Kjellertrappa

Jeg er på vei til et oppdrag. Jeg skal holde foredrag for ungdommer ved en videregående skole i Sør-Trøndelag. Det er vinter og veien er glatt, svært glatt. Den store og tunge BMW-en tar med ett løs og danser av gårde fra side til side nedover den bratte bakken på det speilblanke isføret. Jeg har mistet kontrollen over den tunge bilen, men jeg er ikke ”til stede”. Det er noe annet som ”løsner” i meg i det bilen mister veigrepet.

Jeg fryser. Hendene og føttene mine er blåfrosne og jeg rister av kulde. Jeg sitter i bare nattskjorta i kjellertrappen i huset til bestemor. Det som bekymrer meg mest likevel er at søster er der ute i kulda, og hun er alene. Jeg tror jeg kan høre henne utenfor kjellerlemmen, men jeg skjelver slik at jeg ikke får til å reise meg og tennene mine klaprer slik av kulde at jeg ikke klarer å rope på henne.

Trappa består av grove og sprukne trebord, og den er støvete. Til venstre for trappa henger en stor spekeskinke fra en rusten krok i taket. Et stort trau med blodig grovsalt står på gulvet. Det lukter blod og salt, jord og støv og jeg er redd og kald. Jeg kan ikke gå opp trappa og inn til bestemor. Det er hun som dratt meg gjennom huset og plassert meg i kjellertrappa.

Jeg klarer ikke å spise opp brødskivene mine. Bestemor mener at jeg er en stor gutt og at jeg trenger mye mat. Når jeg og søster kommer ned til kjøkkenet om morgenen har hun smurt to brødskiver til søster og fem til meg. Søster slipper ut når hun er ferdig med å spise, men når hun er ferdig har jeg fortsatt tre brødskiver igjen.

Bestemor har god tid. Hun sitter ved kjøkkenbenken og passer på at jeg spiser. Jeg spiser, til jeg ikke klarer mer. Jeg er bare fire år, og det ligger fortsatt to store brødskiver på skjærefjøla. Bestemors skarpe blikk er rettet mot meg. Hun iakttar hver eneste bit jeg klarer å tygge og få ned. Jeg sitter med bøyd hode foran henne. Jeg har vondt i magen, men det tør jeg ikke si. Det kan fremkalle bestemors sinne.

Du må spise opp alt! sier bestemor

Jeg vet hva straffen er om jeg ikke klarer å spise opp alt. Jeg har observert frostrosene på kjøkkenvinduene og jeg vet at det er kaldt der nede i kjelleren, men jeg vet at det er enda kaldere ute. Søster er der ute og jeg håper at bestemor gir meg lov til å gå ut. Jeg vet at jeg kommer til å fryse der ute også, men da er jeg i hvert fall sammen med søster. Da slipper hun å fryse alene.

Bilen dundrer nå ukontrollert av gårde i den bratte og islagte nedoverbakken, tar med ett en piruett, treffer veiskulderen og ”parkerer” med bakenden uti den snøfylte grøftekanten. Jeg prøver å starte motoren på nytt for å kjøre bilen ut på veien igjen, men det går ikke. Jeg går ut av bilen og forsøker å dra bilen opp. Det nytter heller ikke, naturlig nok etter som bilen veier bortimot et par tonn.

Med ett ”våkner” jeg og ser tingenes tilstand. Jeg ringer forsikringsselskapet mitt og ber om veihjelp og assistanse.

 

Kommentar til teksten

Bestemor tvang meg til å spise. Antakelig tvang hun både meg og søstrene mine til å spise fra vi var nyfødte. Mor var svaksynt, men jobbet i en periode mens vi var små og hun fortsatt hadde noe restsyn igjen, og vi var overlatt til bestemors omsorg fram til jeg var fem-seks år. Jeg husker svært lite fra barndommen, men min ett år yngre søster forteller at vi ofte satt utenfor huset til bestemor og hørte lillesøster hylskrike inne på kjøkkenet når hun ble tvangsforet.

Det er ikke godt å si hva som er årsaken til at vi ble behandlet så brutalt. Det kan være at man ikke forsto så mye av barns smerte på denne tiden. Bestemor holdt oss også sosialt isolert, noe som kan det tyde på at hun kanskje led av en eller annen form for vrangforestilling om verden utenfor hjemmet.

Jeg kan egentlig ikke erindre bestemor, heller ikke når jeg ser bilder av henne. Jeg kan bare huske en stor, svart, sint skygge. Søstrene mine husker ”alt”. Min utfordring er at mine søstres minner ikke er mine minner. Jeg regner med at belastningene de første barneårene kanskje har vært noe annerledes for meg enn det søstrene mine opplevde etter som nesten alle minner fra de første årene nærmest er slettet fra minnet mitt.

Det hender likevel at noen erindringer trenger seg fram i ulike situasjoner som minner om de traumatiske hendelsene, eller som jeg assosierer med smerte eller fare. I de brøkdelene av et sekund der bilen min mistet veigrepet var jeg plutselig tilbake i kjellertrappa til bestemor. Det er første gang jeg har opplevd et barndomsminne så klart og tydelig.

På grunn av komplekse traumer fra barndomstiden dissosierer jeg under ulike omstendigheter og får såkalte ”flashbacks”. Tidligere forsto jeg ikke hvorfor jeg plutselig kunne ”fryse” fast i forskjellige situasjoner etter som barndomstida mi har ligget såpass utilgjengelig, gjemt og fortrengt i hukommelsen. Det er først de senere år at jeg har blitt klar over hva jeg ble utsatt for som barn.

 

Traumer og dissosiasjon

Dag Nordanger forklarer i denne videoen hvordan traumer former barnets hjerne og påvirker hukommelsen.

 

Litteratur

• Posttraumatisk stresslidelse, helsebiblioteket.no, 16.01.15
• Posttraumatisk stressforstyrrelse, nhi.no, 26.04.13
• Dag Nordanger, Komplekse traumer hos barn, RVTS Sør, 2012
• Takle og Aasum, Posttraumatiske lidelser og overgrep, Rogalans psykiatriske sjukehus, 2013
• Traumer og PTSD – spørsmål og svar, NKTVTS, 2014