Vidar kom til den nye skolen litt utpå høsten. Han og familien kom fra et mindre sted litt utenfor byen. De hadde sett seg nødt til å flytte på grunn av at Vidar mistrivdes på nærskolen. Foreldrene hans fant til slutt ut at det kunne være verdt å starte på nytt, også for egen del med nye jobber.
Etter et år ved den nye skolen var det fortsatt ingen som kjente Vidar spesielt godt. Han fikk på mange måter ikke innpass i noe miljø, det var heller ingen av medelevene i klassen som tok noe særlig initiativ til å bli kjent med ham. Klassemiljøet hadde allerede satt seg da han begynte der, og Vidar passet liksom ikke inn noen steder.
Problemene til Vidar åpenbarte seg ganske raskt. Han stammet. Flere av lærerne hadde forsøkt å få ham til å lese høyt, svare på spørsmål og framføre presentasjoner, men det hadde vært håpløst. Verst var det de gangene Vidar måtte presentere gruppearbeid. Da ble han bare stående fast i stammingen og alle følte seg beklemt.
Det var ikke bare det at Vidar stammet, men han ble stående helt fast og hakket på de samme ordene om og om igjen når han skulle si noe. Når han først tok løs på stammingen virket det nesten som om det ikke skulle ta slutt heller. Det mest pinlige, både for elever og lærere, var når stammingen utartet seg slik at hele kroppen og armene hans til slutt ristet. Det var smertefullt for de aller fleste å se og høre på.
Det endte som regel med at Vidar måtte avbryte og gå tilbake til pulten sin med uforrettet sak og med bøyd nakke. Nederlagene hans ble veldig synlige og han skammet seg grenseløst. Det verste var likevel den hånlige latteren og kommentarene fra noen av guttene i klassen. En del av jentene vendte seg mot hverandre og himlet med øynene, for å understreke sin misnøye med Vidar. Han kunne simpelthen kjenne medelevenes forakt for ham brenne i nakken der han satt nesten fremst i klasserommet.
Det tok ikke lang tid før de første nederlagene ble synlige at kommentarene hadde begynt å ta form som ondsinnet mobbing. Det var etter andre eller tredje gangen Vidar skulle ha en presentasjon for klassen. Alle hadde fått utdelt sin fugleart som de skulle presentere i naturfag. Vidar skulle presentere fakta om gjøken.
Vidar hadde laget en flott presentasjon med bilder og lydklipp, og denne gangen hadde han fått noen forventninger og nytt håp om at han skulle klare det. Han hadde fått gode tilbakemeldinger fra faglærer på arbeidet underveis. Faren hans som hadde en del kunnskaper om fugler hadde også bidratt med fagstoff.
Det skar seg allerede i første setning. Vidar ble stående ved lerretet med et vettskremt uttrykk i ansiktet og armene og kroppen ristet i ukontrollerte spasmer med bildet av en gjøk i bakgrunnen.
Som dere ser har jeg he, hen, henttt, hentet fram bilde av en gj, gj, gjø, gjø, gjø.
Vidar sto som frosset fast og hakket på ordet gjøk. Han kom seg ikke videre. Situasjonen ble uutholdelig får både læreren og de andre elevene inntil en av de mest infame guttene fant ut at han kunne slå en vits på etternavnet til Vidar, nemlig Løchen.
Stamløken! Ropte Roger og hele klassen brøt ut i en rungende latter.
Heller ikke læreren klarte å holde tilbake, han lo slik at han måtte tørke tårene. Til slutt kom selve nådestøtet. En av de andre guttene fant fort ut at stamløken rimet på noe som lå veldig nært opp i dagen.
Stamgjøken! Skrek Gisle ut på toppen av latterbrølene og en ny bølge av hånlig latter skyllet mot Vidar der han fortsatt sto og skalv og ristet foran øynene deres.
Til slutt tok læreren til fornuften og fikk stoppet det hele. Han ba Vidar om å sette seg. Men det var noe smertefullt som hadde løsnet i underbevisstheten hans. Et minne som hadde brent seg fast fra da han gikk i første klasse og skulle lese en enkel setning med tre ord for en vikarlærer og klassen.
De hadde en mannlig vikar som en gang hadde vært lærer for hans mor, dette poengterte den fremmede læreren allerede da timen startet. Vidar var ekstra nervøs for å lese for vikarlæreren, som nå var en gammel mann. Stammingen ble ekstra ille og Vidar hadde ikke klart å fullføre setningen, og den gamle mannen stilte seg foran pulten hans og kikket hånlig ned på ham.
Jaså, så her har vi selveste stamgjøken! Moren din lærte seg aldri å snakke og det kommer nok ikke du heller til å gjøre!
Det stemte det vikarlæreren sa, Vidars mor stammet også. Dette minnet fra første klasse, som han nesten hadde glemt sto nå klart for ham og det var som om en demning brast inne i ham. Vidar knakk sammen over pulten sin og gråt og hulket. Naturfaglæreren ba elevene forlate klasserommet slik at Vidar fikk rommet for seg selv.
Neste time begynner om ti minutter Vidar! Han hørte læreren lukke døren etter seg og lyden av trinnene hans som forsvant nedover korridoren.
Vidar trakk seg mer og mer inn i seg selv etter dette og det gjorde det ekstra vanskelig for de andre å ha ham med i gruppearbeid. Alle utviklet etter hvert negative forventninger til ham, både elever og lærere, ikke minst Vidar selv. Til slutt var det flere elever som som protesterte og nektet å ha Vidar med på samarbeidsoppgaver. Han var til slutt nærmest helt isolert.
De fleste av lærerne godtok elevenes protester mot Vidar og lot ham arbeide for seg selv når elevene fikk samarbeidsoppgaver. Det nærmet seg slutten av skoleåret og det nærmet seg eksamenstid. Guttene hadde vært ekstra oppfinnsomme når det gjaldt å ha det morsomt på Vidar sin bekostning.
Vidar var lang og slank og raget et hode over de andre guttene i klassen. Jentene hadde diskutert utseendet hans, fordi Vidar var en svært vakker gutt, men en av jentene hadde slått fast at Vidar hadde en del feminine trekk, med ansiktstrekk som pyntedukkene av porselen. Dette hadde en av guttene snappet opp og vokabularet ble utvidet med enda et populært tilskudd, nemlig «stamfrøken».
Det var noen fag Vidar trivdes i, blant annet kroppsøving. Vidar var høy og spenstig og han ble ofte plukket ut til å representere klassen i volleyballturneringer. De lange beina var raske og effektive og de sterke hendene sendte volleyballen av gårde med en nærmest dødelig fart og presisjon. Motstanderne fryktet ham og medelevene likte å ha ham med på laget. Vidar sørget som regel for at de tok seieren hjem.
Kroppsøvingslæreren hadde lagt opp til å avslutte skoleåret i kroppsøving med en løpekonkurranse i gymsalen. Flere av guttene hadde fremhevet sitt eget kandidatur som potensielle vinnere. Jentene var mindre sikre men hadde store forventninger til Hilde. Hun hadde drevet med idrett siden hun var liten jente og var svært utholdende i alt som krevde kondisjon.
De første rundene gikk bra for de fleste. Torunn og Jørn ga seg etter tredje runde. En klynge på fem elever slet seg fram til målstreken etter fem runder. Roger og Gisle og flere av jentene ga seg halvveis mellom syvende og åttende runde. De fleste begynte å slite nå og den ene etter den andre ga seg. Nå var det bare Hilde og Vidar igjen, men Hilde pustet tungt og alle så at hun kom til å gi seg ved målstreken i tiende runde.
Vidar langet ut med sine lange ben, vakker og elegant som en gaselle. Musklene og senene var tydelige og langt fra slitne. Alle kunne se at Vidar kunne løpe lenge. Sjefsmobberen Roger ropte:
Kom igjen Stamgjøken!
Gisle kikket olmt på Roger, stirret ham i senk og ga en kontrabeskjed som fikk hele situasjonen til å snu inne i gymsalen.
Kom igjen Vidar! Du er den beste!
Han begynte å klappe med hendene i takt med stegene til Vidar. De andre elevene fulgte nølende med i klappingen til Gisle. Vidar fikk et voldsomt drag av energi i kroppen og han økte farten. Elevene hang med og klappet i takt. Gymsalen kokte nærmest over av energi da elevene begynte å heie ham taktfast fram sammen med klappingen.
Heia Vidar! Heia Vidar!
Elevene trampet, klappet, ropte og plystret ham framover og Vidar fosset fram i en lykkerus over den anerkjennelsen hans medelever ga ham fra sidelinjen. Alt stemte nå; kroppen, musklene, konsentrasjonen og han hadde fortsatt mye å gå på. Han øket tempoet ennå noen hakk, noe som førte til at heiaropene ble skrudd opp enda flere desibel og alle som var til stede fikk en følelse av at taket var i ferd med å lette over gymsalen.
Gulvet i gymsalen svaiet nå under de taktfaste trampene fra elevene og kroppsøvingslæreren gikk til slutt mot målstreken med ei bjelle for å signalisere at løpet var over og at de hadde en soleklar vinner. Mottakelsen var overveldende da Vidar endelig passerte målstreken med lange og kraftfulle steg.
Kommentar til teksten
Dette er en tekst sammensatt av flere historier, eller bruddstykker av historier som jeg har plukket opp mens jeg har jobbet med mobbe- og trakasseringsproblematikk helt siden 2002. Enkelte av historiene har kommet fra ungdom og unge voksne som selv har vært målskiver i mobbe- og trakasseringsproblematikk, andre har kommet fra øyenvitner som har stått nært opp til slike situasjoner.
Har du en historie du ønsker å dele med meg, og som du kanskje ønsker at jeg skal skrive ned og publisere, så er det bare å ta kontakt.
