Skoleeierne, altså kommunene og vi som jobber som ledere og lærere i skolen har et uomtvistelig ansvar med hensyn til å forebygge og håndtere mobbing. Dette er fastslått i Kap. 9A i Opplæringslova. Likevel, til tross for at det juridiske ansvaret er plassert, så har statistikken vært stabil siden myndighetene begynte å måle nivåene av mobbing i skolen. Det er på tide å henge bjella på den riktige katten, eller rettere sagt de riktige kattene, nemlig kunnskapsministrene fra og med innføringen av Bondevik-regjeringens berømte Manifest mot Mobbing i 2002.
Vi trenger ikke nevne navn i denne sammenheng, vi vet utmerket godt hvem som nå er kunnskapsminister og hvem som har vært kunnskapsministre i Norge siden 2002. Alle disse står i denne kronikken på tiltalebenken for manglende evne og vilje til å tilføre tilstrekkelig med ressurser i skolen til forebygging av mobbing jf. Kap. 9A i Opplæringslova. En ting er å ha blitt tildelt det juridiske ansvaret slik jeg har påpekt, et annet er å bære dette ansvaret som skoleeier og skoleleder med manglende ressurser, kompetanse og rammevilkår til å kunne etterleve lovkravet fra lovgivers side. Dette er etter min oppfatning urimeligheter satt i system!
Kunnskapsministrene våre har hatt tilgang til internasjonalt anerkjent forskning og kunnskap om mobbing som fenomen i skolen. De har også hatt tilgang til anerkjente verktøy mot mobbing og antisosial atferd i skolen. Sett i lys av dette må vi nesten kunne kunne stille spørsmål om hvorfor ingen av kunnskapsministrene våre har evnet å tilføre nok ressurser, tilstrekkelig kompetanse og virkningsfulle tiltak mot mobbing i skolen, så langt. I stedet har det blitt en debatt om hvordan man skal definere mobbing og om hvorvidt de forskningsbaserte tiltakene og programmene mot mobbing virker eller ikke. Dette er etter min mening en en grei debatt, men en avsporing med hensyn til det som her er fokus, nemlig kunnskapsministerens ansvar for det forebyggende arbeidet mot mobbing i skolen.
Litt om siste tids debatt
Jeg skal her se litt forbi forskningsrapporter om mobbing som har vært produsert den siste tiden, fordi det er en del spørsmål som fortsatt ikke blir stilt, verken fra forskningshold eller fra journalister som er innom fagfeltet. Som nevnt har mye av debatten om manglende resultater i arbeidet mot mobbing i stor grad handlet om de forskningsbaserte programmene virker eller ikke, og forskningsmiljøene bak disse programmene har stått i skuddlinjen for skarp kritikk.
Det har i tillegg vært en skarp debatt mellom ulike fagmiljøer om hva vi bør kalle «barnet», om det fortsatt skal hete «mobbing» eller om det skal hete «krenkelse», en debatt som vi i ettertid ser har ført Utdanningsdirektoratets elevundersøkelse på avveie. Omleggingen av begrepsbruken i Elevundersøkelsen i 2013 fra det godt innarbeidde begrepet «mobbing» til det mer diffuse begrepet «krenkelse» har ført til usikkerhet omkring undersøkelsens validitet og realibilitet. Her bør vi huske at Elevundersøkelsen fra før av har vært utsatt for en del kritikk, blant annet fordi den ikke er ansett som finmasket nok, noe som kan medføre underrapportering.
Mulige årsaker til manglende resultater
Dette er noe av bakteppet vi som utdanningsnasjon har strevd med i kampen mot mobbing i skolen. Men jeg har ofte lurt på om det i tillegg finnes en x-faktor her. Finnes det en eller flere ukjente faktorer som vi ikke har tatt med i regnestykket? Om så er, i hvilken grad har disse faktorene påvirket arbeidet mot mobbing gjennom hele kjeden fra kunnskapsministeren ned til lærerne og elevene i skolen? Jeg skal her vise til ett eksempel på det jeg tenker kan være en mulig x-faktor, fordi jeg verken har sett den omtalt i forskningen eller i mediesaker om mobbing, og den er som følger:
Kan kunnskapsministrenes og forsåvidt rektorenes og lærernes manglende erfaringer og kjennskap til mobbing som fenomen ha vært bestemmende for utfallet av det forebyggende arbeidet mot mobbing?
Spørsmålet dukket opp i en Twitter-debatt om mobbing i skolen som jeg deltok i en stund tilbake. I denne debatten stilte jeg nettopp dette spørsmålet, og det har ligget i underbevissheten og modnet siden den gang. Jeg stiller meg fortsatt spørsmål om det virkelig kan være så enkelt? Kan den manglende satsningen mot mobbing skyldes at majoriteten av våre politikere, rektorer og lærere mangler personlige erfaringer og grunnleggende kunnskap om mobbing? Kan det være slik at politikere og skolefolk rekrutteres fra samfunnslag og miljøer der man ikke har vært eksponert for mobbing og egentlig ikke forstår hva dette er?
Kan det derfor være slik at kunnskapsministeren sier at satsningen mot mobbing er «kjempeviktig», men at han egentlig ikke mener det? Kan det også være at han som forskningen viser at han er på linje med majoriteten av befolkningen, altså at han ikke har noen særlig sympati for de som utsettes for mobbing? Er han tvert i mot med på mobbernes premisser? Det siste er en forholdsvis drøy påstand, men man kan i hvert fall driste seg til å stille spørsmålet når man ser hvor lunken satsningen mot mobbing har vært fra ministerhold etter regjeringsskiftet. Vi sier ofte i skolen at rektors signaler er viktige om man skal lykkes med ulike satsninger i skolen. Vi kan kanskje si det samme om ministerens signaler? I så fall er det ingen ministre med ansvar for dette departementet siden 2002 som kan pådra seg særlig selvskryt etter som mobbestatistikken har holdt seg stabil siden den gang.
Det følsomme vs det agressive barnet
En av våre fremste eksperter innenfor mobbefeltet, professor Dan Olweus ved Universitetet i Bergen påpeker i ett av hovedfunnene fra sin forskning at barn som løper risiko for å bli utsatt for mobbing faktisk har flere likhetstrekk med majoriteten av barnebefolkningen enn det mobberen har. Barn som utsettes for mobbing har ingen ytre kjennetegn som gjør at de er mer sårbare enn andre barn. De er ofte svært empatiske barn med høy grad av prososial atferd, men de er gjerne mer følsomme overfor agresjon og har større vansker med å beskytte seg mot mobbing og andre krenkelser enn andre barn.
Olweus har også funnet via sin forskning at mobberen har høyere sosial status enn den som utsettes for mobbing. Mobberen er bedre likt blant medelever og lærere enn det mobbeofferet er. Hvordan kan vi se disse kjensgjerningene opp mot de forventningene vi har til barn i skolen i dag om at det skal «ta rommet», «kreve sin rett» og «stå opp for seg selv» i enhver sammenheng? Hvilken plass har de følsomme og mer sosialt tilbaketrukne barna i en slik vinnerkultur? Og med tanke på Olweus sine funn om mobbeofferets sosiale status, altså nederst på rangstigen, hvilken plass har disse ungene i en slik kultur? Er det i det hele tatt noen som passer på at disse ungene får den oppmerksomheten, omsorgen og beskyttelsen som lovverket pr definisjon gir og som vi etisk sett burde gi dem?
Er vi fortsatt villige til å ofre barn?
Forskningen har det siste tiåret vist hvor omfattende skader barn og unge kan få av mobbing. Senskadene kan i tillegg «blomstre» som alvorlige psykiske vansker i voksen alder. I tillegg til forskningen ser vi i mange mediesaker hvor alvorlig det kan være for unge mennesker å utsettes for mobbing. Alt etter hvilke kilder man bruker varierer tallene fra 30 000 til 60 000 barn og unge som utsettes for mobbing i jevnlig i skolen. Det førstnevnte er et lavt anslag. Vi kan anta at en viss andel av disse utsettes for alvorlig mobbing med innslag av vold og overgrep, noe som selvsagt gjør at skadepotensialet øker.
Vi bruker gjerne begrepet mobbeoffer. Jeg ser av debatten, spesielt i sosiale medier at begrepet kobles mot det å ta offerrollen. Påstanden er altså at den som utsettes for mobbing «selv tar» denne rollen. Jeg vil gjerne snu det hele på hodet. Min påstand er at så lenge vi har et skolesystem som ikke ivaretar de mest sårbare ungenes rett til en trygg og god skolegang, så kan dette ses som samfunnets mer eller mindre bisarre måte å ofre barn på. Kan det fortsette slik?
Jeg nevnte tidligere dette med x-faktoren, altså ministres manglende erfaring med det å være utsatt for mobbing. I forlengelse av denne tankerekken, det mest alvorlige og kanskje mest ubehagelige spørsmålet, som vi kan kalle y-faktoren. Den kan gå som et nest siste spørsmål til nåværende kunnskapsminister og de tidligere kunnskapsministrene:
Er det på grunn av vårt syn på det å være taper eller offer i skolen og i samfunnet som gjør at arbeidet mot mobbing ikke har vært eller er prioritert?
Om kunnskapsministeren mener at det forebyggende arbeidet mot mobbing er viktig, så forplikter det! Da må vi se en minister som er villig til å prioritere de ressursene som trengs for å få antimobbearbeidet på skinner. Et siste spørsmål når regjeringen snart skal gjøre sin politikk på feltet kjent:
Når har kunnskapsministeren tenkt å gjøre skolene i stand til å forebygge mobbing?
Anbefalt litteratur
Rebecka Mikkelsen (2016). Slik stanser vi mobbing i skolen. Psykologisk.no
Leif Edvard Aarø (2015). Fakta om mobbing blant barn og unge. FHI – Folkehelseinstituttet
Ellinor F. Major (2015). Mobbing er en alvorlig risikofaktor for angst og depresjon (intervju). FHI – Folkehelseinstituttet
Christian Wendelborg (2015). Statistiske undersøkelser av spørsmål om mobbing. Analyse av Elevundersøkelsen våren 2015. NTNU Samfunnsforskning
Ragnhild Bang Nes (2015). Fakta om livskvalitet og trivsel hos barn og unge. FHI – Folkehelseinstituttet
Nina Strand (2013). Utenforskapets pris. Tidsskrift for Norsk Psykologforening
Frode Fredriksen (2013). Mobbing fører til alvorlige helseskader – samleartikkel om Gunilla Klensmeden Fosses forskning. Seksuelltrakassering.no
Hanna Førland (2007). Blir alvorlig syke som voksne. NRK Livsstil
