Vi har via forskningslitteraturen fått mye kunnskap om årsaker til og behandling av tidlig skjevutvikling i hjernen hos barn, samt tilknytningsvansker, PTSD – posttraumatiske stresslidelser og dissosiasjon de siste årene. Jeg vil spesielt fremheve nyere forskning om hjerneskader som oppstår hos barn og unge som har opplevd livstruende hendelser gjennom grov omsorgssvikt, overgrep og vold fra sine nærmeste.
Vi ser i tillegg et tilsvarende bilde beskrevet i ny litteratur innenfor hjerneforskning knyttet til fagfeltene mobbing og trakassering, det jeg vil karakterisere som offentlig omsorgssvikt i forbindelse med manglende trygghet for og beskyttelse av barn og unge i barnehagen eller i skolen. Jeg opererer altså med to hovedbegreper; hjemlig omsorgssvikt og offentlig omsorgssvikt. Begge begrepene sier noe om at en del barn og unge lever ubeskyttede liv med tanke på ulike typer overgrep, enten i hjemmet eller i barnehage og skole, eller begge deler samtidig.
Jeg oppfatter hjemlig og offentlig omsorgssvikt som voksnes manglende evne og vilje til å ta ansvar og beskytte barn og unge mot:
- seksuell, fysisk og psykisk vold og mishandling.
- incest, seksuelle, fysiske og mentale overgrep.
- rasisme, diskriminering, mobbing, nettmobbing, sosial utstøtning og isolasjon og seksuell trakassering.
Skadelig effekt av overgrep og definisjonsmakt
Alle disse forholdene har en potensiell skadelig effekt for det barnet som står utsatt til, og gir det en følelse av å være utstøtt, ensom og overlatt til seg selv. Omfanget av den skadelige effekten er individuell og subjektiv, men forskningen har for lengst vist at unge mennesker som blir utsatt for slike krenkelser i stor grad utvikler alvorlig psykisk smerte, PTSD og andre alvorlige former for mental og psykisk lidelse. Nyere forskning har også vist at gruppen er overrepresentert med hensyn til ulike former for somatisk sykdom og tidligere død enn resten av befolkningen.
Ved gjennomgang av forskningslitteraturen ser jeg at det er, og det er min påstand, spesialistene som har definisjonsmakten når vi snakker om årsaksforhold, kartlegging og behandling av overveldende psykisk smerte forårsaket av de forholdene som jeg har nevnt innledningsvis. Det er også naturlig at det er slik, men jeg savner flere beskrivelser av hvordan det ser ut fra ”innsiden” av et massivt traume. Jeg skulle gjerne ha sett flere stemmer som kan skildre årsakene; hvordan de komplekse traumene ble til, hvordan de har utviklet seg over tid og hvordan det er å leve med høy grad av mentale og kroppslige reaksjoner og stress i hverdagen.
De som har skoene på, de som er bærere av den psykiske smerten forårsaket av overgrep i barndommen bør ha en større del av definisjonsmakten sammen med spesialistene, og ikke minst politikerne.
Dette har jeg tenkt å gjøre noe med i denne teksten. Jeg vil likevel gi en liten advarsel før du leser videre. PTSD, altså posttraumatiske stresslidelser og symptomer kommer i mange varianter og oppleves forskjellig fra person til person. Det som følger er min opplevelse av det. Det kan likevel være at du som pasient, som udiagnostisert, som behandler eller forsker vil gjenkjenne mye av det jeg beskriver. Det vil som regel være en del paralleller mellom de ulike kjennetegnene for hvordan et komplekst traume oppstår og hvordan det er å leve med det. Jeg kommer ikke til å referere til forskning direkte i teksten, men har lagt til en litteraturliste på slutten for de som ønsker å lese mer om PTSD og dissosiasjon.
Egne erfaringer med mentale reaksjoner
Det er nå litt over ti år siden jeg forsto at det lå noe alvorlig bak mine egne mentale og kroppslige reaksjoner, som jeg ikke forstod hvor kom fra. Da var jeg i slutten av trettiårene. Det skulle likevel gå enda noen år før jeg klarte å grave ned til dypet; selve kjernen av problematikken jeg sto overfor. Det skjedde først etter at jeg ble konfrontert med min egen fortid på en klassefest i 2013. En klassekamerat ville lette hjertet sitt litt utpå kvelden.
Jeg vil så gjerne si unnskyld Frode! Vi var så fæle mot deg. Vi slo og sparket deg og vi spyttet på deg.
Jeg husker jeg takket for unnskyldningen og ba om at vedkommende ikke måtte føle skyld, fordi jeg rett og slett ikke kunne huske det som hadde skjedd. Det ble med ett klart for meg at her lå kanskje nøkkelen til en del av de tingene jeg ofte hadde lurt på. Men spørsmålet som trengte seg på ble: Hvorfor kunne jeg ikke huske mobbingen og overgrepene som hadde fulgt meg gjennom hele skolegangen?
Det er kanskje slik fortrengning og dissosiasjon fungerer. Kroppen og sinnet har et sterkt behov for å beskytte seg selv, samt bevare sin egen integritet og verdighet. Da er glemsel og fortrengning en god strategi, for overlevelse vel og merke, men ikke i det lange løp. På lengre sikt er dette en svært dårlig strategi fordi kroppen og sinnet ”husker”, og vil hele tiden sette inn forsvarsmekanismene når man står overfor det som tolkes som truende eller farlig, selv om det objektivt sett ikke skulle være noe grunnlag for frykt. Det var dette som var i ferd med å innhente meg i perioden 2003-2005.
Etter en lang tid med store belastninger i forbindelse med utdanning, arbeid og i det private livet mistet jeg stadig styrke og ble mer og mer ulykkelig. Jeg hadde full jobb som lærer, tok eksamener, reiste på turne med musikere i Nord-Norge, prøvde å holde gardsdriften oppe til tross for at partner og svigermor ble stadig mer og mer syke. Denne overbelastningen førte også til at alt det gamle fra barndommen og ungdomstida ”skyllet” gjennom meg til stadighet.
Min partner observerte at jeg stadig ble mer og mer ulykkelig og sorgfull. Til tross for at han var avhengig av min hjelp og støtte på grunn av egen sykdom ba han meg til slutt bryte opp og flytte tilbake til Trondheim. Jeg sluttet som lærer og musiker og vi la ned garden etter 15 år med sauedrift. Jeg måtte til slutt erkjenne at jeg ikke klarte å holde alt oppe lengre. Jeg var da bare en skygge av meg selv, knapt 72 kilo og nesten ikke i stand til å gå. Jeg flyttet tilbake til Trondheim tidlig på høsten i 2005 og begynte å studere engelsk, og var spesielt interessert i oversettingsfaget ved NTNU Dragvoll.
Inn til selve kjernen
Problemene forsvant imidlertid ikke ved å flytte. Syns- og hørselsinntrykkene jeg slet med ble voldsomt forsterket inne i selve universitetsbygningen på Dragvoll. Inntrykkene var så intense at det ble vanskelig å være der. Det var mennesker over alt rundt meg, og til og med over meg på broene som gikk på tvers av gateplanet i andre etasje mellom instituttene. Jeg hadde også store vansker med å ta bussen og gå på butikken på grunn av tunnelsyn. Synet mitt snevret seg inn, og jeg måtte enten følge de hvite stripene på fortauene eller følge brosteinen for ikke å miste oversikt over hvor jeg befant meg. Jeg hadde i tillegg store problemer med å gjenkjenne mennesker som møtte meg på gaten.
Jeg ble flere ganger stående fastfrosset ute på gateplanet på Dragvoll. Jeg husker spesielt en gang jeg ble stående fast under immatrikuleringen. Det svermet med studenter rundt meg, og jeg ble stående bom fast. Jeg merket redselen for å falle og at kroppen min skulle knuses mot flisgulvet som en gammel og skjør statue av stein som velter ned fra sokkelen sin. Jeg var ikke til stede i kroppen min, den bare ”sto der” mens jeg observerte meg selv utenfra.
Høsten 2005 ble jeg kjent med en som skulle bli en svært god venn og støtte det første året i Trondheim. Han spurte meg om vi kunne bli treningskamerater, men jeg ba ham komme tilbake til våren, jeg visste simpelthen ikke hvordan jeg skulle klare å løpe, selv om jeg hadde gått og løpt i ulendt terreng i fjellet i forbindelse med gardsdrift i Nord-Norge i mange år. Jeg meldte meg inn på et treningsstudio og begynte forsiktig med å gå på tredemølle. Ingen ting annet. Etter hvert som jeg mestret å gå kunne jeg forsiktig begynne å løpe.
Treningskameraten min hadde ventet hele vinteren og utpå vårparten tok vi vår første løpetur sammen. Dette ble et gjennombrudd og vi trente og løp i skogen sammen de neste ti årene. Jeg hadde likevel et langt stykke å gå, og løpe, før jeg forsto hva som virkelig sto på spill, men løpingen hadde en slags terapeutisk effekt der og da. Kameraten min og jeg pushet og dro hverandre opp bakkene, på strekningene spurtet vi, og det føltes som om jeg kunne løpe fra stresset i kroppen og bekymringene mine. Men løpeturene var likevel en kortvarig lykke, reaksjonene innhentet meg straks jeg var hjemme igjen.
Innsirkling av egne reaksjoner
Jeg hadde ennå ikke kommet til selve kjerne av problemet. Det kom først etter sammenstilling av flere fakta, og ved å skaffe meg oversikt over de mentale og kroppslige reaksjonene mine. Jeg drev i en periode et større folkehelseprosjekt for fylkeskommunen og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Litt uti prosjektperioden skulle partene møte representanter fra Helsedirektoratet. Alle presenterte sine ideer og tanker for prosjektet i møtet, til slutt kom min presentasjon. Før jeg skulle ta ordet tok jeg en slurk med vann. Det eneste problemet var at jeg ikke klarte å sette glasset fra meg.
Tiden gikk og alle i møtet begynte å observere det som skjedde. Jeg hadde frosset fast og strevde med å sette glasset tilbake på bordet. Det tok noen tiendels sekunder, kanskje flere sekunder, men alle så at jeg til slutt måtte bruke venstre arm for å senke høyre arm med glasset, for å få satt det ned på bordet. Dette var min første observasjon av egen dissosiasjon og at kroppen min faktisk kunne ”fryse fast” i enkelte situasjoner.
Senere observerte jeg det samme, mens jeg holdt foredrag. I prosjektperioden holdt jeg godt over hundre foredrag og seminarer. Jeg observerte i mange foredrag at jeg faktisk ”frøs fast” midt i foredragene. Det jeg også observerte var at jeg hadde utviklet min egen strategi for å løse nettopp dette problemet, helt ubevisst. Straks jeg observerte at jeg frøs til, klarte jeg i løpet av ett tiendels sekund å skifte fokus, snakke om noe annet og så komme meg tilbake på sporet og tilbake til der jeg var i foredraget.
Dette er antakelig strategier som jeg har brukt hele livet når jeg har dissosiert eller frosset fast i ulike situasjoner som har minnet om de overgrepene jeg ble utsatt for som barn, men som det skulle gå over tretti år før jeg forsto hvor reaksjonene kom fra og hva de kom av. Fortrengning kan på kort sikt være en ”lur” strategi, men på lengre sikt kan vi si at fortrengning og glemsel er en stor ulempe etter som man ikke har bevissthet om og tilgang til årsakene til de mentale og kroppslige reaksjonene. Dermed blir man også et hjelpeløst offer for kroppens og sinnets egne måter å løse det som tolkes som farlig, og for min del har det vært menneskene som har vært farlige.
Konsekvenser
På grunn av at jeg har glemt og fortrengt nesten hele barndoms- og ungdomstiden min har jeg altså brukt de siste ti årene på å finne ut hvorfor det meste har forsvunnet inn i glemselen. Dette har jeg gjort for å finne ut hvor de psykiske og kroppslige reaksjonene jeg har levd med hele livet har kommet fra. Til tross for komplekse posttraumatiske stresslidelser har jeg klart å ta utdanning og vært yrkesaktiv siden jeg gikk ut av ungdomsskolen.
Parallelt med «detektivarbeidet» omkring min egen fortid har jeg via prosjektlederstillinger brukt en del tid på å lese forskningslitteratur om omsorgssvikt, vold, overgrep, trakassering og mobbing. I prosjektarbeidet har jeg gjennom årene også snakket med et hundretalls personer, barn og voksne med liknende bakgrunn. Ved å sette sammen kunnskapsbiter fra forskningen og samtalene med både unge og voksne med forskjellige historier om omsorgssvikt og overgrep, har jeg ikke bare kunnet formidle denne kunnskapen, men også kommet til et punkt der jeg kan si at jeg forstår meg selv mye bedre, og jeg kan akseptere og slå meg mer til ro med hensyn til min egen fortid.
Gjennom denne kunnskapsopphentingen kan jeg si at jeg har forstått meg selv bedre, hva jeg kom fra, og ikke minst hva mine foreldre og besteforeldre kom fra. Slik sett handler min historie om omsorgssvikt og vold i et generasjonsperspektiv. Dette handler ikke om bebreidelser og skylddeling og at mine foreldre og besteforeldre var sånn eller slik. Dette handler om å kunne bruke meg selv og min historie som et konkret eksempel, for å fortelle hvordan det kan være for ganske mange barn og unge som lever og lider under vanskelige livsforhold, og ikke minst hva konsekvensene kan bli.
Det vil ikke dermed si at livet er problemfritt. Det er fortsatt en del ting jeg ikke kan gjøre. Jeg har vært nødt til å gi opp musikken fordi reaksjonene etter å ha holdt konsert fortsatt er for sterke. Det vondeste har likevel vært at jeg nylig har vært nødt til å avslutte vennskapet med en kjær venn gjennom ti år. På grunn av min bakgrunn har jeg fortsatt vansker med at mennesker kommer for nært. Det sikreste for meg er å ha en viss avstand, fordi en del av mitt mentale modus er at det er først da kan jeg være sikker på at jeg må klare meg selv. Frykten for avvisning og svik, som blir naturlige følgesvenner i etterkant av grov omsorgssvikt, vold og overgrep, slår fortsatt inn når mennesker jeg er glad i kommer for nære. Dette er alltid like smertefullt.
Årsaker til PTSD og dissosiasjon
For min del ble jeg antakelig utsatt for tvang og vold fra spedbarnsalder av. Jeg var overlatt i bestemors varetekt, og hun tvang regelrett maten i meg. Da jeg ble litt eldre straffet hun meg når jeg ikke klarte spise opp maten. Hun slo når hun ble sint, og jeg måtte sitte i kjellertrappen ned til jordkjelleren som straff. Hun holdt også meg og de yngre søstrene mine sosialt isolert. Vi fikk ikke lov til å være sammen med de andre ungene i nabolaget, fordi der var det bare ”ramp”.
Understimulering og manglende omgang med andre barn gjorde at jeg hadde dårlige språklige og sosiale ferdigheter og forutsetninger for å lykkes i vennskapsforhold og på skolen. Jeg manglet den sosiale ”pottetreningen” som andre barn hadde fått, og dette gjorde at jeg stadig stod utsatt til for vold og overgrep i nærmest alle mulige sammenhenger opp gjennom barndoms- og ungdomstiden.
Når jeg nå reflekterer over min egen fortid, og sett i etterkant av utviklingen etter at klassekameraten min ba om unnskyldning i 2013, så ser jeg at hvert enkelt overgrep i seg selv og belastningene over tid har ført til en solid overbelastning. Jeg hadde ikke noen mulighet til å beskytte meg selv, verken kroppen eller sinnet, og dermed tok hjernen i bruk sine egne forsvarsmekanismer, nemlig det å fryse fast og dissosiere i situasjoner der jeg sto avmektig overfor overgriperne. Dette ble i tillegg etter hvert et mønster som gjentok seg når jeg fikk assosiasjoner, automatiske tanker eller minner som ble trigget i forhold til overgrepssituasjonene jeg tidligere hadde opplevd.
Jeg har også reflektert en del over er at i den såkalte frafallsforskningen som har kommet de siste årene. Vi ser av forskningen at den gruppen jeg representerer ”faller i fra” i mange sammenhenger. Det kan handle om frafall i skole og utdanning og i arbeidslivet. Gruppen er også overrepresentert i alle statistikker over alt det som er vondt og vanskelig i livet. Manglende evne til å skaffe seg familie, mange lever ensomme hele livet. Rus, kriminalitet og psykiatri er andre stikkord som kan være verdt å nevne. Derfor er det forebyggende arbeidet svært viktig for nettopp denne gruppen.
Jeg jobber på fagfeltet fordi jeg ønsker å bruke denne kunnskapen om min egen forhistorie og kunnskapen fra forskningsfeltet, som pedagog, til å formidle det jeg synes er viktig i det forebyggende arbeidet inn mot sårbare familier, i barnehage og skole og i helsetjenestene som omgir barn og unge.
Med disse ordene ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år! Og husk:
Anbefalt litteratur
Anstorp, Trine. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). RVTS Øst, 2015
Christine A. Courtois: Complex trauama, complex reactions: Assessment and Treatment. Psychotherapy: Theory and research, practice, training. 2004, vol 41. 4. 412-425 (Norsk sammendrag: Komplekse traumer, komplekse reaksjoner: Kartlegging og behandling)
Dehli, Lars. Kognitiv terapi ved depersonalisering og derealisasjon. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 44, nummer 9, 2007, side 1143-1146
Eggen, Inger. Fra traumer til vonde minner. Om dissosiasjon og integrering. Universitetsforlaget, 2013
Idsøe m.fl.: Bullying and PTSD symptoms, Journal of Abnormal Child Psychology, August 2012, Volume 40, Issue 6, pp 901-911
Jensen, Tine K., Posttraumatisk stress hos barn og unge – forståelse og prinsipper for behandling, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 48, nummer 1, 2011, side 57-63
Øverland, Svein. Dissosiasjon og selvskading. Psykologivirkeligheten.blogspot.com og SlideShare, 2014
Posttraumatiske stressforstyrrelser, PTSD, hos barn og ungdom. NKVTS, Seksjon Barn og unge, 2007
Posttraumatisk stressforstyrrelse, NHI – Norsk Helseinformatikk, Norsk elektronisk legehåndbok, 2013
Dissosiative lidelser: PNES. NHI – Norsk Helseinformatikk, Norsk elektronisk legehåndbok, 2015
Fakta om traume, Modum Bad, 2015
Kjenner igjen en del her. Jeg fortrengte også, men etter at jeg husket i slutten av 40 årene, så jeg hvordan det som skjedde da jeg var barn hadde styrt veldig mye av min adferd. Kommet langt nå over 20 år senere, men blir nok aldri ferdig med å jobbe med å bygge selvfølelse og tro på egenverd. En sorg at jeg ikke kunne gi mine barn det jeg ikke hadde nemlig selvfølelse, klarte å gi dem at de var elsket uansett og ingen slag. 2 vinn er bra nok. Ett pluss, gjennom selvinnsikt,og konstant egen jobbing og 1 1/2 år terapi forstår jeg meg selv og min barndom bedre, kan godta og være glad i meg selv og har mye empati, og i dag kan ikke hvem som helst «spasere over meg» Phsykiatrisk Behandling? I Norge skammelig dårlig generelt sett, for altfor få. også min egenerfaring på området.(1 1/2 år før jeg husket)
Kjære Marit,
Takk for kommentaren din! Godt å høre at du har klart å komme deg over det verste, og jeg forstår utmerket godt hva du sier når du antakelig må leve med traumet resten av livet. Godt også å vite at du har klart å ta deg av dine barn så godt som du har kunnet. Det står det respekt av! Jeg har selv to yngre søstre som har klart å bryte den onde sirkelen i oppdragelsen av sine barn. Jeg er veldig stolt av dem, nettopp fordi jeg ser alt for ofte at familier som strever ikke får hjelp til å snu det som er negativt. Dermed står alt for mange i fare for å reprodusere den elendigheten de selv kom fra, og foreldrene får aldri mulighet til håndtere sine egne følelser og egen atferd i omsorgen for sine barn.
Jeg har ikke gått til behandling for PTSD og dissosiasjon, så jeg vet veldig lite om behandlingen i Norge, bortsett fra det jeg har fått høre fra nære venner som har vært i behandling. Men jeg er enig med deg, i og med at alt for mange ikke kommer inn i et adekvat behandlingstilbud, i at tilbudet skulle ha vært mye bedre utbygd og tilpasset den enkeltes behov, også sett i en familiesammenheng. Jeg håper vi kommer til den dagen når mennesker som kommer fra vanskelige kår får den hjelpen de så sårt trenger.
Ønsker deg og familien din en fortsatt fin romjul!
Beste hilsen,
Frode
Hei!
Det er første gangen jeg har lest noen som beskriver det som for meg alltid har vært mer uforklarlig enn noe annet; det å «knekke sammen» av ros, applaus og beundring. Det er ubeskrivelig vondt! Jeg har alltid oppfattet at jeg stod utenfor og så det samme som mine venner så, men det gjaldt liksom ikke meg. Jeg hadde alltid en tomhet i meg, opplevelsene gav bare kortvarig lykke, reaksjonene innhentet meg – slik du beskriver etter løpeturen.
Det gav meg en ny innsikt, en ny forståelse for hvordan jeg i fortsettelsen kan jobbe med de utfordringer slike opplevelser i barne- og ungdomsår påvirker mitt og våre liv.
Tusen takk for at du skrev denne:)
Ønsker deg fortsatt en fin romjulstid og et riktig godt nytt år !
Kjære Sissel,
Så fint at du fant mening i denne teksten. Jeg forstår det slik, av litteratur om fenomenet og samtaler med flere anerkjente psykologer om temaet, at om man ikke har hatt en trygg base hos sine foreldre, og ikke fått den anerkjennelse og omsorg man hadde behov for som barn, så kan det bli vanskelig å tolke hva man skal gjøre med ros og beundring. Man har kanskje ikke fått mulighet til å utvikle et fortolkningsapparat for nettopp slike situasjoner, og dermed «treffer» ikke anerkjennelsen og den positive oppmerksomheten som man plutselig blir gjenstand for.
For min del måtte jeg slutte med å holde konserter, nettopp fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av rosende ord og omtale, mentalt sett. Det beste var når jeg kunne gå av scenen og det var helt stille, og ingen snakket med meg etter opptreden. Men det skjedde som regel ikke. Hver opptreden ble som regel begynnelsen på en real følelsesmessig nedtur, som jeg til slutt fant ut at jeg måtte beskytte meg mot. Det er noe paradoksalt i at det som skulle bli fin opplevelse for andre ble et mareritt for meg selv.
Derfor er det svært viktig at vi er oppmerksomme, i barnehage og skole, overfor barn og unge som ikke får nok oppmerksomhet og anerkjennelse fra sine omsorgspersoner. Disse ungene står i risiko for å utvikle det samme mentale modus som du og jeg sliter med. Det bør vi forhindre så godt vi kan!
Ønsker deg og dine en fortsatt fin romjul og et riktig godt nytt år!
Beste hilsen,
Frode
Blogg med samling av lenker til artikler o.l. om komplekse traumer | Traumeinformasjon
[…] Frode Fredriksen PTSD og dissosiasjon sett fra innsiden […]
Kjære Siv Helen,
Jeg må bare si tusen takk for at du har lagt bloggen min til blant alle de flotte fagressursene du har samlet på nettstedet ditt. Her er det mye interessant lesestoff!
Benytter anledningen til å ønske deg og dine et riktig godt nytt år!
Vennlig hilsen,
Frode
Veldig bra skrevet! Og for meg blir det mer og mer tydelig hva jeg sliter med, takk for det. Jeg har tilbrakt mange år i psychiatrien uten å forstå virkelig min adferd, det å fryse og å skade megselv, samtidig at jeg står utenfor megselv. Jeg skjønner mer og mer at dette ER dissosiasjon. Jeg har vært ‘frisk’ i 15 år, men begynnte å sliter på nyt etter påkjenninger på jobb. Akkurat nå er jeg veldig fortvilet om jeg blir frisk igjen og at jeg kan utøve min yrke igjen som terapeut.
Kjære Marjon
Så hyggelig å høre at teksten appellerte til noe hos deg, og kanskje også ga deg klarhet i ting som du selv har strevd med. Det er som du sier, en belastende arbeidssituasjon over tid kan utløse minner om ubehandlede traumer. Kroppen og sinnet har da sitt eget forsvarsverk som aktiveres, om det nå er hensiktsmessig eller ikke.
Vi har heldigvis gode fagmiljøer og fagpersoner som kan bidra mht. kartlegging og behandling. Sjekk gjerne ut via legen hva som finnes av alternativer i ditt nærområde. Om legen er i tvil, så kan han/hun undersøke om det finnes behandlere som har kompetanse på nettopp dine problemstillinger.
Ta gjerne kontakt via e-post om det er noe jeg kan bidra med. Den er frodefredrik@gmail.com.
Ønsker deg all mulig lykke på veien videre!
Varme tanker,
Frode
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hvor mine jevnaldrende søsken husker mye, husker jeg nesten ingenting fra barndommen min. Jeg sliter også med hukommelsen generelt i hverdagen, uten at jeg skal påstå at det må ha sammenheng med traumen/overgrepet jeg har opplevd. Jeg liker heller ikke å klemme og være for nær venner og familie. Jeg bare «stivner» på en måte, og det kan jeg forsåvidt leve med, det er ikke noe som tapper meg så voldsomt for krefter, men jeg bare liker ikke klemming og slike ting og skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Dessuten er jeg er helt uinteressert/apatisk når det gjelder å skulle finne meg en partner og forme et langvarig, intimt forhold. Jeg har vært i to forhold før, men valgte å bryte — ikke fordi jeg opplevde spesielt sterke reaksjoner (bare den aller første gangen jeg hadde sex, hvor jeg låste meg inne på badet i tre timer, men jeg har aldri opplevd noe lignende etter det), men fordi jeg ikke følte noe som helst. «Driftene» mine er så å si ikke-eksisterende, eller eksisterer i så fall i så liten grad at jeg ikke legger merke til dem.
Beklager for bablinga. Jeg har bare aldri fortalt dette til noen, verken til mine eks-kjæreste, nære venner, eller profesjonelle jeg har vært i kontakt med — fordi jeg føler at det er sånt jeg er forventet å skulle «fikse», så jeg kan gå ut og skaffe meg en kjæreste som alle andre «normale» mennesker (i 20-åra). Sannheten er at jeg ikke vet om jeg vil. Jeg har det supert alene, med kjæledyret mitt og min nærmeste familie og venner. Jeg hadde nok tenkt annerledes om dette tok fra meg nattesøvnen, men det gjør det ikke. Og da tenker jeg på en måte at det er greit, selv om det kanskje ikke er het riktig det heller. Følelser og interessen mtp. romantiske/intime forhold er så til de grader fraværende på alle områder at jeg ikke er sikker på om jeg ene og alene kan «skylde» på overgrepet jeg opplevde som barn — det er ikke sikkert det går an å «fikse», så hva er vitsen med å prøve, ikke sant? Jeg vet det feil å tenke sånn, men her sitter jeg, ha ha…
Uansett! Tusen takk for et velskrevet og informativt innlegg. «Alle» burde lese dette!
Kjære Marlene,
Takk for hyggelige og oppmuntrende kommentarer! Det setter jeg veldig stor pris på. Ser at det er ganske mange som kjenner seg igjen i denne teksten. Det gjør både litt godt, for da vet vi at vi ikke er alene om å føle det slik. Samtidig gjør det ganske vondt fordi vi ser at mange har gått gjennom barndoms- og ungdomstiden og samlet opp mye «tung bagasje».
Du er heller ikke alene om å leve alene. Vi ser av forskningen at kvinner og menn som har opplevd grov omsorgssvikt, vold og overgrep ofte lever alene hele livet. Det ikke sikkert at dette har med aseksualitet å gjøre, altså manglende interesse for romantiske forhold og sex, men at livserfaringene kanskje sperrer for drømmene om å finne seg en livsledsager.
Du sier at du lever greit med det, men hva tenker du innerst inne? Jeg tenker at vi alle har et grunnleggende behov for å være intime og være seksuelle vesener, omtrent på linje med behovet vi har for mat, vann og tak over hodet. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort å bryte ned den motstanden man kanskje har opparbeidet seg mht. romantikk og seksualitet.
Jeg tenker at alle terapeuter, psykologer og psykiatere burde hatt kompetanse til å jobbe med spørsmål omkring pasientens seksualitet i behandlingstilbudet, men jeg vet at dette gjøres i veldig liten grad. Behandlingsapparatet er først og fremst opptatt av somatikken, dernest kommer psykisk helse, og aller bakerst i køen kommer seksualiteten og den seksuelle helsen – dessverre.
Jeg håper at du kommer til et punkt der du kanskje kan åpne for kjærligheten i livet ditt, i hvert fall om den en gang skulle banke på døren din.
Varme tanker til deg.
Frode
Vendepunktet – Frode Fredriksen
[…] mitt framsto som en endeløs rekke av reaksjoner, både fysiske og psykiske, som gjorde det vanskelig å gjennomføre de mest hverdagslige ting. I […]
Hei
I det det ene etter det andre nå sakte men sikkert faller på plass av brikker ser jeg hva du har skrevet.
I det jeg virkelig fattet hvordan jeg har koblet meg fra så mye, hvilke mekanismer jeg har brukt og hva dette har gjort med livet mitt.
Rett og slett ufattelig.
Det var som å lese om min egen vei, bare med annerledes innhold.
42 år, knekt. Trodde det var pga noe annet. Ble sykemeldt fra et rimelig vondt arbeidsforhold. Følte meg etter hvert så bra og tenkte å bevege meg over i nytt yrke. Jeg var (er)Vernepleier . Så» ut av det blå «og i en konflikt med min mor kom puslespillbitene ramlende i hodet. Ekstreme følelser og en ubeskrivelig smerte. Nesten 43 år på en og samme tid.
Alene. Det finnes ingen som kjenner min fortid.
Måtte stå på ventelister og har jobbet mye på egenhånd.
Nå ett år etterpå kommer biten om dissosiasjon. Tror det å være litt på jobb har fått det frem. Har selv» kun» 5 år med høyskole. Startet tidlig å jobbe hardt, og flytte ut.
Har vært alene med barn med utfordringer samtidig med egen jobb og utdanning.
Mine relasjoner har vært preget av at jeg har gått i det mønsteret jeg er støpt inn i. Det totale regnskapet ble ikke bra.
Jeg fikk beskjed at det er ptsd jeg har. Tror at dersom jeg ikke hadde hatt den bakgrunn jeg har kunne det endt galt.
Det er mange måter å agere på. Noen drikker, andre ruser seg, noen selvskader osv. Så slo det meg, at jeg har ikke gjort dette men jeg har fryst fast i en form som ikke er helt «min». Dvs. Jeg har skjermet meg fra så mye jeg liker og har av den grunn vært selvdestruktiv. Så det er mange vinklinger.
Er så enig i at unge trenger informasjon som kan øke bevissthetsprosesser på sikt. Og at vi sammen kan jobbe mot det jeg kaller traumesynden, min erstatning for arvesynden innen traumeteori.
Tusen tusen takk for ditt enormt viktige bidrag til så mange, inkludert meg selv 🙏🏼🙏🏼🙏🏼💖
Kjære Mette!
Det er både vondt og godt å høre om dine erfaringer. Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver.
Jeg er og har vært i kontakt med mange i samme situasjon og de aller fleste beskriver liknende tilstander.
Jeg er enig med deg, det er et stort behov for kunnskaps- og erfaringsdeling.
Gode tanker til deg og dine!
Mvh,
Frode