Kan fortiden ha makt over deg? Kan mennesker som ikke er til stede i livet ditt lengre eller som har gått bort fortsatt kontrollere deg? Svaret er nok ja, spesielt når vi snakker om traumer som har oppstått i barndoms- og ungdomstiden forårsaket av gjentakende negative og voldelige relasjoner mellom barn og omsorgspersoner.
Spørsmålet for slike som oss blir da: Hvordan skal man ta makten tilbake igjen? Et annet spørsmål kan være: Om man ikke har hatt makt over eget liv tidligere, hvordan kan man opparbeide seg dette på nytt som ungdom eller ung voksen?
Som barn er vi prisgitt den omsorgen og støtten våre voksne omsorgspersoner evner å gi, om det nå er snakk om mye eller lite. Barnebefolkningen i Norge får generelt god omsorg fra sine foresatte, men vi har en god del barn som fortsatt vokser opp under skadelige forhold.
Foresatte som sliter med psykiske og rusrelaterte lidelser eller sinneproblematikk kan stå i fare for å utsette sine barn for omsorgssvikt. Selv var jeg et slikt barn, og det har kastet skygger langt inn i voksenlivet mitt. Jeg ble faktisk godt voksen før jeg klarte «å riste» mesteparten av barndomstraumene av meg.
Når det er sagt. Traumene har fått mindre plass i livet mitt, de hindrer meg ikke i samme grad som før. Men de har fortsatt makt over meg i enkelte situasjoner. Jeg kan fortsatt «fryse fast» og dissosiere når jeg står i situasjoner eller overfor mennesker som fremkaller et sterkt ubehag eller assosiasjoner til overgrepene jeg ble utsatt for som barn.
Jeg har tidligere tatt leserne med gjennom to drømmer som jeg har oppfattet som betydningsfulle. Jeg skal nå fortelle om en tredje drøm som nærmest slutter en syklus av betydningsfulle drømmer. Denne tredje drømmen handler om å avslutte relasjonen til min egen far; gi ham mindre plass i tanker følelser og handlinger.
Jeg har de siste årene hatt samtaler med mange unge mennesker som har vært utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. Flere av disse har slitt med mange av de samme tingene som meg selv, nemlig at de mentale overgrepene fortsatt lever sitt eget liv i kropp og sinn lenge etter at overgrepene har opphørt.
Tyven på hotellrommet
Jeg er på et høyfjellshotell. Jeg er på et seminar med flere hundre deltakere, det vrimler av mennesker over alt. Jeg sjekket inn på hotellet kvelden før. Da var det mørkt og vanskelig å orientere seg, nå er det lys formiddag og jeg har god oversikt.
Det er et stort høyfjellshotell og jeg går fra rom til rom. Seminardeltakerne diskuterer seg i mellom i små grupper og de beveger seg fra rom til rom alt etter hvilke kurs de har meldt seg på.
På slutten av dagen går jeg til rommet mitt. Det er lange korridorer gjennom hele hotellet og det er hektisk trafikk med både ansatte og gjester mellom konferansesalene på hotellet og hotellrommene.
Jeg når endelig fram til målet, mitt eget rom. Jeg åpner døren og blir med ett oppmerksom på at det er noen der inne. Jeg lukker døren forsiktig bak meg og ser at en mann står bøyd over kofferten min. Han har åpnet den og leter tydeligvis etter noe mellom klærne og sakene mine.
Jeg kremter for å gi meg til kjenne og tenker med en gang at dette er en tyv. Han snur seg lynraskt rundt og ser i et kort øyeblikk litt overrasket ut. Han gjenvinner raskt kontrollen og ser ikke ut til å være redd. Dette er en mørk mann, og han er svært vakker.
Han kommer nå i mot meg med et sjarmerende og inviterende blikk. Jeg får likevel inntrykk av at han prøver å komme seg unna situasjonen i et forsøk på å distrahere meg. Jeg tenker at denne gangen skal jeg ikke la meg lure.
I det han kommer helt inntil meg tar jeg resolutt tak i skjortekraven og buksebaken hans slik at han ikke klarer å vri seg unna. Jeg bukserer ham gjennom døra og fører ham ned gjennom korridorene og mellom feststemte gjester.
Han yter en del motstand, men jeg holder ham i et fast grep og har såpass stor fart i det jeg fører ham nedover korridorene at han ikke har noen mulighet til å unnslippe. Endelig kommer jeg fram til resepsjonen på hotellet og ber resepsjonisten ta hånd om tyven.
Tolkning av drømmen
Dette kan i utgangspunktet se ut som en ganske enkel drøm, men ved nærmere ettersyn er den mer kompleks enn det førsteinntrykket gir, og det handler om det problematiske forholdet til min far, og menn som jeg har hatt et nært forhold til senere.
Innledningsvis i drømmen oppholder jeg meg på et høyfjellshotell på sen kveldstid. Jeg har dratt dit i mørket, det vil si at det har vært vanskelig å orientere seg og jeg vet kanskje heller ikke helt eksakt hvor jeg befinner meg, bortsett fra at jeg vet at jeg er på et «seminar» på et «høyfjellshotell».
På dagtid og sett i dagslys klarner tankene om noe jeg har strevd med lenge, nemlig forholdet til min egen far, og at jeg i forlengelse av denne problematikken i tillegg har strevd med å forstå mine egne relasjoner til andre menn.
Tyven er i drømmen er altså et symbol på min egen far og at han fortsatt «roter» rundt i sakene mine, lenge etter at jeg har flyttet ut av barndomshjemmet. Dette oppfatter jeg som et uttrykk for at den psykiske volden han utøvde overfor meg som barn, fortsatt er virksom lenge etter at jeg har blitt voksen.
Jeg blir i drømmen klar over at jeg faktisk må kaste tyven ut. Det går med ett opp for meg at han ikke lengre skal ha makt over meg, verken psykisk eller fysisk, og jeg må i en slags overført betydning avlevere ham i «resepsjonen»
Kommentar til teksten
Det er flere forhold som kanskje bør nevnes i denne sammenhengen. Jeg har en fortid som overlevende etter lang tids sosial isolasjon i tidlig barndom, samt psykisk og fysisk vold og overgrep. Jeg utviklet etter hvert et svært negativt forhold til min far, og jeg måtte til slutt forlate barndomshjemmet da jeg i slutten av tenårene fortalte mine foreldre at jeg var homofil.
Min status som homofil har kanskje også betydning i denne sammenhengen. Jeg var på mange måter eplet som falt langt fra stammen, og det ble vanskelig for min far å akseptere dette. Dermed ble vanskelige barndomsår bare en forsmak på det jeg skulle gjennomgå i ungdomsårene. I dag har jeg forstått at jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å søke etter den anerkjennelsen og omsorgen som jeg ikke fikk fra min far.
I den forbindelse, og i forlengelse av temaet «manglende anerkjennelse» fra far, så er dette kanskje et risikomoment for en ung homofil mann, nettopp fordi man vil søke etter dette hos andre menn, som kanskje ligner på far. Dette er kan hende et mentalt modus som mange unge gutter og jenter vil operere i på grunn av alvorlige mangler i omsorgen i oppveksten, uavhengig av seksuell orientering.
Ingrid Vaalund har tipset meg om en en bok der forfatterne bruker begrepet «autopilot-atferd». Ett eksempel kan være at man kan føle seg skyldig, selv om man ikke har gjort noe galt. Ihlen & Ihlen (2014) diskuterer blant annet i sin bok den pregingen som barn utsettes for i oppveksten, og som kan få store konsekvenser for følelseslivet om barnet får en overvekt av negative og straffende reaksjoner fra sine nærmeste, ved at de påfører barnet mye skyld og skam i oppveksten.
Vaalund henviser også til en annen tekst der forfatteren diskuterer foreldres manglende omsorg og anerkjennelse og at slik «omsorg» innebærer et visst potensiale for skade hos barnet. Det og ikke føle seg sett, hørt eller anerkjent som i Kindermans tilfelle, der hans mor setter religion og tilbedelse av Gud høyere enn ham som barn, gjorde at han aldri fikk det klappet på skulderen som han trengte, uansett hvor godt han gjorde det på skolen.
Kinderman er i dag professor i klinisk psykologi. Han har klart seg godt til tross for vanskelige oppvekstvilkår. Det samme har jeg. Jeg jobber i dag som rektor ved en montessoriskole og reiser landet rundt som foredragsholder. Men det er også klart at det kunne ha gått annerledes, spesielt når vi vet at barn som utsettes for vold og overgrep har en større tendens til å falle fra i utdanningsløpet sitt og i arbeidslivet.
Ikke nok med at barn som utsettes for alvorlig omsorgssvikt, vold og overgrep faller ut av utdanning og arbeidsliv senere i livet, de løper også større risiko for både psykisk og somatisk sykdom flere tiår etter at overgrepene har opphørt. De samme resultatene finner vi fra forskning om mobbing og trakassering. Her ser vi at alle typer risiko og sårbarhet øker sammenlignet med den øvrige befolkningen.
Jeg ble en godt voksen mann før jeg begynte å arbeide med å finne ut av traumene. Det vil se at jeg har levd et langt liv med store psykiske smerter som har hindret meg i mange ting, også i relasjoner til andre mennesker etter som det er menneskene som har vært «farlige» for min del. Hadde jeg fått behandling på et tidligere tidspunkt kunne mye ha sett annerledes ut, både med hensyn til helse og muligheter til å realisere meg via utdanning, arbeidsliv og nære relasjoner.
Derfor er det viktig at kommunene rigger gode systemer som kan jobbe forebyggende, også etter at vold og overgrep har blitt avdekket. Jo raskere ansatte i barnehager, skoler, skolehelsetjenesten og linjetjenestene som omgir barnet får intervenert, jo raskere kan helningsprosessene settes i gang hos den enkelte. I de senere år har vi fått mye kunnskap om traumebevisst omsorg, dette er viktig kunnskap for ansatte som jobber med barn med traumer av forskjellige slag.
Hvem kontakter man?
I skolen er som regel kontaktlærer den første som oppdager at noe kan være galt hos et barn. Helsesøster er også en viktig partner med hensyn til barnets helse, og kontaktlærer og helsesøster bør jobbe sammen for å finne de beste løsningene for barnet. I saker der det er bekymring eller mistanke om at barnet utsettes for helseskadelige eller kriminelle forhold skal Barnevernet og Politiet kontaktes og saken skal meldes.
Om barnet sliter med den psykiske helsen kan PPT – Pedagogisk Psykologisk tjeneste kontaktes. PPT har ansatt psykologer i sin tjeneste i enkelte kommuner og kan ta slike saker, i andre kommuner jobber de ikke med spørsmål omkring barns psykiske helse. Foreldre kan da få henvisning fra barnets fastlege til BUP – Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller DPS – Distriktspsykiatrisk poliklinikk.
Det finnes også andre tjenester som ungdom og unge voksne kan bruke, for eksempel Helsestasjon for ungdom i sin kommune, FMSO – Sentre mot incest og seksuelle overgrep og DIXI – Ressurssenter for voldtatte. I tillegg kan unge lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ta kontakt med Skeiv Ungdom og FTPN – Forbundet for transpersoner.
Anbefalt litteratur
Eva Dønnestad (2015). Unge blikk på hjelperen. RVTS Sør
Katie Klabusich (2015). Asking for It: Whay We Need to Get Angry About Rape Culture. Realitycheck.org
Peter Kinderman (2015). Me, my brain and baked beans. Peter Kindermans blog
Ihlen & Ihlen (2014). Ubehag – Hvordan vanskelige følelser kan gi gode relasjoner. Cappelen Damm
Andrew Solomon (2013). Far From the Tree: Parents, Children and Search for Identity. Kindle Book
Silje Berggrav (2013). Tåler noen barn mer juling? Redd Barna
Marit Vasshus (2012). Når de voksnes problemer utfordrer foreldreskapet – KORUS
Sondre Risholm Liverød (2012). Avhengighet, avvisning og panikk. Webpsykologen.no
Ingunn Haraldsen (2009). Syke av avvisning. Forskning.no
Trine Klette (2008). Omsorgssvikt og personlighetsforstyrrelser. Tidsskrift for den Norske Legeforening
Kari Killén (2006). Psykiske overgrep – Helsebiblioteket.no
Kari Killén (2003). Barns tilknytning. Psyke & Logos.
Gudrun Vinsrygg i intervju med Jofrid Alice Nygård (2003). Psykiske lidelser blant barn og unge. Sinnetshelse.no
Signe Martha Tosterud
Blant alle disse ordene ligger det årevis med refleksjon. Tusen takk for at du delte det med meg.
admin@frodefredriksen.no
Kjære Signe,
Takk! Det var en flott kommentar. Ja, det kan jeg skrive under på. Erfaringene, refleksjonen og ettertanken er heldigvis noe vi mennesker kan ha glede av og lære av, selv om de springer ut av de aller vanskeligste tingene i livet. Det gir håp!
Varme tanker til deg,
Frode
Vendepunktet – Frode Fredriksen
[…] utsagn fra min far som jeg tidligere syntes hadde vært vanskelige å tolke. Jeg skrev også ned drømmene mine som jeg hadde hatt i løpet av nettene etter som «etterforskningen» av min egen […]