Noen dager i forveien hadde rektor ansatt meg «rett over bordet». Hun hadde plukket meg ut av den svære søknadsbunken som en av få lærere med fagkompetanse i engelsk. Engelsklæreren som jeg skulle vikariere for gikk nå gjennom klasselisten sammen med meg for å informere meg om hver enkelt elevs faglige ståsted, slik at jeg skulle være litt forberedt til mitt første møte med klassen. Etter å ha presentert meg for nesten alle elevene i denne storklassen på nesten 50 elever i 10. klasse, gjensto bare Simon.
– Han er en veldig god gutt, men sier aldri noe. Ikke forvent noe av ham. Han har hittil ikke levert en eneste tekst, så jeg vet ærlig talt ikke hvor han står sånn rent faglig. Jeg har ikke noe karaktergrunnlag på ham …
Tankene mine vandret litt mens Beate snakket videre, og jeg lurte på hvorfor Simon ikke hadde gjort noe på skolen. Læreren hadde fremhevet flere elever med ganske store faglige utfordringer i engelsk, noen turte ikke å lese høyt, andre turte ikke å skrive, men det at Simon ikke hadde vist seg i det hele tatt syntes jeg var underlig.
Dagen kom og jeg skulle møte klassen for første gang. Jeg hilste på alle og presenterte meg. Min første observasjon var at flere av elevene satt med ansiktet vendt bort fra klassen. En gutt og en jente satt sammen med ansiktene vendt ut mot vinduene med ryggen mot tavlen. En gruppe med elever satt ved et gruppebord, to av disse satt med ryggen vendt mot tavlen. Simon satt helt alene med ansiktet vendt inn mot en vegg uten kontakt med klassen i det hele tatt. Jeg spurte klassen hvorfor de satt slik, og jeg fikk til svar at de hadde sittet slik så lenge de kunne huske. Jeg bestemte meg for ikke å gjøre noe med dette i første time. Jeg tenkte at det var best å diskutere dette med de andre lærerne på teamet før jeg eventuelt gjorde endringer på «klassekartet».
Elevene var litt spente, og det lå en undertone av forventning fra de aller fleste. Etter å ha blitt litt mer kjent med hverandre ga jeg klassen den første hjemmeoppgaven: Skriv en tekst på engelsk der du presenterer deg selv. En del av elevene uttrykte frustrasjon over at jeg ga dem en «stiloppgave» allerede første dagen, men jeg beroliget dem med at jeg ikke krevde det helt store, bare en halv side for å bli kjent med hver enkelt. Mange leverte teksten sin allerede dagen etter og noen besvarelser kom inn på e-post etter noen dager. I løpet av uken hadde nesten alle levert sin tekst, til og med noen av guttene som ikke hadde klart å produsere mer enn en enkel linje, men ikke noe fra Simon.
Uken etter leverte jeg tilbake tekstene med noen få kommentarer. Etter utleveringen gikk jeg bort til Simon og spurte ham om ikke han kunne levere teksten snart. Han kikket opp på meg med gråblå øyne og nikket. Han hadde vendt seg mer inn mot klassen nå, men var fortsatt ikke helt med. Han var liten og vever og jeg fikk assosiasjoner til en liten spurvunge som hadde falt ut av redet sitt. Han var nesten gjennomsiktig der borte ved veggen.
Det tok likevel litt tid og jeg purret stadig på Simon, ikke ved å mase, men ved å antyde at jeg fortsatt ventet. Så kom teksten fra Simon endelig, han hadde skrevet den på lyseblått brevpapir. Det var en firesiders tekst med tette linjer og sirlig håndskrift, helt uten ortografiske og grammatiske feil. Teksten var flott komponert og med et naturlig, idiomatisk språk. Jeg var forfjamset, og jeg ble veldig rørt. Simon fortalte ikke direkte om seg selv slik de andre elevene hadde gjort, han brukte et mer indirekte språk og med en hovedperson jeg tenkte kunne være Simon selv, og jeg kunne gjennom teksten tolke at han hadde det vanskelig.
Jeg skrev en litt lengre tilbakemelding på Simons tekst, der jeg uttrykte glede over endelig å ha fått lese det han hadde skrevet. Jeg kommenterte også at jeg gjerne ville ta en liten prat med ham. Dagen kom da jeg leverte tilbake engelskstilene, og jeg kunne se at Simon ble glad da han leste kommentaren min, på sin stillfarne måte. Han kikket mot meg fra plassen sin med et forsiktig smil. Jeg ga de andre elevene oppgaver de kunne samarbeide om og jeg og Simon kunne slå av en liten prat utenfor det åpne arealet til 10. klasse.
Simon var en forholdsvis spinkel gutt med store, vakre, gråblå og litt sørgmodige øyne – litt feminin ville nok mange ha sagt. Klærne hans viste at han kom fra et hjem med begrensede ressurser. Jeg så litt på ham før jeg gratulerte ham med den nydelige teksten. Han smilte og kikket litt sjenert ned i gulvet. Jeg ønsket å betrygge ham om at jeg mente hvert ord jeg sa. Jeg spurte ham om jeg tolket ham riktig om teksten egentlig handlet om ham selv. Blikket hans møtte mitt og han trengte ikke å si noe, jeg forsto det ut i fra uttrykket i ansiktet hans. Jeg nevnte for Simon den samtalen jeg hadde hatt med hans forrige engelsklærer om at han ikke hadde levert noe i engelsken, og at han risikerte å stå uten standpunktkarakter i faget om han fortsatte slik. Jeg sa også at dette forundret meg nå som jeg hadde lest en av de beste tekstene jeg kunne huske å ha lest skrevet av en elev noensinne.
Han dro litt på det, rugget litt urolig på stolen med en usikker mine før det endelig kom.
– Det er litt vanskelig å skrive hjemme skjønner du.
Det viste seg at foreldrene hadde avvist Simon. Han levde som en satellitt i familien og han prøvde så godt han kunne være usynlig. Det var mye bråk hjemme og den beste tiden var når han var hos besteforeldrene eller gikk på tur i skog og mark for seg selv med kameraet sitt. Han elsket å ta bilder. Jeg fortalte ham at det var tydelig at han tenkte billedlig og at dette avspeilet seg i skriftspråket hans, nesten som en fotograf som fanger inn bilder med kameraet sitt. Dette fikk fram et stort smil hos Simon. Han nikket. Det var slik det var.
Jeg spurte ham om jeg skulle ta hjemmeforholdene hans opp med hans kontaktlærer. Simon ristet på hodet. Dette hadde vært tatt opp før, og nå ville han bare gjøre seg ferdig med ungdomsskolen og komme seg videre. Han fortalte også at han hadde vært utsatt for langvarig mobbing på skolen og at skolen ikke hadde gjort noe med det, men det hadde roet seg nå. Jeg spurte ham om han ville motsette seg at jeg flyttet ham inn i en gruppe i engelsktimene. Han virket litt forundret over spørsmålet, og tenkte seg litt om, men han trengte ikke å svare. Jeg forsto. Jeg fortalte ham at jeg tenkte han ville få det fint i gruppa til Hanne, ei veldig flott jente, men som også var litt perifer i forhold til klassen, og som også hadde veldig gode evner i engelsk.
Simon ble værende med denne gruppa resten av skoleåret, i de andre fagene også. Etter hvert utviklet Simon et nært vennskap til Even, en annen gutt i klassen. De var stadig å se sammen, i timene, i friminuttene og på fritiden. De hadde begge interesse for lesing og skriving, og det kom stadig inn tekster som var en fryd å lese for en dedikert engelsklærer.
17. mai dette skoleåret hadde rektor spurt meg om jeg kunne være forsanger under «Ja, vi elsker» med det lokale korpset ved flaggheisingen på skoleplassen. Simon og Even sto der sammen blant de andre elevene, foreldrene og lærerne. Med hver sin 17. maisløyfe på jakkeslaget strålte de om kapp med sola begge to. Simon kom bort til meg, håndhilste og takket for et fint skoleår.
Jeg kunne følge Simon lenge med blikket fra talerstolen der jeg sto igjen etter at korpset hadde marsjert avgårde med resten av følget nedover veien denne vakre og solfylte maidagen.
Usynlige Simon var endelig på vei til å bli mer synlig.
Ensomme barn
En del barn og unge sliter med ensomhet i barnehagen og i skolen. Det er all grunn til å være ekstra oppmerksomme på disse ungene. En del sliter kanskje med mobbeproblematikk, andre kan slite med identitetsproblematikk eller vanskelige hjemmeforhold. Disse ungene trenger god omsorg og støtte fra trygge voksne i barnehage og skole.
Manglende erfaring med å skape vennskap og relasjoner er svært alvorlig for unge mennesker og det kan hindre en positiv og trygg utvikling. Vi husker Ninni i Mummidalen, jenta som var så usynlig at vi bare så klærne hennes. Ellers gikk Ninni i ett med omgivelsene.
Ninni fra Tove Jansons fortellinger om Mummidalen. © iskew.com
Det er mange som har det som Simon og Ninni. Forebygging av ensomhet er svært viktig for denne gruppen barn og unge. Derfor bør alle barnehager og skoler ha et bevisst forhold til å forebygge ensomhet, usynliggøring og utenforskap.
Helsesøster og forsker Lisbeth Gravdal Kvarme har sett nærmere på barn som er stille og ikke søker oppmerksomhet. Hun har i sin forskning funnet at disse barna løper en risiko for ikke å utvikle nødvendig sosial kompetanse.
Kvarme mener at en del barn trenger mer tid for seg selv og at dette skal respekteres av ansatte i barnehage og skole, dette vil antakelig gjelde 10-30 % av elevene. Men Kvarme påpeker at omtrent 10 % av disse barna står i faresonen for å utvikle alvorlig unnvikende atferd, sosiale og psykiske vansker på grunn av alt for lite oppmerksomhet, omsorg og støtte fra voksne og manglende interaksjon med andre barn. Kvarme anbefaler tiltak rettet mot barn som opplever denne type omsorgssvikt.
Professor May Britt Drugli fremhever i en artikkel i Aftenposten en del signaler og kjennetegn som foreldre, ansatte i barnehage og skole bør være oppmerksomme på med hensyn til stille og sårbare barn. Tilknytningsproblemer av ulik art gjør at en del barn ikke får den nødvendige kompetansen de kan få gjennom lek, læring og daglige gjøremål i familien, barnehagen og skolen. May Britt Drugli gir følgende råd:
- Kontinuitet og struktur: At det er de samme personene barna forholder seg til, og de samme rutinene. Altså de samme personene som tar mot barnet om morgenen, som hjelper det med måltidene, som legger det til å sove og tar det opp av senga/vogna osv.
- Barnehagen setter fokus på hva omsorg betyr i praksis.
- Sensitive voksne som tilpasser egen atferd til barnets behov.
- Tilknytningspersonen må lære seg å forstå barnets følelsesuttrykk og hva de betyr. Det er viktig å prøve å forstå hvordan barnet har det inni seg. Hva de viser utad, samsvarer ikke alltid med det indre.
- Det er viktig å sette ord på barnets følelser og ikke minst gi barnet trøst og støtte. Var raskt på i situasjoner der barnet har det vanskelig.
- Når du gir barnet respons, vær oppmerksom på barnets reaksjon. Treffer dine forsøk på trøst, anerkjennelse osv. overfor dette barnet? Det er nemlig ikke alltid det som vanligvis er riktig, det som fungerer i samspill med trygge barn, som fungerer med utrygge barn.
- Video-opptak kan være nyttig for å analysere dette.
- Tålmodighet og utholdenhet er helt nødvendig.
- Legg merke til små positive vendepunkt som første gangen et barn strekker armene mot sin tilknytningsperson i barnehagen om morgenen, første gang barnet roper på deg når for eksempel et annet barn har tatt fra ham leken osv. (Aftenposten, 09.04. 2013).
Barn som ikke får hjerter
Hilde Jeanette Løberg skriver på bloggen til Borgestadklinikken om et forsøk som ble gjort blant ansatte i barnehagen. Problemstillinger om såkalte «hjertebarn» gjelder for alle voksne som har omsorg og ansvar for barn og unge, nemlig favorisering av enkelte barn og utstøting og usynliggjøring av andre barn.
Forsøket i den omtalte barnehagen gikk ut på at de ansatte skulle gi hjerter til de ungene de likte best. Hjertene skulle henges ved navneskiltene på klesknaggene til de barna som ble foretrukket. Det viste seg at det var noen barn som ikke fikk noen hjerter i det hele tatt.
Barn er svært sensitive overfor signaler fra oss voksne. Derfor blir miljøer der barn føler seg marginalisert, usynliggjort og fremmedgjort svært skadelig. Har barnet andre belastninger i tillegg blir det et spørsmål om hvor mye det tåler før det «knekker». Varme, omsorg, anerkjennelse; det å gi barnet en følelse av å være ønsket er kvaliteter som voksne med ansvar for barn og unge bør kunne stille med i sin profesjonelle utøvelse av faget, men dette er også kvaliteter som foreldre bør ha et bevisst forhold til i den daglige omsorgen for barnet.
Litteratur
- Lisbeth Kvarme, Promotion of self-effiacy and health-related quality of life in socially vulnerable school children, Sykepleien Forskning, 2011
- Lisbeth Kvarme, – Stille barn forsømmes, forskning.no, 2013
- May Britt Drugli, Lett å overse og misforstå utrygge barn, Aftenposten, 09.04. 2013
- Hilde Jeanette Løberg, Tør du innrømme at du har et favorittbarn? blogg-borgestadklinikken.com, 2013
