Når man som barn kommer fra et hjem der de grunnleggende behovene for omsorg og kjærlighet ikke blir dekket, så er det å møte godhet hos andre mennesker utenfor familien svært etterlengtet. Slik var det for meg, og det var i hovedsak kvinnelige lærere som ga meg denne typen oppmerksomhet, som igjen ga meg et lite håp om at det fantes mennesker der ute med slike egenskaper.
Elin var den første og hun var lærer ved Brundalen skole i Trondheim da jeg begynte der som elev i 1974. Hun skulle komme til å bety mye for meg det første skoleåret. Hun var en type lærer og omsorgsperson som ”så” meg og skjønte at jeg trengte mye hjelp og støtte. Hun tok meg til og med hjem av og til slik at jeg kunne gjøre lekser.
Jeg husker ikke så mye fra tiden i skolen, men jeg husker at jeg satt på i hennes 2CV og at jeg var sammen med henne og hennes adoptivdatter i en sveitservilla ikke langt fra Rosendal kino. Datteren og jeg lekte av og til ute i hagen blant ripsbusker og epletrær.
Elin ”forsvant” for meg da jeg begynte i andre klasse. Jeg vet ikke om hun gikk av med pensjon eller om hun ble syk, men det var et stort tap for meg at hun bare ble ”borte”. Dermed forsvant mye av den tryggheten og omsorgen hun sto for, og det ble svært vanskelige år opp gjennom barne- og ungdomsskolen.
Det skulle gå noen år før neste omsorgsfulle person dukket opp. Dette var også en kvinnelig lærer, som jeg ikke vet navnet på. Hun var min ett år yngre søsters lærer. Vi hadde i en lengre periode lang vei å gå til skolen fordi foreldrene våre ikke tok seg tid til å melde overflytting mellom skoler etter at vi hadde flyttet fra Brundalen til Brøset, og om vintrene ble det ekstra langt med dårlige sko og klær til vinterbruk.
Av og til, når vinterværet var som verst hendte det at denne læreren stoppet opp med sin Ford Granada og tok oss på. Man kan si at dette ikke var en stor gjerning, men for oss betydde det veldig mye. Et menneske som stoppet for oss og lot oss sitte på betydde at vi slapp å krysse den skumle omkjøringsveien og vi fikk sitte i en oppvarmet bil på kalde vinterdager. Det var stort for oss.
På vei til skolen gikk jeg hver dag forbi en kårbolig som tilhørte et større gårdsbruk. Jeg beundret alltid dette huset som hadde en fantastisk fin vinterhage med store glassfasader vendt ut mot åkerlandskapet ved Granåsen. Jeg drømte og fantaserte ofte om hvordan dette huset så ut inni, og en dag dukket muligheten plutselig opp.
Hei du! Kan du komme hit litt? ropte en gammel dame til meg fra kjøkkenvinduet i kårboligen.
Hun vinket meg opp til henne og ba meg komme inn. Hun lurte på om jeg kunne gå og handle for henne. Hun ba meg sette meg på vedkassen ved siden av en kjøkkenovn i solid støpejern. Det var en staselig bolig og mellom kjøkkenet og de to stuene hang det forheng i kongeblå fløyel. Solen skinte inn fra vinterhagen, gjennom stuen og kjøkkenet og mot meg der jeg satt og dinglet med beina på vedkassen. Jeg hadde aldri sett noe så vakkert. Det var noe eventyraktig over denne kvinnen og kårboligen.
Den gamle damen kom haltende inn fra stuen og bort til meg med en pengepung og en liten handleliste. Hun lurte på om jeg kunne være så snill å stikke bort til butikken for å handle litt for henne. Hun var så dårlig til bens at hun ikke lengre kunne gå ut, og i hvert fall ikke nå på vinterstid.
Jeg gikk til butikken for henne hver uke etter dette. Jeg fikk 50 øre av henne for hver handletur og hun hadde som regel noe godt på lur når jeg kom tilbake. Hun vartet ofte opp med nybakte boller og varm sjokolade. Hun var en slik vennlig kvinne, slik bestemødre egentlig skulle være tenkte jeg.
Da søster og jeg endelig ble flyttet over til Åsvang skole opphørte handleturene mine for den gamle damen. Jeg var innom for å sjekke om hun trengte hjelp, men det var ikke lengre noen som svarte. Hun var blitt borte og jeg sørget lenge over at jeg mistet kontakten med henne. Jeg lurte ofte på hvor hun hadde blitt av.
Det skulle gå mange år til jeg møtte et menneske som ”så” meg. Det var en vikarlærer vi hadde i en formingstime i 9. klasse i ungdomsskolen. Vi fikk i oppgave og tegne portrett av en annen i klassen. Det gikk greit for de fleste fordi de satt sammen i par. Litt uti timen oppdaget vikarlæreren at jeg satt for meg selv.
Hun hentet et speil i et av skapene og ba meg tegne meg selv. Jeg kikket inn i speilet ganske lenge, men jeg fant ikke ut hvordan jeg skulle gripe an denne oppgaven. Vikarlæreren så antakelig at jeg ikke kom noen vei og stilte seg bak meg. Hun bøyde seg ned og vi kikket inn i speilet sammen og hun ba meg starte med å tegne de vakre leppene mine.
Hva? De vakre leppene mine? tenkte jeg og kikket forundret inn i speilet.
Vikarlæreren var stadig innom meg i løpet av formingstimen og ga meg nyttige råd om hvordan jeg skulle bruke speilet til å ”se” meg selv for fullføre tegneoppgaven. Denne hendelsen alene gjorde at jeg på mange måter ”oppdaget” meg selv og ble klar over at jeg faktisk hadde et ansikt, en kropp og et utseende som kunne beskrives og tegnes.
Nora var den neste læreren som dukket opp i livet mitt. I en periode gikk jeg fra Moholt og ned til byen for å gå på skole. Jeg turte aldri å spørre foreldrene mine om penger til buss, så jeg gikk over alt. Fordi det var vanskelig å beregne hvor lang tid jeg trengte på skoleveien kom jeg som regel til skolen svært tidlig, og det ble lenge å vente på kalde vinterdager.
Nora var som regel på skolen like tidlig som meg. Hun tok meg med inn på lærerværelset og plasserte meg foran en vedovn som vaktmesteren hadde fyrt opp i. Var det snøvær var jeg som regel gjennomvåt og kald og Nora stilte opp med håndklær slik at jeg fikk tørket hår og klær før vi gikk til undervisning.
Vi utviklet et nært lærer og elev-forhold, og jeg hadde følelsen av at hun fulgte ekstra nøye med meg. Hun leste mine innleveringer i norsk svært grundig og ga meg rosende kommentarer og støtte til å skrive videre. Jo mer jeg skrev jo bedre. Hun ba meg til og med på kino.
Nora hadde lagt planer for en hyggelig kveld med en liten spasertur og vi skulle se filmen Yentl – The Yeshiva Boy. Det kan godt hende at Nora hadde hatt en liten baktanke med å invitere meg med til å se nettopp denne filmen, en film om en ung kvinne som lengter etter kunnskap og utdannelse i en tid der kvinner var utestengt fra akademia. Yentl måtte til slutt kle seg ut som en mann for å kunne skrive seg inn som student på et universitet.
Bortsett fra at filmen handlet om en ung kvinne, så hadde filmen mange referanser til mitt eget liv og jeg kunne gjenkjenne Yentls håpløshet, men også håpet. Historien, de vakre bildene og musikken som veltet mot meg gjorde et sterkt inntrykk og hovedpersonens superhumane stemme ga meg et virkelig løft i sluttscenen.
The more I live – the more I learn.
The more I learn – the more I realize
The less I know.
Each step I take-
(papa, I’ve a voice now!)
Each page I turn-
(papa, I’ve a choice now!)
Each mile I travel only means
The more I have to go.
What’s wrong with wanting more?
If you can fly – then soar!
With all there is – why settle for
Just a piece of sky?
Papa, I can hear you…
Papa, I can see you…
Papa, I can feel you…
Papa, watch me fly!
Jeg satt som fjetret etter at den siste noten hadde tatt slutt. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før. Kanskje fantes det håp om en verden utenfor hjemmet, på den andre siden av ”Atlanteren” der jeg kunne bryte med håpløsheten hjemme og realisere meg selv? Nora, Yentl og alle de andre kvinnene jeg hadde møtt tente i hvert fall denne ideen om at man kan lykkes, at det finnes muligheter og håp, selv for en vingeklippet, skadet og fremmed fugl som meg.
Kommentar til teksten
Barn har generelt et grunnleggende behov for å møte godhet, omsorg og uforbeholden støtte og kjærlighet fra sine omsorgspersoner, om det nå er snakk om foreldre eller ansatte i barnehage og skole. Dette gjelder alle barn.
Barn som har vært utsatt for en eller annen form for omsorgssvikt, vold eller overgrep har et særskilt, nærmest ekstraordinært behov for slik omsorg. Det paradoksale er at dette er en gruppe barn som kanskje møter slik atferd fra voksne i mindre grad enn barn som kommer fra hjem med god omsorg og støtte.
I denne kommentaren har jeg tenkt å reflektere litt rundt hvorfor barn med tung ballast ofte ikke får dekt sine grunnleggende behov for nærhet, trygghet og tilhørighet i barnehagen og i skolen. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er så vanskelig for voksne å møte behovene til nettopp denne gruppen barn. Jeg har tenkt å bruke noen av mine egne erfaringer om hvordan det å møte mennesker som har vist meg godhet har påvirket meg i en ellers vanskelig hverdag som barn og ungdom.
Barn og unge som opplever omsorgssvikt, vold og overgrep og som lever ubeskyttede liv vil potensielt sett kunne utvikle en type sinnelag som på et dypt psykologisk plan sier:
Ingen er glad i meg. Ingen elsker meg!
Omsorgssvikt, vold og overgrep er også fortellinger om utnytting og avvisning, noe som er svært skadelig for unge mennesker, nettopp fordi barnet speiler seg i sine nærmeste. Om barnet i tillegg erfarer fravær av anerkjennelse, varme og kjærlighet fra omsorgspersonene som står nærmest og som betyr mest for barnet og dets utvikling, er dette kanskje noe av det mest skadelige barn kan utsettes for.
En ting er fysiske og seksuelle overgrep, en annen ting er de dypere psykologiske virkningene av det vi kan kalle mentale overgrep mot barn og unge. Overgrep på det sjelelige og åndelige planet overlater barnet nærmest totalt til seg selv. Barnet må klare seg selv uten støtte og råd fra voksne, og må finne sin egen vei, men med et barns manglende kunnskap og erfaring om verden og hvordan mang ”gjør” ting.
En annen ting som pedagoger og helsepersonell bør være klar over er at barn som har opplevd alvorlig omsorgssvikt, vold og overgrep ikke alltid er klar over at de har et hode eller en kropp. Derfor var det å se seg i speilet nærmest en sjokkartet opplevelse for meg i formingstimen som jeg refererer til. Jeg hadde antakelig ingen sterk oppfatning av av mitt eget utseende og min egen kropp før langt opp i tenårene. Derfor er det også betydningsfullt for barn og unge med svak persepsjon mht. egen kropp at man gjør dem oppmerksomme på egen identitet og integritet.
Derfor er det av overordnet betydning for barn med en slik type bakgrunn å møte trygge, omsorgsfulle og nestekjærlige voksne. Slike voksne har nærmest en slags gjenopprettende effekt på barnet, selv om det har opplevd alvorlig omsorgssvikt og avvisning fra sine nærmeste.
Jeg har ofte tenkt på hva det er ved disse kvinnene som jeg har møtt og beskrevet tidligere i denne teksten. Hvorfor ga de meg denne type oppmerksomhet? De kunne ha latt vær som mange andre voksne faktisk gjorde. Hva var det som gjorde at disse kvinnene stoppet opp ved meg?
Vi kjenner svaret. Disse menneskene har noen unike kvaliteter, som vi ønsker at alle voksne mennesker i de tusen hjem, i barnehage og skole og i helsevesenet skal ha når de utøver omsorg for barn og unge. Disse menneskene er varme og vennlige, de forstår at barnet har et unikt behov for å bli sett og hørt, og spesielt de utfordrende barna.
Disse egenskapene kommer dessverre ikke med utdanning. Dette er egenskaper som utvikles over tid og som grunnutdanningene bør sette høyere opp på dagsorden slik at man gjør framtidige pedagoger og helsearbeidere oppmerksomme på hvor betydningsfull man kan bli for barn som trenger det.
For min del har det vært avgjørende at jeg har møtt mennesker som har vist meg denne type omsorg, støtte og tillit. Hvis det ikke hadde skjedd er jeg redd resultatet hadde blitt et annet med det utgangspunktet som jeg hadde. Mitt budskap til deg som jobber med barn: Ikke undervurder betydningen av det du gjør for et barn som trenger det lille ekstra. Det kan bety mer enn du tror.
Litteratur
- Ingunn Størksen, Relasjoner, trygghet og læring, Læringsmiljøsenteret, 2015
- Berit Bae, Å se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage, regjeringen.no, 26.11.2014
- May Britt Drugli, Tilknytning i barnehagen, RBUP Øst-Sør, 2013
- Barns trivsel – Forebygging mot mobbing starter i barnehagen, Utdanningsdirektoratet, 2013
- Else Foss, Den omsorgsfulle voksne – En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen, doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen, 2009
