Mange føler seg usikre på hvordan de skal snakke med barn om mobbing, det kommer tydelig fram av en del av de henvendelsene jeg får fra bekymrede foreldre, pedagoger og helsepersonell som jobber med barn og unge. Jeg skal her presentere noen verktøy som jeg selv synes er gode, både for samtale og kartlegging av hvordan det enkelte barnet og gruppa har det.
Jeg har ikke tall på antall samtaler jeg har hatt med barn, ungdom og foreldre om mobbing og liknende krenkelser siden 2002, da jeg for alvor begynte å jobbe med problematikken, men det dreier seg om flere hundre samtaler. Denne artikkelen er en liten oppsummering av egne erfaringer som jeg knytter opp mot forskningslitteratur, metoder og verktøy som jeg synes har fungert godt i mitt arbeid som lærer, prosjektleder og rektor.
Mitt beste råd er å gjøre samtalen og begrepsbruken så enkel som mulig. Mobbing som begrep kan oppleves som diffust og lite håndfast blant barn i barnehage- og barneskolealder, derfor bør man fylle ut med andre ord og begreper. Man kan for eksempel spørre om det er noen som er ekle eller slemme mot barnet. Man kan også spørre om barnet får lov til å være med i leken eller om det er noen som bestemmer at det ikke får være med og om dette er gjentar seg.
Bekymringssamtaler handler om å lytte til barnet gjennom å stille gode spørsmål slik at barnet får mulighet til å kjenne etter og formidle det som ligger på hjertet.
Om vi holder fast ved mobbing språklig sett som en hovedkategori vil vi kunne nyansere begrepet med en hel underskog av ord og uttrykk som barnet kanskje er mer kjent med. Det enkleste kan være å ta utgangspunkt i hvordan barnet har det når det blir utsatt for slike ting. Har barnet vært utsatt for mobbing vil det i de aller fleste tilfeller utvikle både psykisk og fysisk smerte. Dette er en type smerte som setter seg i kropp og sinn. De aller fleste barn kan peke på hvor de vonde følelsene sitter hen i kroppen og hva de kommer av. Dette skal jeg komme tilbake til.
Det kan være grunn til bekymring om barnet plutselig endrer atferd, spesielt etter overganger i barnehage, skole, ved flytting til et annet sted og barnet skifter miljø og omgangskrets. I slike tilfeller kan det være lurt å undersøke om det blir utsatt for noe som er vanskelig å snakke om. Det kan være til god nytte for barnet å bli kjent med flere begreper vi kan knytte til mobbing og liknende krenkelser, slik at det får hjelp til å fylle ut krenkelsesbildet og hjelp til å sortere hvilke typer krenkelser det selv eventuelt er utsatt for, hvor og når det skjer og hvem som står bak.
Slik kartlegging gjennom samtale er som regel et godt utgangspunkt for avdekking og oppfølgning slik at man får stoppet mobbingen og at man kommer i gang med skjerming av barnet og bedre forebygging. Det er også viktig å huske på at barn som har vært utsatt for mobbing, overgrep og vold har behov for ettervern, altså oppfølgning av den mentale helsetilstanden i etterkant. De psykiske vanskene som ofte kommer i kjølvannet av mobbing forsvinner ikke av seg selv, men trenger i de fleste tilfeller innsiktsfull og omsorgsfull oppmerksomhet og støtte fra foreldre og ansatte i barnehage og skole.
Vi kan godt si at inntrykkene etter å ha blitt utsatt for mobbing setter dype avtrykk i barnet og kan virke overveldende. Barnet vil ha behov for å bli trygg og opparbeide ny tillit til at verden er et fint sted å være barn igjen. Det er også verdt å merke seg at barn som har vært utsatt for mobbing og vold over lengre tid trenger tid til å opparbeide tillit til at voksne kan og vil beskytte dem mot slike krenkelser. Dette vil i mange tilfeller kreve tålmodighet og langsiktig innsats fra de voksnes side.
Mange barn og unge som jeg har snakket med sier at det er vanskelig å ha tillit til voksne etter at de har vært utsatt for mobbing. De har følt at mobbingen har oppstått på grunn av at de ikke var «verdt» å ta vare på og at de har vært overlatt til seg selv.
Slik sett kan vi si at mobbing i barnehage og skole må defineres som offentlig omsorgssvikt, og at foreldre som ikke beskytter sine barn mot mobbing utsetter sine barn for det vi kan kalle hjemlig omsorgssvikt. Kombinasjonen av disse formene for omsorgssvikt er svært skadelig for barn og unge, både i form av brutt tillit til voksne og til samfunnet. Barnet er tross alt totalt avhengig av at de voksne i barnehagen, skolen og i hjemmet forvalter deres rettssikkerhet og trygghet på en god måte.
Barnesamtalen
Jeg bruker aller helst Haldor Øvreeide sin metode i samtale med barn. Den har noen enkle prinsipper som ikke er så alt for vanskelige å følge. I følge Øvreeide handler det om inntoning, at den voksne på en måte «tuner» seg inn mot det barnet har å fortelle. Det betyr at den voksne leder samtalen, men setter seg selv til side. Barnet trenger ikke en lang og kronglete innledning til det samtalen egentlig skal handle om. Jeg vil advare mot at den voksne «foreleser» med eksempler fra eget liv, dette er som regel lite relevant for samtalen. I en slik samtale er det barnet og dets behov for å fortelle som skal stå sentralt.
Det er flere ting vi bør være oppmerksomme på i samtaler om ting som kan oppleves som vanskelig for barnet. I følge psykolog Haldor Øvreeide er språk og handling nært sammenknyttet. Derfor er barn særlig avhengig av forhold i den konkrete situasjonen for å kunne gi og ta imot informasjon. Av den grunn må situasjonen tilrettelegges for barnets muligheter til å ta i bruk sine egne uttrykksmuligheter.
I de fleste tilfeller vil en samtale rundt et bord fungere best. Den voksne bør sette seg skrått ovenfor barnet, slik at barnet kan se rett frem uten å bli fanget av den voksnes blikk slik at barnet selv kan regulere når det vil ha øyekontakt. Slik kan samtalen bli mindre krevende for barnet. Barnets stol bør plasseres slik at det er fri tilgang til døren, gjerne med litt «luft» rundt slik at barnet ikke føler seg innestengt. Når det gjelder mindre barn, bør disse ha mulighet til å kunne bevege seg i rommet, men slik at det er lett for den voksne å koble seg til barnets interesse uten å komme fysisk for tett innpå barnet.
Beskriv her og nå-situasjonen: du kan sitte på den stolen, og jeg setter meg her. Der er døren til toalettet. Fortell hvor lenge samtalen skal pågå, hva skal skje underveis og etter samtalen er ferdige. Det å gi jevnlig og tilpasset informasjon om situasjonen de er i, kan gjøre barn og unge mere positive og gi bedre adferdskontroll til å følge den voksnes struktur.
Dette gir barnet et handlingsvalg og beskriver hva barnet kan gjøre, og fører barnet i «ja-sirkler». Den interesserte, lyttende voksne holdningen til barnets fremstilling er den beste generelle måten å gyldiggjøre barnets virkelighet på. Normaliserende gyldiggjøring. Ved å tone seg inn på barnet, gjenta det barnet forteller slik at det føler seg trygg på informasjonen som kommer fram er forstått og anerkjent.
Barnet må gis rom til egne avslutninger og initiativ som blir sett og respektert. Særlig ved emosjonelt vanskelige temaer er det viktig at barnet får «pauser» med utveksling om mer nøytrale tema. Gis dette rommet ut ifra barnets signaler: utenforliggende spørsmål, se seg rundt, er det lettere å få barnet konsentrert om emnet over tid. Når barnet får denne erfaringen av egenkontroll, viser det seg at de ofte kan gå svært langt inn i vanskelige livsområder.
Barnet kan bli overengasjert i temaet, og det kan da være nyttig at den voksne tar initiativ til små pauser. Som en avslutning på samtalen kan det være greit og ta en oppsummering av praten. Tempoet og toneleiet dempes, slik at samtalen blir roligere og tilpasset det at man skal gå ifra hverandre. Det er nå viktig at barnet bekreftes i relasjonen på en aksepterende og gyldiggjørende måte.
I tillegg kan det være lurt å ha tegnesaker og papir tilgjengelig når man skal ha bekymringssamtaler med barn og unge. På samme måte som Øvreeide framhever dette med passe avstand mellom barnet og den voksne, gir også muligheten til å tegne mens man snakker et «rom» mellom barn og voksen. Tegning gjør også at barnet lettere kan formidle det som det ikke har vokabular eller ordforråd nok til å forklare.
Plassering av smerte
Som tidligere nevnt, bærer mobbeproblematikken med seg mye smerte for den som står utsatt til. Dette er et punkt som er underkommunisert i forskningen, men som media har blitt mye flinkere til å fokusere på de senere år. Det er betydelig risiko forbundet med hensyn til mobbing for utvikling av både psykisk og somatisk sykdom. Derfor vil anerkjennelse av den smerten barnet bærer på i etterkant av en mobbesak virke forebyggende med tanke på helse og sosial fungering. Derfor vektlegger jeg det å snakke om smerte i slike samtaler og hva vi kan gjøre med den for å gjøre den mindre.
Barnet bør få hjelp til å plassere den smerten det har blitt påført, for så å få hjelp til å flytte ansvaret for smerten bort fra seg selv og over på mobberne. Barnet må få vite at det er mobberne som er ansvarlige for den smerten det bærer på. Dette virker frigjørende for de aller fleste barn.
I slike samtaler kan man for eksempel ha en ferdig strektegning av en kropp eller be barnet tegne sin egen kropp som utgangspunkt for samtalen om hvor de vonde følelsene har satt seg. Barn opplever mobbing svært forskjellig, men de har alle det til felles at krenkende ord og handlinger på mange måter «skriver» seg inn inn i skinn og sinn. Noen barn sier at smerten setter seg i hodet, andre føler at smerten setter seg i brystregionen, andre synes at smerten gjør at de blir tunge i armene eller i føttene og gir dem en følelse av maktesløshet.
Ved bruk av en enkel strektregning av en kropp eller et bilde som jeg har valgt ut her; en gutt, et transbarn og ei jente, så kan barnet ved bruk av en fargeblyant selv tegne inn hvor smerten i kroppen sitter etter å ha vært utsatt for mobbing, og eventuelt vold. Dette vil også gi barnet mulighet til å forklare nærmere hvordan smerten opptrer og kjennes i eller på kroppen og den voksne kan forsikre barnet om at det ikke skal bære på skyld eller skam for slik påført smerte. Det kan hjelpe barnet i en helningsprosess, slik at smerten gradvis kan forsvinne.
Bruk av fargeblyanter og papir er et verktøy jeg uansett anbefaler når man skal gjennomføre undersøkende samtaler om mobbing med barn. De blir mer aktive i dialogen med den voksne ved å få mulighet til å tegne ut sine tanker og følelser om det de har opplevd. De aller fleste barn har begrensninger med hensyn til forståelsen av innholdet i begreper og ordforråd mens de er i barnehage- og barneskolealder, og dermed kan tegning hjelpe dem til å «sette ord» på det ordløse.
Den språklige bevisstheten om ord og begreper som kan knyttes til mobbing tiltar med alderen, men vi må som voksne aldri undervurdere hvilke typer krenkelser barn og unge kan utsettes for. Vi ser i mange mobbesaker at enkelte barn kan være utsatt for svært alvorlige krenkelser, som ofte overgår vår egen fantasi. Selv om man ikke bruker de vanskeligste begrepene i samtale med barn, bør man være oppmerksom på at barn som utsettes for mobbing også er sårbare for vold og overgrep. Dette bør man ta høyde for og være parat til å avdekke når barnet forteller om de krenkelsene det har vært utsatt for.
Her er det viktig å presisere at om barnet har vært utsatt for trusler om vold og overgrep eller faktisk har vært utsatt for vold og overgrep har ansatte i barnehage, skole og i helsetjenestene plikt til å melde saken til Barnevernet og til Politiet.
Mine sirkler
Mine sirkler er et godt verktøy i samtaler med barn og unge. Jeg bruker det som regel i spesialundervisning overfor barn med ADHD og autismespekterforstyrrelser, men det fungerer også meget godt overfor barn som har vært utsatt for mobbing. Mine sirkler hjelper barnet til å forstå hvilke relasjoner det står i. Det handler da om å kartlegge relasjoner i familien, på fritiden, blant venner, i barnehagen og på skolen.
Det er ofte nyttig for barnet å skaffe seg oversikt over hvilke relasjoner det står i fordi mobbing handler om tiltakende sosial isolasjon. Om man for eksempel tar utgangspunkt i barnets familie kan det være greit for barnet å skaffe seg oversikt over hvilke relasjoner som er gode og hvilke som er mindre gode. Vi må huske at barn i dag lever i et mangfold av ulike typer familier. Noen lever i familier med store nettverk, andre har kanskje bare en mor eller en far. Noen barn lever i familier med to fedre eller to mødre. Det er også viktig å være ekstra oppmerksom på barn som lever under tiltak fra Barnevernet. Det er som regel barn som har opplevd alvorlige tillitsbrudd og som har behov for god og omsorgsfull støtte når det skal etablere nye og gode relasjoner.
Nå har jeg bestemt hvordan mine sirkler ser ut for dette barnet. Poenget her er at barnet selv tenker gjennom hvor de ulike familiemedlemmene, venner, slekt og nære naboer står i sirklene med hensyn til nærhet og avstand. Dette er et godt utgangspunkt for en samtale om verdien av de relasjonene barnet står i, både på godt og vondt. Man må være oppmerksom på at barn som har vært utsatt for mobbing kan ha vansker med å plassere seg selv i midten. Barnet vil da trenge hjelp til å plassere seg selv og de andre det har rundt seg inn i dette relasjonskartet.
Når man snakker med barn om familierelasjonene er det viktig at barnet får muligheten til selv å sette ord på relasjonene. Det kan være at barnet for eksempel vil plassere far lengre ut i sirklene, mens mor blir stående i den innerste sirkelen. Det kan være et uttrykk for at far er mye borte eller at han er opptatt med mange andre ting enn å følge opp barnet. Dette kan bli et fint utgangspunkt for å snakke om relasjonene med mor og far, og hva barnet ønsker. Dette er informasjon som kan være nyttig i samtaler med foreldrene og når man eventuelt skal mobilisere i arbeidet mot mobbing av barnet.
I samtaler om vennerelasjoner kan det være lurt å ta utgangspunkt i barnehagen eller skolen. Her kan man kartlegge hvem barnet har kontakt med, hvem som står nært og hvem som står mer perifert. I begge tilfeller, altså med tanke på kartlegging av familie- og vennskapsrelasjoner, så kan det være nyttig for barnet å tenke gjennom hvem det er som står nært, men også tenke gjennom om det er noen som står for nært. Det kan hende at det egentlig ønsker å skyve noen lengre ut i sirklene. Det kan også være at det er noen som står på avstand, men som barnet ønsker nærmere. Mine sirkler er slik sett et godt verktøy for visualisering av relasjoner, hvordan de er og hvordan de ideelt sett kan bli i framtiden.
Når man kartlegger relasjonene i samarbeid med barnet vil du som voksen og hjelper bedre kunne forstå hvilke ressurser du kan knytte opp mot det forebyggende arbeidet til barnets beste. Det kan være at du som voksen kan begynne å jobbe med å skape allianser som barnet kan ha nytte av når det skal etablere seg på nytt etter at en mobbe- eller voldshistorie er avdekket. I slike tilfeller handler det ikke bare om de formelle sidene ved det å jobbe som pedagog eller helsesøster, men også de pedagogiske og medmenneskelige aspektene, og da handler det om hvilke ressurser man klarer å engasjere for en trygg hverdag for barnet.
Det er ikke alltid slik, men det følger risiko for mobbing med det å tilhøre en minoritet. Det kan være lurt å følge ekstra godt med om barnet tilhører en eller annen form for minoritet.
Verbal mobbing – ekle og sårende kommentarer; gjentatt erting og spydigheter; ironi og sarkasme; fordekt rasisme og rasisme; nedverdigelse og latterliggjøring; herming og ondskapsfull påpekning av psykiske og fysiske funksjonshemninger; mistenkeliggjøring; sverting, håning og sjikanering; trakassering og seksuell trakassering; nedsettende bemerkninger om kropp, utseende, religion, etnisk opprinnelse og seksualitet; krav om seksuelle tjenester; grunnløs straff og hevn; trusler om gjengjeldelse og vold
Fysisk mobbing – angrep, vold og slåssing; slag og spark; spytting, kliping og lugging; stalking, forfølgning og terrorisering; bli pint og plaget; gjentatt skremming og skremmende atferd; bli fratatt ting, klær og utstyr som blir ødelagt; bli frastjålet penger og verdisaker; antasting, overgrep, seksuelle overgrep og voldtekt; bli stengt inne eller ute; frihetsberøvelse og tvang; bortføring og mishandling
Indirekte mobbing – diskriminering og usynliggjøring; utpressing og press til å stjele eller mobbe andre på vegne av mobberen; nedlatende blikk, tegn og signaler; negativ mimikk, fakter og kroppsspråk; vende ryggen til og vise tydelig forakt; spredning av rykter, løgn og baksnakking; forbigåelse og utfrysning; marginalisering, sosial isolasjon og utestengning
Digital mobbing – handler om mange av begrepene nevnt ovenfor, men ved bruk av krenkende tekst, bilder og video som blir spredt ved bruk av mobiltelefoner og sosiale medier
- Stor overlapp, mange utsettes for både konvensjonell og digital mobbing
- Gjør at de aldri får fri fra mobbingen og er utsatt 24/7
- Kompromitterende bilder og videoer som spres via mobiltelefon og sosiale medier oppleves som ekstremt krenkende. Mange får tilgang til krenkelsene på kort tid. Disse kan sirkulere lenge i lukkede grupper på internett før de eventuelt distribueres via offentlige kanaler
- Digital mobbing og trakassering er en alvorlig trussel mot barn og unges psykiske helse
Vi kunne ha lagt til flere kategorier, som for eksempel psykisk og mental manipulasjon, nærmest som det som beskrives i litteraturen om forholdet mellom psykopaten og deres ofre. Slik blir forholdet også mellom mobberen og offeret. Det er mobberen som har definisjonsmakten, også fordi mobberne er flinke til å påvirke sine omgivelser til å tro at mobbingen er en riktig ting å gjøre overfor den som står utsatt til gjennom alle de virkemidlene som her er beskrevet.
Mobbeofferet mister gradvis sine menneskelige egenskaper i slike prosesser og blir stadig mer utsatt, vi kan godt kalle det dehumaniserende gruppeprosesser.
Psykolog og professor i personlighetspsykologi, Dan Olweus sier via sin forskning om mobbing at «de moralske tersklene synker overfor offeret i slike negative gruppeprosesser». Om disse prosessene får holde på lenge nok uten at de stoppes av voksne blir det til slutt ingen grenser for hva mobberen og gruppen kan utsette offeret for. Derfor er det svært viktig at man sjekker om barnet også har vært utsatt for vold fra sine overgripere i tillegg til det vi vanligvis forbinder med mobbing.
Olweus fremhever også at mange av grunnene til at mobberne lykkes er at de er relativt godt likt, både blant voksne og barn. De behersker ofte det sosiale spillet og har en høy sosial posisjon i gruppa. Mobbeofferet har som regel ikke samme sosiale status og befinner seg gjerne i nederste del av hierarkiet. Offeret har en mer empatisk og prososial profil enn mobberen, men har ofte vansker med å forsvare seg selv mot aggressiv atferd og mobbing. Unnvikende atferd og det at barnet synliggjør sin redsel er egenskaper som er dårlig likt. Derfor er det svært viktig at foreldre, pedagoger og helsesøstre er oppmerksomme på dette i det forebyggende arbeidet i barnehagen og i skolen.
Det er viktig å presisere at det kan komme fram opplysninger i samtaler med barn om barnets egen psykiske helse. Enkelte barn kan ha utviklet negative og bebreidende tanker om seg selv. Det kan også ha utviklet tanker om å skade seg selv eller at det beste hadde vært å ta sitt eget liv. I slike tilfeller må de ansatte intervenere raskt og varsle foreldre eller foresatte slik at barnet får den behandlingen det trenger av kompetent helsepersonell.
Gruppesamtaler med barn
Samtaler med barn i denne aldersgruppen er som regel en ganske takknemlig oppgave fordi de gjerne ønsker å bidra og de er umiddelbare i sine tilbakemeldinger til den som leder samtalen. Man bør etablere noen kjøreregler i de første gruppesamtalene om at man må vente på tur og at man skal la alle slippe til. Gruppa bør ikke være for stor, opp mot femten barn i en gruppe er en ok størrelse. Om man har store grupper vil ikke alle slippe til, og det kan føre til at noen «melder seg ut». Her er det viktig at alle blir invitert til å bidra og at alle bidrag er like mye verdt.
I gruppesamtaler er det mange ting man kan sette på sakskartet, for eksempel hvordan vi kan definere mobbing, hva som er mobbing og hva som ikke er det, Barnekonvensjonen, digital mobbing, voksne som mobber, hva man gjør om man ser at andre blir mobbet osv. Listen er uendelig over ting man kan ta opp. Samtalene trenger ikke være lange, men rådet mitt er at man heller tar slike samtaler oftere. Min erfaring er at slike samtaler demper konfliktnivået i gruppa og virker positivt. Det kan være at høyere bevissthetsnivå blant ungene og de ansatte gjør at man blir mer oppmerksom på problematikken og at dette øker beredskapen mot mobbing.
Det kan være greit å holde fast ved Dan Olweus sin definisjon av mobbing som begrep når man enten snakker med et barn i en enesamtale eller går i dialog med en større gruppe med barn om problematikken. Olweus sier at det er en ubalanse i styrkeforholdet mellom mobber og offer, og sistnevnte har vansker med å beskytte seg selv.
Et annet poeng som Dan Olweus framholder gjennom sin forskning er at lekeslåssing og det han kaller «rough and tumble play» er normalt, og faktisk nødvendig for en normal utvikling hos barn. De skal måle krefter mot hverandre, men det forutsetter at de er likestilte og jevnbyrdige partnere i leken. Dette er lek som innehar noen helt særegne kvaliteter og er knyttet til flere faser i barnets utvikling, som de aller fleste barn, både gutter og jenter gjennomgår.
Vi kjenner til mobberingen, men denne kan være litt vanskelig å bruke i samtale med mindre barn. Derfor har jeg gjort noen tilpasninger ved bruk emojis. Jeg har snudd på rekkefølgen, men ungene responderer umiddelbart på emojiene og vet instinktivt hva dette handler om. Den tilpassede versjonen gir et ypperlig utgangspunkt for å snakke med barn om hvor vi selv står hen i mobberingen. Egner seg både i samtaler en til en og i grupper.
Selv har jeg hatt god erfaring med å bruke smilefjes eller emojis når jeg har brukt mobberingen. Dette er noe barn langt nede i aldersgruppene forstår umiddelbart.
Det kan være mange grunner til at barnet ikke forteller om at det blir utsatt for mobbing og vold. Det kan være at det skammer seg over ikke å kunne beskytte seg selv. Det kan også være at barnet ønsker å beskytte sine foreldre og søsken eller ikke ønsker å tape ansikt overfor de aller nærmeste. En del barn blir også utsatt for trusler om ikke å fortelle om at det blir utsatt for mobbing. Barn som holder mobbingen for seg selv eller trues til taushet løper en tiltakende risiko for utvikling av psykiske vansker på grunn av de belastningene det blir påført. Derfor er prinsippet ganske enkelt: desto raskere man får avdekket og stoppet mobbingen, jo bedre vil det være for barnet. Tidsperspektivet blir viktig her fordi de psykiske vanskene øker på med tiden.
Observasjon
Det å gjøre systematiske observasjoner trenger ikke å være krevende og man får tilgang til helt spesifikk informasjon som f.eks. hvor mange ganger barnet tar ordet eller ikke i gruppa. Man kan raskt se mønstre over hvem som er aktive eller passive i ulike aktiviteter. Man kan fort se om det er noen som blir utsatt for latterliggjøring og mobbing og om det er noen som forstyrrer i lek eller undervisning, eller om det er noen som viser bekymringsfull atferd.
For å kunne gjøre systematiske observasjoner kan man samarbeide med en annen ansatt. Vedkommende tar på seg oppgaven å observere og nedtegne hva som sies og gjøres i løpet av en aktivitet i barnegruppa, slik at man i ettertid kan vurdere om dette gir grunnlag for bekymring. Man kan kanskje også få bekreftet eller avkreftet en bekymring man har hatt fra tidligere av ved å gjøre en eller flere slike undersøkelser i gruppa over en viss tid.
Her kan man tydelig se marginaliseringsprosesser, om noen bruker andre bevisst for å hevde seg selv og eventuelt oppdage om det er noen som unngår oppmerksomhet; bevisst eller ubevisst forsøker å gå «under radaren». Man kan også skaffe seg oversikt over mobbetendenser og rasistiske ytringer. Man kan egentlig skaffe seg oversikt over mange ulike typer atferd ved å gjøre systematiske observasjoner i gruppa alt etter hva man ønsker å skaffe seg kunnskap om.
Ut fra registreringene i dette skjemaet kan man danne seg et bilde over relasjonene og utfordringene i gruppa. Skjemaet viser for eksempel at i denne A-gruppa, bestående av barn med fornavn på A, skiller Adrian og Atle seg ut. De får relativt mange markeringer på at de blir utsatt for latterliggjøring. Dette er observasjoner som kan være vanskelig å få med seg for de voksne ellers. Etter en slik observasjonsrunde har de ansatte et ganske godt utgangspunkt for å jobbe med det psykososiale miljøet i gruppa fordi man får oversikt over hvem som markerer seg negativt og hvem som står utsatt til.
Lek, fysisk aktivitet og kroppsøvingstimene er undervurderte arenaer for observasjoner, og er steder som kan gi mye informasjon om det enkelte barnet og gruppa. Observasjoner her vil gi kunnskap om hvem som legger premissene, hvem som er mer nøytrale og hvem som beveger seg i ytterkant av aktivitetene. Her vil jeg anbefale at man inviterer helsesøster til samarbeid. De skal jobbe forebyggende og kan hente ut mye informasjon om ungene gjennom slike observasjoner, som igjen kan bli nyttig i samarbeidet med hjemmet, barnehagen og skolen.
Man kan observere kroppsspråk, ansiktsuttrykk, mimikk, kroppsbeherskelse og sosialt samspill, eller mangel på det sistnevnte. Man kan også observere om det er elever som mistrives, viser engstelig atferd og som er såkalte «ribbeveggsløpere», altså barn som ikke er med i samspillet, men som opererer i randsonene av leken eller kroppsøvinga. Observasjoner i aktiviteter eller i kroppsøvingsfagetfaget vil ikke bare gi informasjon om hvem som ikke behersker samspillet, men gir også mye informasjon om de som «ego-tripper» og som vil trenge korrigering av selvhevdende atferd som går ut over andre. De vil kunne trenge veiledning om det å lære seg å dra de andre med og dele med andre i aktivitetene. Dette handler om regulering av atferd på mange plan.
Kartlegging av røde soner
Professor Dan Olweus har utviklet en internasjonalt anerkjent undersøkelse om mobbing. I denne undersøkelsen inngår kartlegging av det han kaller «røde soner». Dette er steder der barn blir utsatt for mobbing. Han påpeker at det er en viktig oppgave for ansatte i barnehager og skoler å skaffe seg oversikt over hvor mobbingen eventuelt foregår. Dette er informasjon som også kan komme fram i samtaler med det enkelte barnet og i samtaler med gruppa. Røde soner er steder der ungene markerer at det foregår mobbing og andre krenkelser. Det kan være steder der de voksne ikke er oppmerksomme nok, som for eksempel når ungene beveger seg mellom rom i korridorene, bak barnehagen eller skolen, på toalettet eller i garderober osv.
Når man har kartlagt de røde sonene er det også viktig å etablere trygge soner. Dette er steder der det alltid skal være voksne til stede der ungene vet at de kan oppnå kontakt. I tillegg er det viktig at de ansatte innfører bedre rutiner på å følge opp de røde sonene med økt tilstedeværelse. Dette vil gjøre barnehagen og skolen til et tryggere sted når ungene vet at de kan bevege seg rundt inne og ute uten fare for å bli utsatt for krenkende atferd.
Det er all grunn til å gjenta hvorfor det er viktig å jobbe forebyggende mot mobbing i barnehage og skole. Vi ser av forskningen at mobbing er forbundet med en rekke problematiske sider, både for den som mobber og den som står utsatt til for det. Forebygging av mobbing vil på lengre sikt være god forebygging av kriminalitet, psykisk og fysisk helse og folkehelse om vi ser arbeidet vårt i et større perspektiv.
Barn som utsettes for mobbing kan utvikle alt fra milde til svært alvorlige psykiske lidelser som økt risiko for selvskading, selvmordstanker og faktiske selvmord.
Litteratur
Statped (2016). Div. artikler om barn og unge med funksjonshemninger og mobbing. Statpedmagasinet 1-2016. statped.no
Statped (2016). Mine sirkler – app som sosialt atferdskart. statped.no
Ingunn Gjerde (2016). Olweusprogrammet. Tema i samtalegruppene. Hvis vi vet at noen blir mobbet… UNI Helse Vest. Regionsenter for barn og unges psykiske helse
RBKU Vest (2016). Fakta om mobbing. UNI Research Helse
Frode Fredriksen (2015). Ressurshefte – Arbeid mot krenkende adferd og seksuell trakassering i videregående opplæring i Sør-Trøndelag fylkeskommune – Forebyggende arbeid i et helsefremmende læringsmiljø, Sør-Trøndelag fylkeskommune
Frode Fredriksen (2015). Barnesamtalen – en samling av ressurser om «den vanskelige samtalen» med barn. frodefredriksen.no
Talisha Lee & Dewey Cornell (2009). Concurrent Validity of the Olweus Bully/Victim Questionnaire. Journal of School Violence, 9:1, 56-73
Haldor Øvreeide (2009). En veileder om å snakke med barn i barnevernet – Snakk med meg! Barne- og likestillingsdepartementet
Haldor Øvreeide (2006). Metodiske samtaler med barn og deres viktige voksne. Institutt for familie- og relasjonsutvikling
Janna Juvonen & Sandra Graham (2001). Peer Harassment in School. The Plight of the Vulnerable and Victimized. The Guilford Press. stopsuicide.ch
Anita Fevang
Fantastisk godt skrevet! Takk for atdu tar opp et slikt viktig tema Frode! Gode tips💛
admin@frodefredriksen.no
Hei Anita,
Takk for at du leser og kommenterer! Det setter jeg stor pris på.
Ønsker deg en fortsatt fin søndagskveld!
Alt godt,
Frode
Mobbing i barnehagen – Frode Fredriksen
[…] Samtale med barn om mobbing […]