Den sosiale arven

Vi ser av forskningen at sosial arv, sosial læring og preging har mye å si for unge mennesker og deres framtid. Disse elementene legger på mange måter premissene for det videre livet. Det vil si at om du kommer fra en familie med høyt utdannede foreldre med godt betalte jobber og som evner å støtte barnet på en god og omsorgsfull måte, så er sjansene forholdsvis store for at barnet vil lykkes i utdanningen, med jobb og i kjærlighets- og familielivet.

Det er mange faktorer som spiller inn om vi ser nærmere på barn og unges oppvekst- og utdanningsvilkår, men hva skal til for å lykkes om man kommer fra et hjem uten de nødvendige ressursene for god støtte og oppfølgning av barn? Dette har jeg tenkt en god del over etter som jeg selv kommer fra en familie som man kan si tilhørte lavere arbeiderklasse, med de klassiske kjennetegnene på opphopning av problemer som man kanskje kan knytte til livsvilkår, livskvalitet og holdninger til barn, oppvekst og utdanning innenfor dette samfunnssjiktet på 70- og 80-tallet.

Det er kanskje vanskelig å forstå at foreldre ønsker å holde barnet nede på ”sitt nivå” og innenfor sin sosioøkonomiske klasse, i hvert fall om man befinner seg i de nedre sjiktene. Vi ønsker gjerne å opprettholde et bilde av foreldre som modne og voksne mennesker med gode ønsker om å støtte barnet sitt på best mulig måte slik at det kan lykkes i livet, og at det kanskje til og med kan klatre litt på den sosiale og økonomiske rangstigen. Enkelte foreldre forstår derimot ikke at de legger bånd på sine barn, og at de til og med kan gjøre stor skade på det som har med bygging av selvtillit, selvbilde, selvrespekt og selvhevdelse å gjøre, altså de grunnleggende byggesteinene barnet trenger for å etablere en trygg identitet og solid integritet.

Jeg skal nå ta dere med inn i hvordan dette kan se ut ”innenfra”, hvordan det er å leve i en familie der man som barn blir konstant undertrykt og hvilke konsekvenser det fører med seg, både som barn og voksen. Jeg tenker at det er spesielt viktig at ansatte i barnehager, skoler og i helsetjenestene er oppmerksomme på barn som lever under vanskelige forhold og som blir utsatt for omsorgssvikt og psykisk vold. Deres støtte kan være avgjørende når barnet ikke gis de nødvendige omsorg og kjærlighet i familien.

Den sosiale arven holder meg nede

Etter som jeg ble utsatt for tvang, vold og sosial isolasjon de første fem årene, hadde jeg ikke de beste forutsetningene for å klare meg i skolen og i andre sosiale sammenhenger. Jeg hadde etter hvert utviklet en innadvendt personlighet og jeg hadde vansker med å stole på voksne. Jeg hadde få eller ingen strategier for å yte motstand og forsvare meg etter som alt av motstandskraft var brutt ned.

Fars holdning til meg og kommentarene hans var heller ikke mye til nytte, og kom til å forsterke mitt inntrykk av meg selv. Etter hvert havnet jeg nærmest på minussiden med hensyn til utvikling av egen selvtillit og eget selvbilde.

Du kommer aldri til å bli noen arbeidskar med så tynne hender og krokete fingre!

Selv om det var ille, så klarte jeg som regel å leve med at far ga meg slike kommentarer når vi var alene. Det aller verste var når han kommenterte hendene mine når han hadde besøk av en kamerat og de tok dram. Disse stadig nedvurderende kommentarene ga meg en slik indre smerte at jeg gradvis begynte jeg å gjemme hendene mine i langermede og tykke gensere. Jeg passet på å dekke hendene og kroppen min med nok klær, også i de varmeste sommermånedene. Dette gjorde at det ble stadig vanskeligere å fungere sosialt, og jeg trakk meg mer og mer tilbake fra sosiale sammenhenger.

Det ble også vanskelig å se for seg at jeg kunne ha et fysisk yrke etter som jeg hadde såpass ”deformerte” og redselsfulle hender. Jeg var veldig interessert i matlaging, og jeg kom inn på kokkeskolen da jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg sa fra meg plassen fordi jeg tenkte at jeg ikke kom til å klare ha et yrke der jeg ville bli avhengig av å bruke hendene mine. Fars kommentarer ble sakte men sikkert til mitt eget syn på meg selv. En ting var hendene mine, men jeg var heller ”ingen arbeidskar og jeg kom aldri til å bli det!”

Spørsmålene ble etter hvert: Hva kunne jeg utdanne meg til? Hva kunne jeg bli? Jeg var klar over at jeg måtte bruke hendene mine på en eller annen måte, men hvordan kunne jeg innrette meg slik at de likevel ikke ble så synlige? Svaret ble handelsskolen. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne jobbe på kontor, og kanskje mest for meg selv slik at folk slapp å se de forferdelige hendene min. Men jeg hadde et annet problem, jeg kunne ikke matematikk heller.

Du kan ikke matematikk, og du kommer aldri til å lære det!

Dette hadde jeg fått høre helt siden barneskolen, men da muligheten åpnet seg for å ta handelsskolen, valgte jeg likevel å gjøre et forsøk. Far hadde riktignok rett. Jeg var ikke spesielt god i verken matematikk eller regnskap. Jeg hadde opparbeidet en solid blokkering i disse fagene og de framsto som et mysterium for meg. Jeg klarte meg likevel ganske greit i de andre fagene, men friminuttene og andre sosiale sammenhenger var nesten uutholdelige etter som jeg etter hvert ble mer og mer opptatt av å kontrollere og skjule hendene mine.

Den sosiale arven ”drar” i meg

Det ble flere år i arbeidslivet før jeg tok lærerhøgskolen. Jeg hadde fortsatt store vansker med å fungere i sosiale sammenhenger, men rent faglig klarte jeg med veldig bra. Året før lærerhøgskolen hadde jeg tatt matematikk allmennfag, og læreren min klarte å overbevise meg at jeg hadde gode forutsetninger for å lære meg matematikk. På lærerhøgskolen ble matematikk det faget jeg skåret aller best i.

Da jeg hadde tatt lærerhøgskolen fikk jeg veldig klar beskjed om hvor jeg sto hen i fars øyne.

Det er fire yrkesgrupper du aldri kan stole på. Det er leger, psykologer, advokater og lærere! med sterk vekt på det dette med lærere.

Etter flere år i yrkeslivet, også med drift av gårdsbruk som bød på mye hardt fysisk arbeid sammen med min samboer, så hadde ikke lengre fars kommentarer og nedvurdering samme makt over meg som tidligere. Likevel kunne jeg kjenne hvordan den sosiale arven dro i meg og jeg stilte meg spørsmål jeg virkelig ikke skulle kunne unne meg å ta utdanning og komme inn i et yrke med større trygghet og forutsigbarhet? Og hvorfor unnet ikke min egen far meg dette?

Utilstrekkelige strategier

Jeg nevnte tidligere i teksten at jeg manglet strategier på å kunne forsvare meg. Vi fikk aldri muligheten til å snakke om dette far og jeg, selv om vi kom nærmere hverandre de siste ukene før han døde høsten 2010. Jeg tenker nå i ettertid at han antakelig hadde opplevd mange av de samme tingene som jeg opplevde i tidlig barndom, og at han heller ikke hadde all verdens ressurser å ta av i oppdragelsen av meg. Vi hadde på mange måter utviklet to forskjellige typer personlighet. Han var utadvendt og ”sterk”, jeg var innadvendt og ”svak”, og han fant aldri ut av hvordan han skulle oppdra en sønn som var såpass ulik seg selv.

I tillegg var holdningen hans at barn ikke skulle ses eller høres, og at det var den sterkeste sin rett som gjaldt. Dette var på mange måter verdensbildet til min lille familie. Var man sterk nok vant man. Var man for svak måtte man bare føye seg og innordne seg. Men jeg tenker at om ting hadde vært litt annerledes, om far hadde fått litt bedre veiledning om hvordan man er en god far, så kan det godt hende at han hadde sett litt annerledes på det. Jeg tenker i hvert fall at hans rolle som far må ses i lys av hans egen bakgrunn, som heller ikke var så enkel. Han hadde ikke lært hvordan han skulle være en god og støttende far, og hadde da heller ikke utviklet de strategiene som trengtes for å kunne innta en slik rolle.

Kommentar til teksten

Opp gjennom årene har jeg fått mange muligheter til å vise at jeg er en god arbeidskar. Gårdsdriften gjennom 15 år ga meg tid til å bevise for meg selv at jeg kunne jobbe hardt og bruke min egen kropp og mine egne hender som verktøy og arbeidsredskap. Men jeg sa ofte til min ex-partner at føltes som om jeg måtte være tre ganger så prektig og jobbe dobbelt så hardt som andre for å bli akseptert, og de tykke og langermede genserne hadde jeg fortsatt på selv om vi jobbet på høymarka midtsommers i stekende sol. Problemet var nok at fars kritiske stemme hadde blitt til min egen indre stemme.

Jeg hadde etter hvert utviklet et svært selvkritisk blikk og ingen ting av det jeg gjorde ble bra nok, og dette fikk konsekvenser på andre områder. Jeg og min ex-partner reiste ofte rundt med sang og musikk, men dette måtte jeg slutte med. Jeg klart aldri å holde meg opp på den standarden som jeg mente jeg burde være, og hver eneste opptreden ble en alvorlig nedtur, til tross for stående applaus og gode ord etter konsertene. Jeg hadde alltid noe å utsette på min egen framføring, og dette ble til slutt såpass slitsomt at jeg måtte gi det opp. Jeg ble selv min verste kritiker, og egentlig min egen verste fiende.

Det er noen år siden de tykke og langermede genserne ble kastet, men jeg passer fortsatt på å være godt påkledt. Jeg kan fortsatt ikke tillate meg å gå med T-skjorte eller shorts sammen med folk jeg ikke kjenner så godt. Fars kritiske kommentarer tar fortsatt fart og gir næring til min indre selvkritiske stemme, altså det som en psykolog vil kalle automatiske negative tanker.

Det er svært viktig at foreldre som har negative samhandlingsmønstre med sine barn får god veiledning og støtte til å endre sine holdninger til oppdragelse og omsorg. Foreldre som utøver psykisk vold mot sine egne barn står i fare for å gjøre stor skade, for noen blir disse skadene uopprettelige. Vi vet at barn som utsette for omfattende psykisk, fysisk eller seksuell vold har betydelig risiko for å ende opp i frafallsprosesser med stor psykisk smerte, vansker med hensyn til sosial fungering, rusproblemer og psykiatri.

Dette er en av flere grunner til at pedagoger og helsepersonell ikke bør undervurdere sin egen rolle overfor barn i barnehage og skole. De kan bidra til nærmest å nulle ut vanskelig livshendelser om de yter god omsorg og støtte overfor barn med vanskelige ting i bagasjen. En forskningsstudie fra 2013 viser at barn som har opplevd mobbing, vold og overgrep ligger en hel karakter under gjennomsnittet, med god lærerstøtte ligger gruppen på snittet.

I skrivende stund tenker jeg at utviklingsstøttende pedagogikk og omsorg bør høyere opp på agendaen om vi skal klare den store samfunnsoppgaven det er å få flere til å gjennomføre utdanningen sin, samt finne seg til rette i arbeids- og familieliv uten at man fører den sosiale arven videre. Det er i hvert fall noe jeg unner unge mennesker, slik at de slipper å gå den lange veien som jeg og mange andre med tung bagasje fra barndoms- og ungdomstid har vært nødt til å gå for å kunne stå støtt gjennom utdanning og arbeidsliv.

Anbefalt litteratur

Rigmor Galtung, Hva kom først – rusen eller psyken? napha.no, 2012

Karin Gustavsen, Sosiale ulikheter i oppvekst og reproduksjon av ulikheter. Fokus på helse, utdanning og fattigdom, Barn og unges Samfunnslaboratorium, 2008

Sigrid Myklebø, Unge arbeidssøkere – hvem er de, og hva slags oppfølging trenger de fra NAV? nav.no, 2012

Sondre Risholm Liverød, Det beste du kan gi ditt barn, webpsykologen.no, 2014

Strøm m.fl.: Violence, bullying and academic achievement: A study of 15-year-old adolescents and their school environment, Child Abuse & Neglect, 2013

Jan-Petter Sæther, Sosial arv – utdanning, yrke og materielle kår, SSB-rapport, 2009

Heidi Tessand, Tung arv, psykologforeningen.no, 2014