Det er en god del år siden nå, men jeg underviste i en fådelt skole like etter at jeg var ferdig med lærerhøgskolen. Det viste seg raskt at det var en god del turbulens på det trinnet jeg skulle arbeide på, med ganske mange av barn som ikke hadde klart å tilpasse seg hverdagen på skolen selv om de var ferdige med småskolen.
Jeg fikk etter hvert hovedansvaret for 5-6 gutter som strevde med å tilpasse seg livet i klasserommet. Ikke mange dagene etter at jeg hadde blitt ansatt hørte jeg en dag et forferdelig rabalder nede i en korridor. En kollega som var på vei forbi pekte bare bakover til lydkilden.
Dette er dine gutter! før hun forsvant med en rungende latter opp gjennom trappene til lærernes pauserom.
Det var bare å gå etter lyden, og der fant jeg guttene «mine» i ei diger floke der de slåss med hverandre. Jeg gikk inn mellom for å få skilt dem mens de skjelte hverandre ut etter noter.
Homo!
Din jævla homo!
Din helvetes blodhomo!
Som sagt, skjellsordene haglet, men de var ikke rettet mot meg. Det virket ikke en gang som om de la merke til at jeg sto der midt inne i denne kula av gutter på 10-12 år som langet ut etter hverandre mens jeg prøvde å skille dem. Da jeg endelig hadde fått alle plassert på benker i korridoren ga jeg guttene streng beskjed om at de hadde akkurat to sekunder på seg til å samles rundt bordet inne på biblioteket, som var vår lille hule mens vi trente på å fikse klasseromstilværelsen.
Guttene satt stille rundt bordet da jeg og en assistent satte oss sammen med dem. De satt der som tente lys, selv om mye av luften hadde gått ut av dem etter slåsskampen. Jeg kikket strengt på hver og en av dem, etter tur.
Så vidt jeg vet, så er den eneste homoen rundt bordet her meg! slo jeg fast.
Guttene kikket forskrekket på meg, og så på hverandre. Det tok litt tid før de klarte å summe seg før den eldste og tøffeste av dem endelig klarte å si noe.
Men Frode, det var jo ikke om deg! og han la hånden sin på min for å berolige meg.
Kommentar til teksten
Det har i den siste tiden pågått en debatt om det å være åpen som homofil eller bifil etter at forretningsmannen Stein Erik Hagen «sto fram» med sin seksuelle legning. Senterpartiets Jenny Klinge har også frontet siste tids debatt om hvorfor homofile flytter fra bygdene og inn til de store byene. Det har fått meg til å reflektere rundt min egen rolle som såkalt åpen homofil, det vil si at alle i bygdemiljøet der jeg bor har visst om det etter som jeg har levd åpent sammen med en annen mann store deler av mitt voksne liv.
Vi var svært aktive i bygdemiljøene på yttersida av Senja der vi drev med kor og revylag. Vi reiste rundt med sang og musikk. Vi drev gardsbruk og jeg jobbet som lærer i skolen. Vi var også politisk aktive. Vi hadde i tillegg åpent hus midt i bygda Mefjordvær, og vi hadde en hund som alltid sto på trappa og ønsket alle hjertelig velkomne. Vi var kanskje så synlige at folk ikke la merke til at vi var to menn som levde og arbeidet tett sammen?
Merkelig nok, så har homofili aldri vært noe større tema for min del. Uansett hvilken jobb jeg har hatt så er det arbeidet, altså det faglige og profesjonelle bidraget som har vært mitt fokus. Privatlivet, og min seksuelle legning har aldri vært noe tema. Når jeg nå tenker tilbake så ser jeg kanskje at jeg har undervurdert dette med seksualiteten og det å være en ansatt og offentlig person, eller kanskje ikke?
Jeg tror jeg guttenes reaksjon på at jeg «sto fram» som homofil rett etter deres batalje der homo ble brukt som skjellsord gjorde inntrykk, i hvert fall etter ansiktsuttrykkene deres å dømme.
Så er spørsmålet: Er legning eller seksuell orientering viktig? Kanskje er det viktig, kanskje ikke…
