Vil traumer forårsaket av omsorgssvikt, vold og overgrep i barndommen legge hindringer og begrensninger i livet ditt som voksen? De aller fleste som har slike erfaringer med seg i bagasjen vil nok svare bekreftende på dette. For min del har traumene holdt meg som en jernhånd av redsel og angst over brystet så lenge jeg kan huske, noe som har begrenset alle tanker, følelser og handlinger langt opp i voksen alder.
Jeg har likevel «lykkes» i livet til tross for at jeg fikk oddsene i mot meg fra starten av, men i forskningslitteraturen ser jeg helt tydelig at den gruppen jeg representerer faller fra i stor grad, både med hensyn til utdanning og arbeidsliv, men også i mange andre sammenhenger som vi gjerne forbinder med «det gode liv» og mulighetene til å realisere seg selv.
Forskningen har for lengst vist at barn og unge som opplever vold og overgrep har økt risiko for havne i «frafallsgruppen». Gruppen er overrepresentert med hensyn til utenforskap, ensomhet, rus og psykiatri senere i livet. De i gruppen som får barn vil i tillegg være bærere av en forholdsvis stor risiko for å føre den sosiale arven videre til neste generasjon.
Grunnleggende behov – mangel- og vekstbehov
Et fellestrekk for de aller fleste som vokser opp under utrygge og helseskadelige forhold, er at man etter hvert utvikler en grunnleggende følelse av annerledeshet. Etter som normen er den gode og til dels lykkelige fortellingen om barndom, ungdomstid og familieliv, vil ikke voksne som har opplevd grov omsorgssvikt ha en slik historie å berette. Det er en annen historie som ligger der, men den kan være vanskelig å fortelle. Slik har det også vært for min del.
Derfor tror jeg de fleste jeg har møtt gjennom livet har oppfattet meg som svært privat, at jeg har fortalt lite om min fortid eller at jeg kan ha virket utilgjengelig når familiehistoriene og vennskapshistoriene blitt fortalt. Det er utfordrende å betro seg og knytte seg til andre mennesker når man føler at man ikke kan beskrive og fargelegge sitt eget portrett i sosiale sammenhenger slik det forventes. Jeg har alltid tenkt at min historie ikke «passer inn». Derfor har jeg som regel holdt igjen.
En av de mest kjente teoriene innenfor psykologien er Abraham Maslows behovshierarki. Maslow beskriver gjennom sin forskning en modell for menneskelig utvikling via ulike stadier eller nivåer der mangelbehovene må være dekket før man kan nå de nivåene som omhandler våre vekstbehov. Maslow utformet dette behovshierarkiet som en pyramide, som han kalte behovspyramiden.
Mangelbehovene befinner seg på de tre nederste nivåene i Maslows behovspyramide. Nederst finner vi våre fysiske behov, altså behovet for mat, vann og tak over hodet. På det nest nederste nivået finner vi våre behov med hensyn til trygghet, beskyttelse og sikkerhet. På det neste nivået mente Maslow at vi som mennesker har et grunnleggende behov for sosial tilhørighet. Dette innbefatter også behovet for kjærlighet og omsorg.
For å kunne realisere sine vekstbehov mente Maslow at mennesket utvikler seg til neste nivå når mangelbehovene er dekket. Nest siste nivå handler om våre grunnleggende behov for anerkjennelse og status i gruppen vi tilhører. På toppen av pyramiden ligger våre behov for å realisere oss selv, både personlig og åndelig.
Jeg har mange ganger spurt meg selv hvordan jeg har klart å realisere meg selv uten at de grunnleggende mangelbehovene ble dekket? Svaret er selvsagt ikke så enkelt, og Maslows behovspyramide kan ikke forklare alt. Likevel kan den være verdt en aldri så liten ettertanke. Som jeg innledningsvis nevnte, mange i den gruppen jeg representerer faller fra på ett eller annet vis. Nyere forskning viser at mange som for eksempel fanges inn i rushelvetet har en vanskelig fortid der deres grunnleggende behov ikke ble dekket. Abraham Maslow visste nok en del om hva han snakket om.
Å holde igjen
Det å bli utsatt for grov omsorgssvikt, vold og overgrep har en bakside som ikke er så lett å få øye på for omverden, kanskje ikke for den som har vært utsatt for det heller. Det er traumene som på mange måter oppstår der på «baksiden» eller på «innsiden» av kroppen og i sinnet og som på ulike vis setter opp hemninger for den som eier dem.
Behovet for å beskytte kropp og sinn, identitet og integritet kan føre til at man opptrer uhensiktsmessig i mange sammenhenger. Beskyttelsesbehovet slår inn når man for eksempel skal fremføre noe, ta viktige avgjørelser, inngå nye forbindelser eller rett og slett i kommunikasjon og relasjon til familie, venner og kolleger. Man blir etter hvert vant til å holde igjen for å passe på at traumene, redslene og angsten ikke blir synlig for andre.
Jeg har altså gjennom livet vært totalt avhengig av å kontrollere alle aspekter av meg selv, både for å unngå og eksponere traumene, men også for å avlede oppmerksomheten bort fra min egen bakgrunn som volds- og overgrepsutsatt som barn og ungdom.
Å lede med PTSD og traumer
Med alle disse forbeholdene og begrensningene jeg har levd med, hvordan i all verden endte jeg opp som skoleleder? Veien har selvsagt vært lang og det har vært et spørsmål om modning. Det har også handlet om å ta et oppgjør med traumene og det som har forårsaket dem.
Jeg har jobbet i skolen siden tidlig på 90-tallet. Som lærer er man pr definisjon en leder. Gjennom lærergjerningen har jeg blitt kjent med mange aspekter ved meg selv i relasjon til andre. Det har opp gjennom årene gitt meg en solid ballast og som har gitt meg anledning til å forstå meg selv i en større sammenheng, både som kunnskaps- og relasjonsbygger.
Senere har jeg gjennom prosjektlederstillinger jobbet med forskningsbasert formidling av kunnskap ut til de jeg tidligere jobbet sammen med, nemlig elevene, lærerne, lederne og helsesøstrene. Her fikk jeg virkelig bruk for egne erfaringer fra barndommen for å sette sammen kunnskapsbiter fra forskningsfeltet om de tingene jeg selv har strevd med hele livet.
Prosjektarbeidet mitt som handlet om forskningsformidling om barn og unges psykisk-seksuelle helse og forebygging av mobbing, seksuell trakassering, omsorgssvikt, vold og overgrep mot barn og unge førte meg inn i et spor der jeg følte at jeg modnet voldsomt som menneske. Endelig begynte alle de tingene jeg hadde lurt på med hensyn til min egen bakgrunn å bli synlige; puslespillbitene begynte å falle på plass for meg.
Gjennom forskningslitteraturen som jeg nå pløyde i gjennom sett i sammenheng med min egen fortid gjorde at jeg etter hvert forsto at traumene, angsten, skylden og skammen egentlig ikke tilhørte meg. Det demret etter hvert for meg at alle disse vonde følelsene egentlig tilhørte noen andre. Det ble også etter hvert budskapet ut i foredragene mine og i samtalene med mange av de som oppsøkte meg i prosjektarbeidet, som hadde lignende livshistorier som meg selv.
Da jeg sommeren 2014 ble spurt om å ta jobb som rektor ved en montessoriskole var jeg først skeptisk til om dette var noe jeg virkelig kunne gjøre, tatt i betraktning min bakgrunn. Kunne jeg som diagnostisert med posttraumatiske stresslidelser og traumer virkelig lede et kollegium og elever? Ville de som ønsket å ansette meg ha spurt om de visste om min bakgrunn? Hva ville skje om alt dette ble kjent?
Å kaste bekymringene
Jeg ba styrelederen som ga meg jobbtilbudet om betenkningstid, og jeg gikk noen dager rundt meg selv for å finne ut hva jeg skulle svare. Jeg hadde fått et annet jobbtilbud, det sto ikke på det. I siste betenkningsrunde kom jeg til å tenke på et spørsmål min tidligere prosjektveileder, Knut Hermstad ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging hadde stilt meg: Hva er det verste som kan skje?
Jeg kom til en erkjennelse om at jeg ble spurt fordi jeg ble ansett som kompetent til jobben. Jeg måtte simpelthen stole på at styreleder med styre ved denne skolen hadde gjort en vurdering og at de ikke hadde spurt meg om jeg ikke var ønsket inn i stillingen. Jeg bestemte meg i samme øyeblikk for å la bekymringene fare, akkurat slik jeg tidligere hadde tenkt at de påførte traumene ikke tilhørte meg lengre.
Det var på tide å la fortid være fortid og ta hånd om det som skulle bli min framtid. Jeg tenker også av og til: Aldri så galt, så godt for noe! Jeg har en type kunnskap, en del kompetanse og et knippe erfaringer som andre ledere ikke har. Og som Espen Askeladd, uten sammenligning for øvrig, sier i eventyret:
Jeg har slikt å gjøre og jeg har slik å føre, jeg fører vel den! Etter hvert som han samlet på ting ingen andre så noen anvendelse i på sin vei for å vinne kongsdatteren og halve kongeriket.
Og alt kom til nytte! Det å bære på tung bagasje og lede samtidig er nødvendigvis ikke faktorer som gjensidig utelukker hverandre.
Anbefalt litteratur
Jan Spurkeland (2015). Relasjonsledelse som helsefremmende lederatferd. Helsedirektoratet – forebygging.no
Linda Wendelberg og Lene Torjussen (2015). Inkluderende ledelse og håndtering av psykisk helse. Arbeidstilsynet
Jens Christoffer Skogen m. fl. (2015). Psykisk helse hos voksne – Folkehelserapporten 2014. FHI – Folkehelseinstituttet
Anne Kjersti Befring (2015). Kreativitet og psykiske plager henger sammen. AK. Befrings blogg
Solveig Holen og Erica Waagene (2014). Psykisk helse i skolen – Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant lærere, skoleledere og skoleeiere. NIFU – Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning
Dag Øystein Nordanger (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening
Simen Fjellstad Holm (2014). Psykiske lidelser – vårt siste tabu? Psykologisk.no
John Raaheim (2013). Maslows behovshierarki – Levende klassiker. Tekna Ledelse
Merethe Kvam (2011). – Det er ikke «de andre», det er oss. NHI – Norsk Helseinformatikk
