Kunnskapsministeren skal om kort tid legge fram regjeringens planer for det forebyggende arbeidet mot mobbing nå i etterkant av Djupedalsutvalgets anbefalinger i NOU 2015:2 Å høre til – Virkemidler for et trygt psykososialt miljø. Jeg vil her reflektere rundt en del momenter som jeg mener er avgjørende om vi skal lykkes bedre med å forebygge mobbing, men som hittil ikke har vært vektlagt i særlig grad i debatten.
Overskriften er et sitat fra en av våre fremste forskere på mobbe-feltet, nemlig professor Dan Olweus. Men hva er det Olweus egentlig ønsker å formidle med dette forholdsvis enkle budskapet? Det betyr enkelt og greit at barn og unge, i barnehagen og i skolen til enhver tid skal være omgitt av voksne med kunnskap og kompetanse til å veilede om hvordan barn omgås andre barn og voksne på en respektfull, hensynsfull og omsorgsfull måte.
Budskapet er enkelt, men det blir mer komplekst om vi stiller noen spørsmål ved de rammevilkårene vi så langt har for å arbeide forebyggende mot mobbing i barnehage og skole:
- Har vi tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om å forebygge og håndtere saker om mobbing og sosial utstøtning?
- Har vi organisert arbeidsdagen til de ansatte slik at barn ikke er overlatt til seg selv og slik at mobbing ikke oppstår?
- Har vi redusert risikoen tilstrekkelig når ungene er ute eller inne i skolen eller i barnehagen?
- Har vi det settet av holdninger som skal til for å kunne forebygge mobbing på en effektiv måte?
Med den kunnskapen vi har fra forskningen og mobbestatistikken siden Elevundersøkelsen ble innført i 2007, så må vi vel kunne svare på alle disse spørsmålene med et entydig nei! Mobbetallene har ikke gått ned til tross for de ressursene som har vært lagt inn i det forebyggende arbeidet fra myndighetenes side.
Kunnskap, kompetanse og holdninger
Vår kjære landsmoder Gro Harlem Brundtland sa en gang: «Alt henger sammen med alt!» Det kunne ikke ha stemt bedre enn i denne sammenhengen. Forebygging av mobbing er en svært sammensatt oppgave fordi det krever at hele kjeden fra makro- til mikronivå, altså fra politiker- til ansattenivå i en kommune forstår hva de skal gjøre og hvilke prinsipper de skal arbeide etter for å få det forebyggende arbeidet til å virke etter intensjonene, og det krever at man setter forsknings- og erfaringsbasert kunnskap i system.
Vi venter fortsatt på det store kompetanseløftet som ble lovet allerede ved det første Manifestet mot mobbing i 2002. Skal vi få til god forebygging må kompetanse bygges på kunnskap, ferdigheter og et godt sett av holdninger. I tillegg handler det om en fornuftig organisering av arbeidsdagen for ledere og ansatte barnehage og skole. Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan vi kan organisere dagen, slik at de ansatte kommer tettere på og selv blir ansvarlige for inkluderings- og integreringsprosessene blant barn og unge.
Organisering av arbeidsdagen
Om vi skal ta Olweus sine tanker om tilstedeværelse av «ansvarlige voksne» til etterretning, så betyr dette at vi ikke skal overlate barn og unge til seg selv mens de er i barnehagen eller på skolen. De ansatte må være til stede, ikke bare i undervisningen, men også ute i skolegården og i overgangene mellom ulike aktiviteter, for ikke å snakke om aktiviteter på internett og sosiale medier i undervisningssammenheng.
Det er de ansatte som har ansvaret for ungenes helse, miljø og sikkerhet, og ikke minst trivsel i opplæringstilbudet. Dette betyr at om vi skal ta barn og unges rettssikkerhet i opplæringstilbudet på alvor, så må de ansatte ut av pauserommene for å spise sammen med ungene. De voksne må være ute i friminuttene sammen med elevene for å legge til rette for aktiviteter som inkluderer alle. De voksne må være til stede i overgangene mellom timer og aktiviteter slik at korridorene, garderobene og toalettene er trygge soner for alle i barnehagen og i skolen.
Dette innebærer i klartekst at de voksne må være til stede på alle de arenaene der barn og unge til enhver tid er for å sørge for at alle er med i leken eller i en gruppe på en trygg måte, spesielt med tanke på de unge som står i en marginal posisjon i flokken. Her har ledere og ansatte et særskilt ansvar for å sørge for etisk refleksjon omkring temaer som integrering, inkludering og solidaritet de unge i mellom, og at dette skjer i praksis.
Foreldres makt
I tillegg bør det fra politisk hold initieres en sterkere binding mellom barnehage og skole og hjem med hensyn til det forebyggende arbeidet. Foreldre og foresatte er utøvere av uformell makt via sine barn i barnehagen og i skolen. Det vil si at foreldrenes holdninger får konsekvenser for barn som enten utøver mobbing eller for de som blir utsatt for det. Barnehage- og skoleeiere bør kunne kreve støtte til det holdningsskapende arbeidet mot mobbing fra foreldregruppen. Jeg tenker at en av grunnene til at vi ikke har lykkes med antimobbearbeidet så langt er at foreldrene har vært holdt på sidelinjen. De har verken vært inkludert eller forpliktet til å delta i det forebyggende arbeidet i tilstrekkelig grad.
Foreldre har også en egeninteresse med hensyn til egen deltakelse og muligheter for påvirkning i ungenes hverdag i barnehage og skole. Trygghet og sikkerhet er viktige stikkord her etter som disse er viktige forutsetninger for et godt læringsmiljø og læringsresultater for det enkelte barnet. Vi vet at høyt konfliktnivå og mobbing i en gruppe øker stressnivået og gjør at læringstrykket og læringsresultatene synker. Et mer harmonisk og trygt miljø for alle øker mulighetene for læring. Her tenker jeg at foreldrene bør være en rettmessig maktfaktor nærmest på lik linje med ledelse og ansatte der alle parter har ansvar for å bidra til et godt og trygt læringsmiljø. Skoleledelsen og de ansatte sørger for dette gjennom det daglige arbeidet, foreldrene sørger for dette ved å støtte opp om det gode arbeidet i barnehagen og i skolen.
Politisk handlekraft
Alle disse tiltakene vil kreve politisk mot, kløkt og handlekraft fordi det vil kreve mer ressurser og en annen type organisering av av arbeidsdagen til de ansatte, spesielt i skolen. De etiske og sosiale dimensjonene må i tillegg kobles sammen i sterkere grad som integrerte deler av lederes og ansattes profesjon og arbeidsinstruks. Dette betyr etter min mening at vi må se det faglige, sosiale og etiske arbeidet omkring prososial atferd og samhandling mellom barn og unge og barn og voksne som en naturlig del av hele arbeidsdagen vår.
I tillegg bør vi satse på å bygge et sterkere lag rundt det enkelte barnet. Det kan bety at flere typer fagarbeidere med en annen type kunnskap må inn i barnehagen og skolen. Det kan være miljøarbeidere, vernepleiere og pedagoger med mer sosialfaglig tyngde, i tillegg til pedagogene og helsesøstrene som allerede «fast inventar» rundt ungene. I forlengelse av dette bør det satses på tverrfaglige og tverretatlige team der for eksempel Pedagogisk Psykologisk tjeneste, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og Barnevernet er representert sammen med de andre faggruppene. Et slikt lag rundt det enkelte barnet kan virke forebyggende, ikke bare mot mobbing og sosiale utstøtning, men også med hensyn til forebygging av frafall i utdanning og arbeidsliv på lengre sikt. Vi ser tydelig av forskningen om mobbing at de som utsettes for dette faller fra i utdanning og arbeidsliv i større grad enn resten av befolkningen.
Disse tiltakene tenker jeg må legges «utenpå» alle andre tiltak, fordi vi trenger innsats som styrker selve rammen rundt det forebyggende arbeidet for å oppnå ønsket effekt av arbeidet mot mobbing og for inkludering. Skoleeierne og lederne vil også kunne få bedre kontroll med det forebyggende arbeidet etter som alle nivåer blir ansvarliggjort på en bedre måte i en slik modell. Men som sagt, en slik omstilling vil kreve politisk handlekraft og vilje til å løse mobbeproblemet i norske barnehager og skoler. Spørsmålet er om vi har politisk ledelse med kunnskap nok og evne til å sette inn nødvendige tiltak i antimobbearbeidet.
