Dagen hadde kommet. Det var en tindrende klar og kjølig august-morgen og de første solstrålene var på vei inn i blokkleiligheten vår i Brundalsgrenda. Jeg hadde lagt fram bukse og skjorte og det lille pynteslipset på stolen på rommet mitt kvelden før. Skjorten var litt for trang og buksene litt for store.
Postvesken hang også på stolryggen. Den hadde jeg fått av farfar noen dager i forveien. Den hadde farfar fått av en postmann da han gikk av med pensjon for lenge siden. Den hadde hengt i verkstedet til farfar i mange år. Den var skitten og hadde oljeflekker flere steder, men jeg elsket denne vesken. Jeg hadde sovet sammen med den i flere netter allerede.
Postvesken nådde meg ned på knærne selv om reimen var strammet opp. Nedi vesken lå en snekkerblyant som farfar hadde spisset med en tollekniv. Der lå også et blått, rundt viskelær som var enda skitnere enn vesken. Men det betydde ingen ting nå, for nå skulle jeg endelig lære å lese og skrive.
Jeg hadde satt fram frokost til de to yngre søstrene mine og vekket mor. Jeg tenkte at det var viktig at vi ikke ble for sene selv om jeg ikke helt visste når jeg skulle være på skolen.
Endelig var vi på vei, mor og jeg. Mor hadde knyttet skolissene mine og gikk nå ett skritt bak meg slik at hun kunne rekke fram armen og kjenne at jeg gikk foran henne om hun skulle føle seg usikker på hvor jeg var og hvor hun gikk.
Vi nærmet oss skolen. Skolegården bugnet av farger. Ungene var kledd i sine fineste klær og ranslene lyste i blått, gult, rosa og rødt mot meg. Jeg kikket ned på buksen og skoene mine som jeg hadde arvet, grått, slitt og litt for stort. Den skitne og grå postvesken sto i grell kontrast til alle de vakre fargene jeg nå var omgitt av.
Foreldre og barn sto i klynger og snakket hyggelig sammen. Jeg kunne ikke se noen jeg kjente. Mor og jeg ble stående litt i utkanten.
Rektor tok ordet ute på skolegården og ønsket oss velkommen. Bak henne sto lærerne som skulle ta i mot oss. Da rektor hadde presentert lærerne, ropte de opp navnene på de elevene de skulle ha i sin klasse. Ungene løp glade og fornøyde fra sine foreldre over skolegården, hilste pent på læreren sin og stilte seg på rekke og rad.
Jeg ble ropt opp nesten helt til slutt. Jeg skulle gå i F-klassen. Jeg gikk også over skolegården og hilste høflig på Elin slik de andre ungene hadde gjort. Hun tok imot meg med et mildt og vennlig smil, men virket litt forvirret. Rett bak meg sto nemlig mor. Hun hadde fulgt etter og sto nå sammen med meg midt i klyngen av barn mens de andre foreldrene sto igjen i ytterkanten av skolegården. En av jentene i den nye klassen min kommenterte:
Hva gjør den damen her? Er hun blind eller?
Det var ikke bare måten hun sa det på. Det var noe selve spørsmålet hun stilte som gjorde at det et gikk et ras gjennom meg, og jeg kjente at jeg skammet meg veldig. Jeg hadde aldri hørt ordet ”blind” før, men nå skjønte med en gang hva det betydde.
Vi ble skysset inn i skolen. Vi tok av oss sko og yttertøy i garderoben. Foreldrene hjalp ungene sine med å holde orden på sko, klær og ransler. Vi ble tatt med inn i klasserommet som viste seg å være et åpent landskap. Det var bare noen reoler og hyller som skilte vårt klasserom fra de andre.
Elin viste oss hvor hver enkelt skulle sitte. Jeg hadde min plass omtrent i midten av klasserommet. Elin skrev noe på tavlen som jeg ikke kunne se og hun presenterte seg. Elin var en flott, slank og middelaldrende kvinne. Jeg syntes hun var svært vakker. Hvite og sølvfargede krøller omkranset det solbrune ansiktet med de milde, blå øynene.
Etter presentasjonen og gjennomgang av navnene i klassen ba hun oss om å ta fram fargeblyantene våre samtidig som hun delte ut ark til å tegne på.
Nå skal vi lage smileansikter, sa Elin og smilte.
Foreldrene ilte til for å hjelpe ungene sine med å hente fram carandage, fargeblyanter og fargetusjer fra ranslene sine. Alle satt med ett klare med store arsenal med farger. Jeg hadde lett fram snekkerblyanten min og viskelæret. Elin kom med et ark til meg og bøyde seg forsiktig ned, så meg inn i øynene og hvisket:
Har du ikke fargeblyanter?
Jeg ristet på hodet, og Elin gikk bort til et skap og lette gjennom noen skuffer. Til slutt fant hun det hun lette etter.
Jeg har alltid noen esker med carandage liggende. Det er stadig noen som trenger det, sa Elin og lo litt unnskyldende overfor foreldrene.
Elin beskrev hvordan hun ønsket smileansiktene. De skulle være store og runde, med store, åpne øyne og en smilende munn. Nesen kunne være stor eller liten. Og vi måtte bruke masse farger.
Vi holdt på å tegne en god stund. Jeg hadde aldri tegnet med carandage før og ble ganske oppslukt av oppgaven. Foreldrene småsnakket litt seg i mellom og etter en stund ba Elin oss om å løfte tegningene våre i været slik at foreldrene våre kunne se. Jeg snudde meg mot mor, men hun var ikke der hun hadde stått tidligere. Jeg kikket meg fortvilet rundt i klasserommet. Hun var ikke å se. Hadde hun gått?
Jeg ble forferdelig redd og hadde lyst til å løpe av gårde for å finne mor. Jeg tenkte på alt det som kunne skje, at hun gikk seg bort, at hun kunne falle og brekke noe. Men jeg var lammet av engstelse og følte meg fanget blant foreldre og barn. Til slutt brast det for meg og tårene trillet, ned på tegningen foran meg som smilte mot meg. Tårene flekket til tegningen og ble etter hvert til et skjevt smil.
Stakkar! Hørte jeg en forelder si.
Elin kom bort til meg for å trøste. Hun hvisket i øret mitt at jeg måtte sitte litt til. Hun avsluttet den første skoledagen og takket for oppmøtet. Foreldrene hjalp ungene med ransler, klær og sko og det ble stille i klasserommet.
Jeg ble sittende en stund, men tuslet ut i garderoben for å se om Elin var der. Jeg fant bare skoene mine under en av benkene i garderoben. Jeg satte meg ned, tok vesken og skoene opp på fanget og ventet.
Hei Frode, sitter du her? Hørte jeg noen si i det fjerne.
Jeg hadde sovnet på benken, og nå lyste ansiktet til Elin mot meg. Noen solstråler traff de sølvhvite, myke krøllene som omkranset det vakre og glødende ansiktet hennes. Jeg tenkte at hun så ut som en engel. Kan hende var det nettopp det hun var. En menneskeengel.
Kom her, så skal jeg hjelpe deg med å knytte skolissene dine, sa Elin.
Jeg hadde ikke lært å knytte skolissene mine ennå, men det skulle Elin lære meg. Hun viste meg hvordan, og sa at om jeg ikke fikk det til nå var ikke det så farlig. Hun sa at vi skulle øve sammen helt til jeg ville få det til. Hun smilte mot meg, og jeg smilte tilbake.
Kort kommentar til teksten
Elin Esdaile var lærer ved Brundalen skole i Trondheim da jeg begynte der som elev i 1974. Hun skulle komme til å bety mye for meg det første skoleåret. Hun var en type lærer og omsorgsperson som ”så” meg og skjønte at jeg trengte mye hjelp og støtte. Hun tok meg til og med hjem av og til slik at jeg kunne gjøre lekser.
Jeg husker ikke så mye fra tiden i skolen, men jeg husker at jeg satt på i hennes 2CV og at jeg var sammen med henne og hennes adoptivdatter i en sveitservilla ikke langt fra Rosendal kino. Datteren og jeg lekte av og til ute i hagen blant ripsbusker og epletrær.
Elin ”forsvant” for meg da jeg begynte i andre klasse. Jeg vet ikke om hun gikk av med pensjon eller om hun ble syk, men det var et stort slag for meg at hun bare ble ”borte”. Dermed forsvant mye av den tryggheten og omsorgen hun sto for, og det ble svært vanskelige år opp gjennom barne- og ungdomsskolen.
Om barn med omsorgsansvar
Vi har ingen sikre tall om omfanget av omsorgssvikt i Norge, men i Sverige antar man at mellom 3-5 % av alle barn utsettes for ulike former for neglect og svikt i omsorgen.
NHI – Norsk Helseinformatikk oppgir i en nettartikkel fire forskjellige kategorier omsorgssvikt:
Barn som utsettes for fysiske overgrep (shaken baby syndrom)
Barn som vanskjøttes
Barn som utsettes for psykiske overgrep
Barn som utsettes for seksuelle overgrep
Bente Storm Mowatt Haugland skriver i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om såkalt parentifisering, som kommer fra det engelske uttrykket ”parentification”. Dette er et begrep som gjerne brukes om barn som tar omsorgsroller for en eller flere familiemedlemmer. Det er her snakk om omsorgsroller som man i den vestlige kulturkrets forventer at voksne tar for barn, eller som voksne tar overfor sine eldre når de trenger pleie og omsorg i alderdommen.
Parentifisering beskrives ikke i forskningslitteraturen som utelukkende negativt. I sunne og friske familierelasjoner er dette en del av det naturlige samspillet og tilknytningen mellom foreldre og barn. Det handler da om å lære seg å ta ansvar, vise omsorg og oppøve evne til å pleie gode relasjoner innad i familien. Vi ser imidlertid av den samme forskningen og i enkelte mediesaker at barn av foreldre med rusproblemer eller med psykiske vansker tar hele eller store deler av omsorgsansvaret for en mor eller far eller for søsken, i familier der de voksne ikke er i stand til å ta vare på sine barn.
Mowatt Haugland skriver i sin artikkel at det ikke er gjort grundig nok forskning på slike familieforhold i Norge, men at en del internasjonale studier viser at en betydelig andel barn står i omsorgsroller som egentlig tilhører voksne. I en klinisk studie fra Canada rapporteres det at ca. 13 % av den voksne befolkningen har stått i slike rollebytter innad i familien. I denne studien kommer det fram at 94 % av disse barna er jenter i ulike omsorgsroller. En annen undersøkelse blant skolebarn i England viste at ca. 23 % av ungene sto i en omsorgsrolle for ett eller flere familiemedlemmer. Psykiske vansker og rus, skilsmisse og dramatiske endringer i familielivet oppgis som årsak til at barna overtar voksenrollen i familien.
Mowatt Haugland fordeler parentifiserende familieforhold inn i to kategorier:
umodne foreldre som dekker sine egne behov gjennom ungene
familier med store belastninger
Den første kategorien foreldre beskrives som voksne som selv ikke fikk dekket sine omsorgsbehov som barn. Dette har ført til manglende behov og manglende utvikling knyttet til selv å kunne gi den omsorgen man forventer av foreldre. De har selv opplevd grenseforstyrrelser i familien, gjennom ulike former for omsorgssvikt som mishandling, seksuelle overgrep eller overbeskyttelse. Disse foreldrene er gjerne ikke sensitive nok og mangler evner til å ta barnets perspektiv.
Mange beskriver erfaringer med å gi omsorg til familiemedlemmer som noe som har styrket dem, gjort dem mer uavhengige, autonome, kompetente og empatiske.
Den andre kategorien er foreldre som opplever plutselige og dramatiske endringer i livet med for eksempel sykdom, ulykker og død i familien, skilsmisse, for store omsorgs- eller arbeidsoppgaver. Da er det gjerne snakk om akutte kriser i familien, der barna til slutt bryter ut av barnerollen og tar steget inn i voksenrollen før man egentlig er fysisk eller mentalt moden nok til det.
Artikkelforfatteren skiller også mellom adaptiv og destruktiv parentifisering. Adaptiv parentifisering defineres ikke som en relasjonsforstyrrelse mellom foreldre og barn. Her kan det være snakk om en midlertidig og kortvarig glidning mellom barn- og voksenrollen med god støtte fra andre voksne. Destruktiv parentifisering defineres som en skadelig relasjon der barnet gir opp sin barndom og trer inn i en permanent voksenrolle uten god støtte og omsorg fra voksne personer, og der barnets gode vilje blir utnyttet.
Ved destruktiv parentifisering brytes kulturelt definerte regler i forhold til roller, rettigheter og forpliktelser.
Destruktiv parentifisering kan ha negativ effekt på mange områder for barn som står sårbart til. Det kan gå ut over skolegang, fritidsaktiviteter og vennskap med jevnaldrende. Denne type familieatferd er også sterkt forbundet med utvikling av psykiske vansker og rusproblematikk. Barn som har vokst opp under slike forhold vil i tillegg løpe en viss risiko for repeterende atferd. Det vil si at man vender seg til sine barn for oppnå den omsorgen man selv ikke fikk som barn. I slike familier snakker vi gjerne om ”sosial arv”, altså at vi kan se parentifisering i et generasjonsperspektiv.
SSB – Statistisk Sentralbyrås rapport for 2013 om meldinger til og tiltak via Barnevernet, viser en oversikt over vedtak i Fylkesnemda med følgende årsaker til tiltak:
manglende foreldreferdigheter: 25 %
psykiske problem/lidelser hos foreldrene: 17 %
andre forhold ved foreldre/familie: 13 %
høy grad av konflikt i hjemmet: 10 %
Jeg har skrevet en større tekst om omsorgssvikt på dette nettstedet. Les gjerne den om du også er interessert i det mer forebyggende perspektivet.
Litteratur
- Bente Storm Mowatt Haugland, Barn som omsorgsgivere: Adaptiv versus destruktiv parentifisering, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2006
- Barn som pårørende – Overordnet prosedyre, Sørlandet Sykehus, 11.01.2015
- Janet Molde Hollund, Barn i for store sko, familieverden.no, 2014
- Anna Luise Kirkengen, Barn, rus og lidelse i et generasjonsperspektiv, barnsbesteblogg.com, 05.01.15
- Barnevern 2013, SSB – Statistisk Sentralbyrå, 15.12.14
- Omsorgssvikt og barnemishandling, NHI – Norsk Helseinformatikk, 14.08.2012
