Jeg var i ferd med å pakke sammen sakene mine på kontoret. Jeg la den bærbare datamaskinen, notater og noen bøker i ranselen og planla for meg selv hva jeg skulle kjøpe inn til middag på vei hjem.
Nå står jeg her og jeg har fått nok! Hører jeg en stemme plutselig si.
Jeg snurret forfjamset rundt på kontorstolen i retning av lyden og så en fremmed mann stå like innenfor dørstokken. Jeg takserte ham til å være omtrent trettifem år. Han utstrålte en slik fortvilelse at det kjentes ut som den fylte hele rommet og presset meg bakover mot veggen.
I løpet av et tiendels sekund skjønte jeg at denne mannen trengte hjelp, med en eneste gang. Dette hastet. Jeg reiste meg, håndhilste og ba ham gå inn på møterommet og sa til ham at jeg skulle ordne med litt kaffe. Jeg plukket med meg mobiltelefonen fra pulten og en lapp på korktavla med telefonnumrene til psykiatrisk avdeling ved St Olav og Politiet i tilfelle jeg kom til å trenge assistanse.
Den fremmede mannen satte seg ned ved møtebordet, han ristet og skalv av gråt. Jeg sa ingen ting foreløpig, men ordnet med kaffe og prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle åpne denne samtalen. Jeg satte fram kaffekoppene og jeg satte meg rett overfor ham, nært, men ikke for nært og betraktet ham en kort stund.
Jeg ser at du er fortvilet, og jeg vil gjerne vite hva jeg kan hjelpe deg med, sa jeg etter at han hadde klart å løfte hodet for å møte blikket mitt.
Jeg tok min egen kaffekopp og skjøv hans kaffekopp nærmere ham, som en vennlig gest og en invitasjon til ham for å snakke. Han begynte med gråtkvalt stemme og presenterte seg. Hans navn var Arne. Han var forretningsmann fra Sørlandet og far til fire barn. Jeg presenterte meg selv også, men han sa at han var fullt oppdatert.
Han hadde lest artikler og intervjuer på nettaviser der mitt navn hadde dukket opp, og jeg tenkte for meg selv at da hadde han undersøkt svært grundig etter som kontoret mitt lå godt gjemt. Han fortalte at han aldri hadde turt å oppsøke noen i sine hjemtrakter eller i Oslo for en slik samtale, til det var risikoen for å bli oppdaget alt for stor. Noe han fryktet ville ødelegge livet hans.
Barndommen hans hadde vært god og trygg, men da han kom i tenårene begynte den vanskelige tida. Han følte seg tiltrukket av menn, noe av det verste som kunne skje en ung mann godt oppdratt etter Bibelens ord i bibelbeltet. Menigheta og foreldrene hans forkynte at homofili var en dødssynd. De eldste i menigheta var alltid påpasselige med presisere de pinslene de frafalne og homofile i særdeleshet lider i helvetet, spesielt når homofilidebatten blusset opp i kirka og i andre aktuelle saker der homofili dukket opp i media.
Selv om det ikke føltes riktig var det ingen annen utvei for ham enn å finne seg en kvinne og stifte familie. Hans familie var en del av et stort familienettverk der både menighet og forretningsvirksomhet var vevd sammen. Dette var den første forretningsreisen der han var alene. Det føltes befriende å sitte alene på flyet til Værnes, men forvirrende og skremmende da han endelig hadde sjekket inn på hotellrommet i Trondheim. Nå var han helt alene.
Mobiltelefonen hans ringte. Det var minstegutten som ville snakke med far. Jeg hørte gutten spørre med bløte og duvende konsonanter hvor sykkelpumpa i garasjen befant seg. Guttungen skulle på fotballtrening og bakhjulet var nesten flatt. Arne bet tennene sammen og anstrengte seg til det ytterste for ikke å grine i det han forklarte hvor sykkelpumpa lå, og at bestefar kunne hjelpe til med å pumpe luft i dekket.
Sønnen la på og far kikket med et fortvilt blikk på mobiltelefonen og forklarte at dette også var første fotballtrening han ikke var til stede for minstegutten. Arne knuget mobiltelefonen med begge hender og så ut som om han var i ferd med å gå i oppløsning. Jeg forsikret ham om at jeg tålte dette og at vi skulle snakke oss gjennom alt det som tynget hjertet hans.
Jeg ba ham fortelle mer om familien og barna sine. Han lyste litt opp og fortalte at han elsket sin kone og guttene over alt på jord. Guttene hadde kommet som perler på en snor og storfamilien var svært fornøyde. Han hadde en eldre bror som ble omtalt som ”ufruktbar”. Familien og slekten hadde skjøvet ham mer eller mindre ut på sidelinjen.
Det er svært viktig for familien at mennene stifter familie og får barn. Det er vi som har i oppgave å gjøre menneskeslekten tallrik slik at ungene våre kan dra ut i verden å forkynne Guds ord.
I motsetning til Arnes eldre bror fikk guttene hans all den kjærlighet og omsorg de kunne ønske seg fra en stor familie. Arne hadde alt han ønsket seg. En flott familie, forretninger som gikk bra og menigheten som var en trygg base for guttene hans. Men han følte seg likevel dypt ulykkelig. Han klarte som regel å ta seg sammen, klistre på seg smilet og holde ut familiesammenkomstene og andaktskaffen på bedehuset.
Arne fortalte at alt ble så forvirrende og surrealistisk når han betraktet menn på andaktskaffen som han følte seg tiltrukket av, men som han visste var forbuden ”frukt”. Han hadde et ørlite håp om at kanskje kunne oppleve noe i Trondheim. Han lurte på hvordan det ville være å ta meg med på hotellrommet, eller om jeg hadde noen kontakter for ham.
Jeg måtte avvise begge deler, men var snar å legge til at jeg forsto hans tanker veldig godt, men at vi heller kunne dreie samtalen tilbake til det å være familiemann og samtidig være tiltrukket av andre menn. Vi snakket også om det store familienettverket, om behovet for trygghet i nettverkene våre, sorg og savn og alle de valgene vi står overfor i livet.
Vi dreide samtalen inn på Arnes tungsinn. Jeg spurte ham om han hadde tenkt å skade seg eller ta livet sitt. Han bekreftet det siste. Egentlig skulle han av gårde på jobboppdrag nord i fylket tidlig neste dag. Etter hvert som fortvilelsen tok overhånd utover dagen hadde han tenkt at den mest lettvinte måten å begå selvmord var å ta en solid overdose med sovetabletter på hotellrommet.
Nå ble det et spørsmål om å vinne Arne over på min side, å velge livet. Jeg oppsummerte litt.
Hva er det du har Arne? Hva er det som står på spill? Du har en familie og fire gutter som du elsker over alt på jord. Kunne du tenke deg å gå fram dem?
Arne ristet på hodet. Han kunne aldri tenke seg å forlate guttene sine, men den bunnløse fortvilelsen hadde tatt så hardt tak i ham at han plutselig ikke så noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Han sa at han skammet seg over at han i det hele tatt hadde tenkt tanken om å forlate guttene sine på den måten. Jeg beroliget ham med at ganske mange har slike tanker. Jeg hadde lyst til å forsikre meg om enda en ting.
Kan du tenke deg å leve et dobbeltliv der du er familiemann, men av og til oppsøker andre menn for å ha sex?
Arne kikket forlegent ned i gulvet av et så direkte spørsmål, men han ristet på hodet nok en gang. Han kunne ikke tenke seg å leve et dobbeltliv. Han hadde likevel tenkt at om han fikk være sammen med en mann, bare en eneste gang, så kunne han bli ferdig med disse tankene en gang for alle.
De neste timene ble nesten i ren foredragsform fra min side. Arne lyttet ivrig, kanskje fordi han gjenkjente seg selv i de temaene som jeg tenkte var nødvendig å ta opp. Vi snakket om temaer som kristen-konservatisme og homofili, pietisme og seksualitet, undertrykt homofili og uforløst seksualitet, påført selvhat og internalisert homofobi.
I løpet av kvelden ga Arne flere ganger uttrykk for at han forsto mer av seg selv og sin egen bakgrunn, han nikket og smilte. Det var spesielt nyttig for ham å se sammenhengene mellom egne tanker og følelser, sett i lys av barndomsårene som ung gutt i bedehusmiljøet. Jeg ba ham reflektere omkring livstemaer som skyld og skam og hva man kan gjøre med det på kort og lang sikt.
Jeg ba ham også tenke over i hvor stor grad den lille gutten Arne kunne lastes for den skammen den voksne Arne bar på, eller om dette var noe foreldregenerasjonen og menigheten måtte ta ansvar for. Ikke alle foreldre er klar over at seksualiteten er en stor del av barnets identitet. De er heller ikke klar over hvor stor skade de påfører barnet med nedsettende kommentarer, latterliggjøring og hatefulle ytringer.
Jeg kikket på klokken, det nærmet seg midnatt. Vi var slitne begge to. Jeg spurte Arne nok en gang om egne tanker om det å ta sitt eget liv. Han sa at han følte seg mer i live enn noen gang. Nå skulle han gjøre seg ferdig med morgendagens arbeid og så komme seg tilbake til guttene sine så raskt som overhode mulig.
Jeg følte meg trygg på det Arne sa og vi takket hverandre med en god klem. Jeg ba ham ta med telefonnummeret mitt i tilfelle noe skulle dukke opp i løpet av natten, men han sa at han hadde memorert det etter som det var alt for risikabelt å lagre det på mobiltelefonen. Han var redd for at det skulle bli sporet opp. Arne takket nok en gang og forsvant ned gjennom korridoren.
Da var det på tide å komme seg hjem, slenge sekken på ryggen og sette sykkelhjelmen på hodet. Det ble ingen middag på meg den kvelden, bare en tørr brødskive før jeg stupte i seng.
Arne kom tilbake på kontoret neste ettermiddag. Han takket for at jeg hadde brukt tid og energi på ham. Jeg takket ham tilbake og forsikret ham om at det var vel brukte timer, i mang en forstand.
Kommentar til teksten
Jeg jobbet i en periode på fem år for to større folkehelseprosjekter i Sør-Trøndelag i fra 2009 til 2014. Jeg hadde mye kontakt med mange forskjellige miljøer og enkeltpersoner denne tida. Jeg var ikke ukjent med å intervenere ved selvmordsfare da Arne dukket opp på kontoret mitt, men denne hendelsen fikk meg til å innse at jeg trengte mer kunnskap om temaet. Derfor tok jeg VIVAT sine kurs om intervensjon ved selvmordsfare, noe jeg vil anbefale alle som jobber med barn, unge og yngre voksne.
Jeg har hatt god nytte av kurset i etterkant også. Det er svært viktig at vi som fagmennesker, menigmenn og medmennesker gjør oss i stand til å ta i mot og fange opp mennesker som er i fritt fall, bli med dem ned i dypet, for å starte på veien opp mot overflaten der det er luft, lys og grunn nok til å leve. Man går inn i en forhandlerrolle når man kommer inn i en slik situasjon der valget står mellom liv og død.
Spørsmålet er: Et menneske er i fritt fall. Er du beredt til å ta imot?
Litteratur
- Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014-2017, Helsedirektoratet, 2014
- Forebygging av selvmord i psykisk helsevern, Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern, Helsedirektoratet, 2008
- Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-personer) 2009-2012, Barne- og likestillingsdepartementet, 2008
- Sluttevaluering av Regjeringens handlingsplan: Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009 – 2012 (2013), Barne- og likestillingsdepartementet, 2014
- Andersen og Malterud, Seksuell orientering og levekår, UNI Helse, 2013
- Bakkeli og Elgvin, Kunnskapsoversikt om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, FAFO-notat, 2014
- Gulløy m. fl.,Kartlegging av seksuell identitet i Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse, SSB.no, 2009
- Hanna Helseth, Kunnskapsstatus om kjønnsrelatert mobbing blant barn og unge, Utdanningsdirektoratet og Høgskolen i Nesna, 2007
- Hanna Helseth, Selvmord berører familier, venner, arbeidsplasser og lokalsamfunn, innblikk.com, 14.07.2011
- Silvola m. fl., Kurset Førstehjelp ved selvmordsfare, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2003
- Åse Røthing, Vi har ikke noe imot de homofile, Tidsskrift för genusvetenskap, 2009
- Arnfinn Nordbø, Betre død enn homofil? Å vere kristen og homofil, Samlaget, 2009
- Thorleif Andreassen, «I ti år ba jeg Gud om å ta bort min legning», Aftenposten, 20.10.2011
- Bente Thoresen, Ønsker å være et forbilde – intervju med Arnfinn Nordbø, psykiskhelse, 24.04.2009
- Tone Hellesund, Møtet med ”den andre” – unge homofile og selvmord, Suicidologi, 2006
- Reidar Kjær, Anti-homoseksuelle holdninger og selvmord, Suicidologi, 2002
- Bera Moseng, Selvmordsatferd blant lesbiske kvinner og homofile menn – en kunnskapsoversikt, Suicidologi, 2002
- Bjørnar Kjensli, Homofile diskrimineres fortsatt, forskning.no, 30.06.2009
- Bente Espeland, Selvmordsatferd og rusmiddelbruk, foredragnotat, stolav.no, 14.05.2014
- Kim Jansson, Den store homomyten, nrk.no, 11.04.2012
- Adielle Arukwe, Når ble det «galt» å være homo?,p3.no, 20.10.2012
- Marit Tveito, Balansekunst – intervju med Anders Gaasland, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2009
- Bjørn Stærk, Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge, Aftenposten, 25.12.2012
- Kristin Engh Førde, Ung, trist og homo?, kilden.forskningsradet.no, 09.02.2007
- Kristin Engh Førde, Den usynlige normen, kilden.forskningsradet.no, 14.03.2008
- En av seks ville flyttet seg unna en homofil, NTB-tekst, ABC Nyheter, 07.11.2013
- Ann Kristin Andreassen, Gikk ut som homofil – ble bedt om å dø, karmoynytt.no, 09.10.2013
- Sigrun Tømmerås, Behandling av homofili, Sigruns blogg, 18.01.2009
- Gudrun Vinsrygg, Homofile, lesbiske og bifile – vanskeligheter og hvordan de kan avhjelpes – intervju med psykologspesialist Pål Grøndahl, sinnetshelse.no, 2008
- Gudrun Vinsrygg, Slik lærer unge lesbiske og homofile om homofili, intervju med Bera Moseng, sinnetshelse.no, 04.10.2004
- Kjersti Nipen, Monopol på Gud, org.ntnu.no, 2007
- Vanja Skotnes, Lever i skjul og sliter psykisk – intervju med Frode Fredriksen, Byavisa, 02.10.2012
- Frode Fredriksen, Oppfordrer unge mennesker til å komme ut av skapet, samleartikkel, seksuelltrakassering.no, 07.04.2013
- Frode Fredriksen, Hver måned tar 5-6 unge menn sitt eget liv i Norge, samleartikkel, seksuelltrakassering.no, 24.01.2014
- Ingrid Spilde, Fordommer dreper, forskning.no, 18.02.2014
