Bestekameraten min hadde forsvunnet inn i det kriminelle rusmiljøet i Trondheim på slutten av 70-tallet. Jeg var på mange måter invitert inn i gjengmiljøet, men observerte det bare i en periode fra utsiden inntil Ole forsvant helt for meg. Det ble min første erfaring eller rettere sagt første bevissthet om sorg over å miste noen som står en nær.
Den høsten, like før Ole gradvis forsvant inn i gjengmiljøene hadde han spurt meg om vi to skulle være ”homoer”, altså homofile. Jeg visste ikke hva det var og jeg gikk og grunnet på dette en lang stund. Far hadde arvet et gammelt konversasjonsleksikon etter bestefar. Det jeg ikke tenkte over den gangen var at leksikonet var eldgammelt, faktisk fra 1939.
Jeg lette i leksikonet til jeg nærmet meg målet. Det sto ikke ”homo” eller ”homofil” der, men ”homoseksuell”, og jeg tenkte at det måtte være det riktige oppslagsordet. Det var en ganske lang tekst og sett i ettertid var mye av teksten objektiv, men det var ikke det som festet seg i det hele tatt.
I et lengre avsnitt var det henvisninger til Bibelen om ”menn som ligger med menn”, ”vederstyggelighet” og ”skal ikke arve Guds rike”. Jeg lukket leksikonet, satte det tilbake i bokhyllen og gikk ut på badet. Da jeg så meg i speilet stilte jeg meg spørsmål om jeg var et menneske; en som verken kunne konfirmere seg eller gifte seg?
Jeg var mellom tolv og tretten år den gangen, og jeg valgte ikke å konfirmere meg. Jeg følte at jeg ikke var verdig til å gå fram til alteret for å bekrefte dåpen. Jeg tenkte at et slikt grusomt menneske ikke hadde noen rettigheter, verken i kirken eller i samfunnet. Jeg var en av de utstøtte som ikke skulle komme til himmelen.
Årene i ungdomsskolen ble vanskelige og jeg følte ikke at jeg kunne ta utdanning, selv om jeg kom inn på videregående skole. Jeg tok heller noen kurs i EDB og begynte å jobbe ved et institutt på universitetet i Trondheim. Sekretæren ved instituttet tok seg godt av meg og miljøet var inkluderende og spennende.
Månedene gikk og jeg hadde spesialisert meg på å renskrive manuskripter for flere av professorene. En dag kom sekretæren med et brev til meg. Hun blunket lurt til meg fordi konvolutten var litt utenom det vanlige. Den var lyseblå, med navnet mitt pent skrevet med sirlig håndskrift, og det var parfymert.
Jeg la brevet til side, men kjente at hjertet gjorde et hopp. Hva skulle dette bety? Jeg leste brevet først da jeg kom hjem. Jeg ble litt forvirret for det viste seg å være fra en av de mannlige studentene. Han forklarte at han hadde sett meg flere ganger i biblioteket og at han ikke turte å snakke til meg.
Vi møttes en ettermiddag og gikk en tur gjennom Trondheim sentrum og kikket inn i butikkvinduer mens vi snakket. Vi ble enige om at vi kunne være venner og jeg ble etter hvert en del av vennegjengen hans. Det var unge, homofile menn som var mellom ti og femten år eldre enn meg. Det var en gjeng med morsomme og halvstuderte røvere.
De viste stor omsorg for meg uten at jeg følte noe press. De var som sagt morsomme, hyggelige og samlet seg ofte til fest i helgene. Dette miljøet ble et nytt holdepunkt, nærmest en oase for meg etter som jeg var bundet opp til store omsorgsoppgaver hjemme og jeg strevde med forholdet til far.
Forholdet til far ble i tenårene mer og mer vanskelig og konfliktfylt. Jeg merket meg hans fiendtlighet overfor temaer som hadde med homofili å gjøre. Likevel var det mange andre spørsmål som gjorde at vi ikke gikk særlig godt overens, og kranglene endte som regel med at mor og søstrene mine gikk ut på kjøkkenet og gråt og jeg ble sendt ut.
Fars negative holdning til visse temaer og de endeløse kranglene gjorde at det var godt å søke ut av barndomshjemmet. Jeg var likevel bundet til huset etter som mor var svært svaksynt og for lengst hadde gitt opp dette med matlaging, innkjøp, klesvask og renhold. Jeg var eldst i søskenflokken og dermed falt mange av disse arbeidsoppgavene på meg.
Fellesskapet blant de nye vennene mine ble dermed et pusterom i en ellers ganske trist og vanskelig tilværelse. Jeg hadde nådd slutten av tenårene og vennene mine planla å gå på et arrangement i regi av DNF 48, foreningen for lesbiske og homofile. Jeg hadde aldri vært ute på byen, men jeg ble med guttene på disko.
Jeg stakk meg nok ut i mengden med en høyhalset fiskergenser, slitte jeans og tennissko. I tillegg hadde jeg kanskje de mest ukule brillene man kunne tenke seg i et homsemiljø på tidlig 80-tall. Miljøet der gjorde et sterkt inntrykk. Spesielt skrullene. Det var godt voksne menn som hadde gitt hverandre kvinnenavn, og jeg syntes de var grusomme mot hverandre.
Jeg forsto nok ikke at dette var et spill og en sjargong, men jeg syntes de var kjempesøte og av og til hysterisk morsomme. Jeg ble sittende sammen med flere av dem og observerte bare det som ble sagt og gjort. Jeg hadde aldri vært med på noe slikt, og det var en fremmed, litt skremmende og samtidig spennende verden.
Litt lengre utpå kvelden sto han plutselig der. Kjell David. En svært vakker og mørk mann med store brune øyne og bød med opp til dans. Jeg holdt ham på en armlengdes avstand mens han forsøkte å føre meg og jeg sa:
Æ e itj vant te’ det herre, æ sjø!
Det ble en festlig kveld og Kjell David skulle etter hvert bli det viktigste mennesket i livet mitt. Jeg tenkte at nå hadde tiden kommet. Jeg følte at jeg var nødt til å fortelle foreldrene mine om at jeg var homofil. Selv om jeg hadde bestemt meg for å fortelle, så gruet jeg meg veldig til å ”stå fram”. Jeg fryktet nok det verste.
Jeg hadde bedt mamma og pappa om å sette seg til rette i stuen fordi jeg hadde noe viktig jeg måtte fortelle. Jeg stilte meg opp foran dem og fortalte som sant var at jeg hadde funnet ut at jeg var homofil. Jeg gjenkjente det kalde blikket til far, men nå var det om mulig enda kjøligere – helt ned til frysepunktet.
Du har tre minutter til å pakke sakene dine og forlate huset!
Mor kom ikke til orde, men hun hadde heller ikke så mye hun skulle ha sagt. Hun maktet ikke å stå i mot far når han hadde bestemt seg for noe. Hun gråt, jeg var sjokkert og nummen i hele kroppen da jeg forlot stuen og gikk inn på rommet mitt for å pakke bagen. ”Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor skulle jeg gjøre av meg?” Men det viktigste spørsmålet var likevel: ”Hvem skal ta seg av mor og søstrene mine nå?”
Det ble en brå og tøff start på voksentilværelsen.
Kommentarer til teksten
Foreldre som avviser sine barn er et emne som har opptatt meg, mye på grunn av min egen erfaring med dette. Jeg jobbet i en periode fra 2009-2014 i to større folkehelseprosjekter der foreldres avvisning av egne barn ofte kom opp som tema, ikke bare med hensyn til homofili. Det dreide seg også om minoritetsungdom som ble utstøtt av familien av ulike årsaker.
Gitt at vi i vår kultur har en del grunnleggende tanker om at foreldre ønsker barnets beste, er avvisning av egne barn et interessant fenomen. Spørsmålet er: Hvordan er det i det hele tatt mulig at foreldre støter sine egne barn ut av hjemmet og familien på grunn av barnets følelser, personlighet, væremåte eller de valgene det tar?
For min del startet utstøtelsesprosessene innad i familien ganske tidlig. På grunn grov omsorgssvikt i hjemmet i tidlige barneår og offentlig omsorgssvikt i skolen gjennom hele barne- og ungdomsskolen, utviklet jeg etter hvert en type personlighet som avvek betydelig fra min fars idealer om hva en mann skulle være.
Far var på mange måter steil og hard, mekaniker av yrke og en av ”gutta på golvet”. Jeg var sensitiv, opptatt av litteratur og musikk, tok meg av mor og omsorgsoppgavene i hjemmet. Jeg var kort og godt eplet som falt, kan hende alt for langt fra stammen. Dermed ble dette med homofili den siste faktoren som ga far anledningen til å støte meg ut – for godt. Det ble hans siste personlige markering av at hans sønn, dessverre, ikke var godkjent, og måtte ut av barndomshjemmet.
Kjell David minnet meg for noen år siden om noe jeg helt hadde glemt. Det far ikke visste var at jeg likevel var hjemme nesten hver dag til tross for at jeg var kastet ut. Jeg jobbet på kveldene og nettene og gikk ”hjem” på formiddagene for å rydde, vaske og kjøpe inn mat. Det tok likevel flere år før far og jeg opprettet egentlig kontakt.
Far døde av lungekreft høsten 2010. De siste ukene før han døde gjorde han noe som overrasket meg. Han ringte og spurte om jeg kunne kjøre ham til sykehuset til undersøkelser og medisinering. Vi snakket egentlig ikke under disse bilturene, men det at far søkte hjelp fra meg føltes som en slags form for anerkjennelse.
Vi var alle samlet rundt sykesengen like før far døde, men min eldste søster var til stede i selve dødsøyeblikket. Hun sa etter at far hadde gått bort at i det han trakk sitt siste sukk så hadde han sagt ”unnskyld”, og hun hadde inntrykk av at det var meg han hadde sagt unnskyld til.
For en sønn som alltid har lengtet etter anerkjennelse fra far, så ble vissheten om at han hadde vært plaget av sin egen samvittighet en slags fattig trøst. Likevel hadde det vært fint om vi hadde kunnet snakke oss gjennom alt det som hadde vært vanskelig, men slik ble det ikke for vår del.
Jeg har gjennom årene i skolen og i prosjektarbeid inn mot skolen snakket med mange foreldre og ungdommer som har hatt vansker med å kommunisere om vanskelige temaer. Jeg har kommet til en konklusjon om at det er et stort behov for å utdanne foreldre til å utvikle kompetanse og språk til å kunne håndtere utfordrende problemstillinger i familien.
Mitt eksempel er i hvert fall en dyrekjøpt erfaring om behovet for å utdanne gode og trygge foreldre, som evner å ta vare på sine barn og akseptere barnets behov og personlighet i ett og alt. Kort sagt det vi kan kalle utviklingsstøttende oppdragelse og foreldrekompetanse.
Anbefalt litteratur
Terje Ogden – Sosial kompetanse og sosial læring hos barn og unge – forebygging.no, 2014
Silje Berggrav – Tåler noen barn mer juling? Redd Barna, 2013
Andrew Solomon – Far From the Tree: Parents, Children and Search for Identity – Kindle Book, 2013
Marit Vasshus – Når de voksnes problemer utfordrer foreldreskapet – KORUS, 2012
Sondre Risholm Liverød – Avhengighet, avvisning og panikk – webpsykologen.no, 2010
Ingunn Haraldsen – Syke av avvisning – forskning.no, 2009
Trine Klette – Omsorgssvikt og personlighetsforstyrrelser – Tidsskrift for den Norske Legeforening, 2008
Kari Killén – Psykiske overgrep – helsebiblioteket.no, 2006
Kari Killén – Barns tilknytning – Psyke & Logos, 2003
Gudrun Vinsrygg i intervju med Jofrid Alice Nygård – Psykiske lidelser blant barn og unge, 2003
Hei Frode, takk fpr at du har delt så åpent og ærlig historien din. jeg er sikker på at den er til god og viktig hjelp for mange. Det river i hjertet å lese om da du undersøkte «homofili» i det gammeldagse leksikonet, og at du ike trodde du var verdig il hverken konfirmasjon eller annet etterpå. Jeg er så inderlig glad for at det er nye tider nå, og at det er noe enklere for mange homofile å leve verdige liv. Og jer er veldig enig med deg i dette med avvisning. Det finnes ikke noe mer skremmenede for barn enn frykten for å miste sine foreldre. Og jevnlig avvisning er å nektes nærhet til dem du behøver det mest i forhold til. Derfor er det så trist å høre foreldre på butikker, på bussen, hvor som helst som truer sine barn med å gå fra dem, forlate dem dersom de ikke oppfører seg. Kanskje en del foreldre rett og slett ikke er kar over at de er ALT for sine barn?
Kjære Liv Mette,
Tusen takk for god tilbakemelding på denne teksten, det setter jeg veldig stor pris på. Det er klart at avvisning, eller redselen for avvisning skaper mye frykt hos et barn. Over tid er det også skadelig for barnet. Man kan enten bli svært opptatt av å tekkes andre og blir stående sårbart til for utnytting fra andre, eller man kan gi opp og resignere, altså ikke forvente noe som helst fra andre rundt seg. Barn som vokser opp under slike forhold får ofte relasjonsskader og vansker sunn tilknytning til andre.
Det du sier om foreldres trusler overfor egne barn er svært viktige momenter. Jeg tenker at det samme gjelder for pedagoger i barnehage og skole. Det er viktig at vi som omsorgspersoner utvikler bedre strategier overfor barn enn det å bruke trusler om å forlate dem, noe som uansett ikke virker i barneoppdragelsen. Det skaper bare krøll og bøll i følelsene til barn og unge.
Alt godt til deg og dine,
Frode