Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la en stund tilbake fram sin nye tiltakspakke mot mobbing i skolen. Pakken inneholder mange gode tiltak, men den unnlater å løse noen av de grunnleggende problemene; manglende satsning på kunnskap og kompetanse og en manglende forpliktelse mellom partene i det forebyggende arbeidet i skolen. Dette er noen av flere viktige mangler. Jeg utsteder herved mangellapp til kunnskapsministeren og den må rettes opp *ASAP!
Skolen har det juridiske ansvaret mot mobbing uten å ha fått tilstrekkelig kompetanse og virkemidler. I dag er det fortsatt store mangler i kunnskapsoverføring og kompetanseheving om mobbeproblematikk i skolen, både for ledere og lærere. Det gjør at alt for mange opererer med sine private definisjoner om hva mobbing er, og alt for mange skoleledere arbeider etter en alt for smal definisjon av begrepet. Skolen sitter på mange måter med definisjonsmakten og når definisjonen er smal betyr det at mange foreldre som klager på vegne av sine barn blir avvist.
Avvisning av barnets subjektive oppfatning om at det blir utsatt for mobbing er selve Akilles-hælen i det forebyggende arbeidet i skolen.
Forskningsbasert kunnskap er viktig, men altfor ofte glemmer vi den erfaringsbaserte kunnskapen som mobbeofre og deres foresatte har. De helsemessige konsekvensene av mobbing er godt kjent; alt fra milde til alvorlige psykiske vansker, selvskading, selvmordstanker og faktiske selvmord. Like fullt mangler stemmene som kan fortelle om hvordan det er å være barn, ungdom og menneske i slike **dehumaniserende prosesser. Jeg forventer at kunnskapsministeren legger mer vekt på den erfaringsbaserte kunnskapen om mobbing i skolen i framtiden. Uten denne tilnærmingen vil det forebyggende arbeidet halte fordi det er her vi vil kunne se sammenhengene mellom mobbing og de konsekvensene den medfører for det enkelte barnet.
Vi må lære oss å gjenkjenne den smerten som barn, unge og deres foreldre opplever i mobbesaker. For å lykkes bedre i mobbearbeidet må vi vektlegge erfaringsbasert kunnskap på en systematisk måte og bruke det aktivt i det holdningsskapende arbeidet.
De som skal arbeide for elevenes rettigheter er som regel tillitsvalgte med høy sosial status uten erfaring med mobbing. Det samme gjelder de foresatte som velges til ulike verv i skolen, de kan også være uten erfaring med mobbing. Det samme kan gjelde for ledere og lærere i skolen. De nevnte partene her rekrutteres kanskje fra samfunnslag som ikke opplever mobbing i samme grad som andre. Ofrene har da ingen som “ser” og intervenerer når mobbing skjer, og dermed ingen som opptrer som deres forsvarsadvokater i skolen. Det er svært viktig at de tillitsvalgte og ansatte tilegner seg den kunnskapen og kompetansen som trengs for å kunne forstå de grunnleggende prosessene i mobbeproblematikken, samt monitorere og intervenere hver for seg og i fellesskap.
Kontaktlærer er den som står nærmest eleven, både i det faglige og det sosiale livet på skolen. Jeg oppfordrer ministeren til å gi kontaktlæreren en nøkkelrolle i oppfølgningen av det psykososiale miljøet. Gi kontaktlæreren tilstrekkelig med ressurser til å arbeide med enkeltelever og grupper, samt at vedkommende får støtte fra fagmiljøer med kunnskap og kompetanse om forebygging og håndtering av mobbing og andre krenkelser. Her anbefaler jeg ministeren å sette av en tidsressurs som kontaktlærerne kan bruke til å arbeide forebyggende i samarbeid med de partene som hittil er nevnt.
Ved å hekte ansvaret for det forebyggende arbeidet på en fagansvarlig, nemlig kontaktlæreren, samt tilføre ressurser, vil man kunne oppnå resultater raskt. Dette må skje under visse forutsetninger om det skal ha effekt. Kontaktlærer må få tid til å følge opp elever og det psykososiale miljøet og må ha muligheten til å bygge et sterkt lag rundt elevene. Her tenker jeg at helsesøster, skolepsykologer og miljøarbeidere bør bidra i tillegg til tjenestene i og rundt skolen, som for eksempel Pedagogisk psykologisk tjeneste, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og Barnevernet.
Kontaktlærer bør ha mulighet til å kunne arbeide forebyggende i samarbeid med skoleledelsen, andre ansatte, tillitsvalgte og faginstanser som kan bidra i arbeidet mot mobbing.
Mange snakker om foreldreansvaret, men uten at dette har fått noe konkret innhold. Manglende forpliktelse fra de foresatte er i dag en av de største svakhetene i skolens arbeid mot mobbing, og er kanskje en av hovedgrunnene til at vi ikke har lykkes med mobbearbeidet så langt. De foresatte bør ha en plikt til å gripe inn hvis de har mistanke om at barn lider under mobbing eller hvis de har mistanke om eller vet at det mobber andre barn. Den aktivitets- og handlingsplikten for foreldre og foresatte som jeg foreslår her, bør inkorporeres i Opplæringslova på linje med de pliktene skolen har, og der foreldrene varsler og involveres i mobbesaker inntil partene har løst disse.
En by i Wisconsin i USA bøtelegger nå foresatte til barn som mobber. Dette er et område jeg savner fokus på. Foreldre er en viktig faktor som selvsagt påvirker sine barn, også med hensyn til adferd i skolen. Dette betyr at skolen forholder seg til påvirkningsagenter som utøver makt i skolen, men på en indirekte måte via sine barn. Foreldre trenger ikke, slik de etiske og juridiske forholdene er nå, å ta ansvar for sine holdninger og handlinger i oppdragelsen av egne barn. Vi ser av forskningen at mobbing og alvorlig selvhevdende framferd som regel er lært adferd, med foreldre som de viktigste rollemodellene. Derfor foreslår jeg en ny ordning der foresatte inngår en kontrakt når de skriver barnet sitt inn i skolen. Denne kontrakten eller avtalen bør forplikte de foresatte til å bidra i utviklingen av et positivt psykososialt miljø, samt motarbeide mobbing.
Forslagene som her er nevnt er ikke med i Djupedalsutvalgets utredning, NOU 2015:2 Å høre til, og går derfor som en direkte utfordring til kunnskapsministeren. Tar du den?
Ordforklaring
*ASAP as soon as possible – så snart som råd er
** Dehumaniserende prosesser – mennesket mister gradivs sine menneskelige egenskaper og menneskeverdet forvitrer i slike prosesser. Dette gjør at barnet i økende grad blir sosialt isolert og utsatt for ulike krenkelser og vold om ikke det blir stoppet i tide. Professor Dan Olweus sier at de moralske og etiske tersklene senkes i slike negative gruppeprosesser og barnet blir stadig mer utsatt for mobbing, overgrep og vold.
