arbeide med hva som skal til for å få ned konfliktnivået i kommunikasjonen mellom eleven og medelever, lærere og i familien.
Som nevnt tidligere, har en del unge mennesker som har vært utsatt for mobbing lav tillit til voksne. En del barn tror at de voksne vet om mobbingen og at de ikke griper inn. De tror at vi som voksne «leser» situasjonen, og at vi på mange måter aksepterer mobbingen etter som vi ikke stopper den. Dette er en forestilling en del barn kan ha om voksne, at vi er «allmektige» vesener som «vet alt». Disse ungene bærer på en dyp skuffelse over voksne, og de vil trenge en del tid på å bli komfortable med tanken om at det er de voksne som må rydde opp i det som er vanskelig. Dette gjelder helst for yngre barn, men kan være verdt å legge seg på minne hvis man blir konfrontert av en sint eller frustrert ungdom som har vært utsatt for mobbing over lengre tid. En del ungdommer sier også at de har forsøkt å varsle om mobbing, men at dette ikke ble tatt alvorlig eller at budskapet kanskje ikke kom helt fram av ulike årsaker. I slike tilfeller kan det hende at man må jobbe over lengre tid for å opparbeide seg tillit nok til å komme i posisjon til å gjennomføre samtaler. For denne gruppen elever er det svært viktig at vi som voksne signaliserer at vi er til stede når hen er klar for samtaler.
Det er flere ting vi som voksne bør være oppmerksomme på når vi har konstatert at barn og unge har vært utsatt for mobbing. En av disse er at mobbing medfører økt risiko for psykiske helseplager, selvskading og selvmordstanker. Derfor er det viktig at man er beredt til å ta imot informasjon på en profesjonell og trygg måte. Skolen bør ha gode planer for oppfølgning, samt ha et godt samarbeid med skolehelsetjenesten om man for eksempel trenger en rask vurdering av barnets psykiske helsetilstand. Det kan også være at foreldrene må kobles inn for å oppsøke barnets lege for videre vurdering av forhold rundt liv og helse. Legen kan da henvise videre til kompetent helsepersonell. Dette er forhold som man bør kunne kommunisere til barn og unge i samtaler om mobbing, spesielt i en tidlig fase, slik at man legger til rette for forutsigbarhet og nødvendig informasjon. Dette er en viktig del av arbeidet med å skape tillit mellom deg som voksen og den som har vært utsatt for mobbing. Dette er også en rettighet som barn og unge har iht. Barnekonvensjonen og de nye bestemmelsene i opplæringslova.
En annen ting man bør være klar over er at det er en viss sammenheng mellom mobbing og det å bli utsatt for vold og overgrep. Slike saker kan ha pågått over lengre tid og barnet har blitt stadig mer utsatt, slik at mobbingen til slutt har tatt voldelige former. I slike situasjoner vil barn og unge ha behov oppfølgning fra spesialisthelsetjenesten og omsorgsfulle pedagoger over tid, slik at den unge får mulighet til å opparbeide tillit til omverden igjen. Det vil si at man ikke bør overlate barn og unge til seg selv etter at mobbingen har opphørt, tvert imot, disse ungene trenger oppfølgning og tiltak for trygghet i omgivelsene over lengre tid. Dette er momenter som bør være med i samtalene med den unge underveis i prosessen mot å bli trygg i sine omgivelser igjen. Det er viktig at den unge selv får være delaktig i denne prosessen for å styrke og trygge sin egen situasjon. I tilfeller der barn og unge har vært utsatt for vold og overgrep skal barnevernet og politiet varsles, dette følger av meldeplikten for ansatte med omsorg for barn og unge. Dette er noe man som pedagog bør gjøre barnet oppmerksom på i innledende samtaler.
Det er flere grunner til at man rådgivere, lærere og helsesøstre bør jobbe mer intensivt overfor elever som mobber andre elever. Tidligere har vi trodd at mobbere hadde relativt høy status blant lærerne, men ny forskning viser det motsatte. Det viser seg at barn og unge som mobber får relativt lite omsorg og læringsstøtte fra de voksne på skolen. Dette kan bety at samtaler og nærmere tilknytning til elever som har en mobbende atferd kan gi positive resultater. Vi har relativt lite forskning på dette feltet, men Læringsmiljøsenteret har en oppfølgningsstudie om problematikken som vi bør følge nøye. Det er ikke sikkert at straff og flytting av elever som mobber vil ha positiv effekt, den kan hende at vi må tenke relasjonelt og heller støtte opp om positiv utvikling, men selvsagt korrigere atferd som er skadelig for andre i dialog med den det gjelder. Her er det viktig at skolen jobber tverrfaglig og i samråd med hjemmet.
Det er også flere gode grunner til at det kan være nyttig å ha jevnlige samtaler med elevgruppa om mobbing, man kan aktivere flere til å ta avstand fra slike krenkelser. Normalt sett vil det finnes noen elever i gruppa som misliker mobbingen sterkt, men som av forskjellige årsaker ikke står fram for å gi tydelige signaler om dette. Andre stiller seg mer nøytrale til problematikken og ønsker ikke å blande seg inn. Samtaler om mobbing kan ha den effekten at flere vil oppdage at de misliker mobbingen, og at gruppa kommer til enighet om at man ønsker å markere avstand fra slike ord og handlinger. Slike samtaler kan også ha en regulerende effekt på den som mobber, og vil kanskje sørge for nok støtte til mobbeofferet slik at man får slutt på mobbingen. Her er det viktig at de voksne følger opp og passer på at gruppa ikke faller tilbake i gamle mønstre. Dette krever godt samarbeid mellom skole, skolehelsetjenesten og foreldrene. Her kan man legge til rette for viktig samarbeid mellom foreldrene og elevene i samarbeid med skolens ledelse og de ansatte.
Litteratur
Anders Engelstad. Tall fra Barn og medier-undersøkelsen. Medietilsynet, 2018
Kor mange opplever mobbing? Utdanningdirektoratet, 26.01.2018
Læringsmiljøsenteret og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge. Å bli utsatt for mobbing – en kunnskapsoppsummering om konsekvenser og tiltak. Utdanningsforskning.no, 10.01.2017
Kari Stamland Gusfre. Aktivitetsplikten i praksis. Utdanningsforskning.no, 03.08.17
Skolemiljø Udir-3-2017. Rundskriv fra Utdanningsdirektoratet, 20.12.2017
Olemic Thommessen. Vedtak til lov om endringer i opplæringslova og friskolelova (skolemiljø). Stortingets møte 22.05.17
Christian Wendelborg. Mobbing og arbeidsro i skolen – Analyse av Elevundersøkelsen skoleåret 2016/17. NTNU Samfunnsforskning, 2017
Wendelborg og Caspersen. Mål for mobbing. Utdanningsforskning.no, 2016
Ove Andre Remme. Den indre stemmen – selvdestruktiv og giftig. Sincero.no, 01.05.16
Læringsmiljøsenteret. Elever som mobber har dårligere forhold til lærerne. Utdanningsforskning.no, 06.10.2016
Nordahl, Flygare og Drugli. Relasjoner mellom elever. Utdanningsdirektoratet, 18.03.2016
Leora Tanenbaum. The Truth About Slut-Shaming. Huffington Post, 15.04.15
Bowes et. al. Sibling Bullying and Risk of Depression, Anxiety, and Self-Harm: A Prospective Cohort Study. Pediatrics originally published online September 8, 2014
Roland og Auestad. Seksuell orientering og mobbing. Senter for atferdsforskning, Universitetet i Stavanger, 2009
Bera Ulstein Moseng. Vold mot lesbiske og homofile tenåringer. En representativ undersøkelse av omfang, risiko og beskyttelse. Ung i Oslo 2006. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA Rapport 19/2007
