I drømmene vi har i løpet av natten hender det at vi får øye på det vi strever med på dagtid. Den drømmen jeg nå skal presentere, som nummer to i rekken, er en drøm som på et kritisk punkt i livet mitt gjorde meg oppmerksom på at jeg bokstavelig talt var delt i to. Via nettopp denne drømmen forsto jeg at jeg hadde et stykke arbeid foran meg, og det var å gjøre meg selv hel, igjen.
Resultatet av at man har vokst opp med omsorgssvikt, vold og overgrep, i tillegg til at man som barn har hatt store omsorgsoppgaver og gått etter andres behov, er at det er en viss risiko for at man kan bli spaltet som person. Man utvikler gjerne en type personlighet og psykologi som er overdimensjonert med hensyn til det å dekke andres behov. Dette kommer gjerne i konflikt med den andre delen av selvet og ens egentlige ønsker og behov, som man gjerne undertrykker. Dette skaper til sammen en ubalanse, som man kanskje ikke er bevisst, men som over tid gjør at man går med underskudd i det store «livsregnskapet».
Mange mennesker med liknende bakgrunn er ofte ikke klar over at de blir stående i relasjoner der de blir utnyttet, nettopp fordi de er preget eller trent opp til å utøve omsorg og omtanke for andre, men ikke overfor seg selv. Dette fører ofte til at man plasserer seg selv på sidelinjen eller at man ikke fyller sin rettmessige plass i relasjoner til andre; i familien, i vennskaps- eller kjærlighetsforhold, i utdanning eller i arbeidsliv. Man blir stående som nummer to eller tre i nesten alle mulige sammenhenger. Drømmen om hesten som var delt i to ga meg noe å arbeide med i det jeg forsto at dette handlet om meg selv, og at det var jeg som var nødt til å ta skjeen i egen hånd, bokstavelig talt.
Hesten som var delt i to
Jeg hadde gått gjennom et øde fjellandskap i lang tid. Jeg hadde ikke møtt ett eneste menneske på flere dager. Klærne mine var opprevne etter å ha forsert tornekratt og ugjennomtrengelige skoger i dette øde fjellområdet. Klærne beskyttet ikke lengre mot den kalde vinden og fjelluften.
Etter å ha klatret over et fjellmassiv kunne jeg endelig begynne å klatre ned gjennom stein og ur, og et belte av skog på den andre siden. Det var fortsatt uveisomt men jeg kunne skimte havet i det fjerne og jeg kunne kjenne lukten av saltvann med sjødisen som bar opp gjennom fjellsiden.
Litt lengre nede i fjellsiden kunne jeg endelig skimte en liten landsby ved havet. Solen hadde steget på en skyfri himmel og varmet endelig etter den lange ferden i kulda. Jeg nærmet meg stadig byen og etter hvert kunne jeg svinge inn på en kjerrevei som kronglet seg ned i retning av havet.
Da jeg nærmet meg så jeg at byen bestod av kvitkalkede murhus. Havet var azurblått og blinket mot meg i solgangsbrisen. Jeg lurte på hvor jeg kunne befinne meg og tenkte at jeg var på vei inn i en liten fiskerlandsby ved Middelhavet. Jeg kunne nå se fiskebåter som lå trukket opp på stranden.
Jeg gikk inn gjennom byporten og byens befolkning sto oppstilt langs hovedgaten inn mot torget. Det så ut som om de ventet på meg. Innbyggerne vek tilbake etter som jeg gikk oppover gaten, men de var ikke uvennlige. Det virket som om de bare sto der for å se meg gå gjennom byen deres, både voksne og barn.
Jeg nærmet meg torget og en pent kledd mann i en folkedrakt skred fram fra folkemengden og kom meg i møte. Han hadde borgermesterkjedet på seg. Han tok meg i hånden og sa at han hadde en oppgave til meg. Han var vennlig, men likevel bestemt med et fast håndtrykk. Jeg svarte at jeg var spent på hva han hadde å fortelle.
Han tok tak i armen min og rygget litt tilbake for å vise meg selve torget. Midt på torget lå en hest som var delt i to, et syn som holdt på å ta pusten fra meg.
Din oppgave er å bringe hesten opp til den gården slik at den kan bli hel igjen, sa borgermesteren og pekte opp på et gårdsbruk på en høyde utenfor byen.
Jeg gikk bort til framparten av hesten, støttet den opp og la magen hans opp på skulderen min. Den gikk med framføttene og jeg fungerte som bakbein. Den snakket til og med mens vi var på vei ut av torget og gjennom en byport i motsatt retning av den jeg kom fra. Snart var vi inne på en kjerrevei som førte til fjellfoten opp mot gården jeg skulle bringe den halve hesten.
Vi klatret opp den bratte kjerreveien hesten og jeg. Til slutt kom vi opp til gården og en eldre mann tok i mot oss. Han ba meg hente bakparten av hesten slik at vi kunne gjøre den hel igjen. Jeg takket for at han tok i mot meg og sa hilset høflig «på gjensyn» før jeg tok fatt på veien ned mot byen.
Da jeg kom ned til torget litt utpå kvelden lå bakparten av hesten fortsatt der. Det var folketomt i gatene nå som mørket holdt på å falle på. Jeg bukserte den andre halvparten av hesten opp og la magen hans opp på nakken min. Jeg fungerte som framføttene og hesten gikk med bakbeina etter.
Jeg gjentok den samme rutinen, hesten gikk etter opp den bratte veien til gården oppe i fjellskrenten. Da vi endelig nådde målet vårt kom den gamle mannen ut på tunet for å møte meg. Han ba meg føre bakparten av hesten inn på stallen. Framparten hadde han selv klart å ta inn dit. Nå skulle han gjøre hesten hel igjen.
Tolkning av drømmen
I drømmen opptrer jeg selv i forskjellige skikkelser. Jeg er vandreren, borgermesteren, hesten som er delt i to og den gamle mannen på gården. Jeg «gir» meg selv oppdraget å gjøre «hesten hel igjen». Det vil si at den ubevisste delen av meg er klar over at jeg ikke tar godt nok vare på meg selv, at jeg er spaltet i og med at jeg prioriterer andres ønsker og behov framfor mine egne.
Underbevisstheten som uttrykker seg via drømmen gir meg et signal om at det er jeg selv som må gjøre denne jobben. Jeg kan ikke forvente at andre skal forstå eller hjelpe meg, heller ikke de som står meg nært, gjennom det arbeidsstykket som nå ligger framfor meg. Den lange vandringen gjennom det øde fjellmassivet er et bilde på at ingen tar vare på meg, jeg må gjøre dette selv.
Den todelte hesten er også et bilde på meg selv. Jeg er på dette tidspunktet delt i to, og jeg har et sterkt behov for å spleise de to delene sammen. Det at jeg framstår som borgermester med kjede i drømmen symboliserer viktigheten i selve handlingen. En borgermester er en person med myndighet og autoritet og her får jeg et viktig oppdrag, fra meg selv.
Den gamle mannen oppe på fjellgården er også et bilde på meg selv, altså den som endelig kan spleise de to delene sammen. Dette er en jobb jeg også må gjøre selv, men jeg inntar den aktive rollen og gjennomfører oppdraget.
Kommentar til teksten
Jeg drømte denne drømmen i en tidlig fase der jeg var i ferd med å oppdage min egen fortid som volds- og overgrepsutsatt i barndommen. Antakelig har belastningene i barndoms- og ungdomstida vært såpass store at jeg har glemt og fortrengt årene fram til voksenlivet. Bare noen få minner er igjen fra barndomstiden.
Drømmen om hesten som var delt i to kom i en periode der jeg stadig ble mer klar over at jeg gikk i ring med hensyn til en håpløs blanding av omsorgsroller og kjærlighetsforhold, og at jeg ble utnyttet av andre. Denne drømmen viste meg at jeg ikke kunne fortsette å øse av mine egne ressurser kun ut fra mitt eget behov for å gi omsorg til andre, for så å bli avvist. Likevel skulle det ta mange år før jeg klarte å bryte ut av skadelige relasjoner.
Jeg hadde tidligere hatt en drøm som viste at fortiden på mange måter fortsatt hadde makt over meg. Farmors uberegnelige og voldelige atferd, fars avvisning, omsorgen for mor, volden og overgrepene jeg opplevde i skoletiden har antakelig preget meg i en slik grad at disse til sammen har blitt et konsept; et slags script og et sett med leveregler som jeg har utviklet og etterlevd langt inn i voksenlivet, i såpass stor grad at jeg i lange perioder har hatt vansker med å prioritere egne ønsker og behov – til og med egen helse.
Gjennom de siste ti årene har jeg vært i kontakt med mange ungdommer og unge voksne med parallelle historier, og om deres fortellinger har vært litt annerledes enn min egen, har de på mange måter fortalt om livsmønstre som har vært svært negative med hensyn til definisjon egenverd og destruktive livsmønstre. Det har ofte forbløffet meg at våre historier har vært både forskjellige og parallelle med mange likhetstrekk på samme tid. Kanskje er det noe universelt eller allmenngyldig disse mentale senskadene man får av omsorgssvikt, vold og overgrep i barndommen?
Drømmen om hesten som var delt i to ble på mange måter et bilde på meg selv; det var jeg som lå der på torget delt i to. Hesten var bare et symbol på meg selv, og at det kun var jeg selv som kunne gjøre jobben med å spleise den sammen og gjøre den hel igjen.
Anbefalt litteratur
Ulrik Malt (2014). Dissociative lidelser. Store Norske Leksikon
Arild Steinsholt Jervell (2013). PTSD og traumerelaterte lidelser. Modum Bad
Torhild Melgård og Cathrine Ramm (2013). Hva er det som hjelper? Miljøterapeutiske verktøy i møte med traumatiserte pasienter. RVTS Sør
Ellert R.S. Nijenhuis (2009). Bevissthet og selv-bevissthet i dissosiative deler av personligheten – konsekvenser for behandling. RVTS Sør
Ellert R.S. Nijenhuis (2009). «Skyldig, slem og uverdig»: Erstattende handlinger hos mennesker utsatt for kronisk barnemishandling og omsorgssvikt. RVTS Sør
Ingunn Holbæk (2007). Terapeutiske møter med selvmordstruede, traumatiserte pasienter. Forståelse og intervensjoner. Modum Bad
Einar Kringlen (2002). Seksuelle overgrep, gjenvunnet hukommelse og multippel personlighetsforstyrrelse. Tidsskrift for Den norske legeforening
