11 Comments

  1. Kjenner igjen en del her. Jeg fortrengte også, men etter at jeg husket i slutten av 40 årene, så jeg hvordan det som skjedde da jeg var barn hadde styrt veldig mye av min adferd. Kommet langt nå over 20 år senere, men blir nok aldri ferdig med å jobbe med å bygge selvfølelse og tro på egenverd. En sorg at jeg ikke kunne gi mine barn det jeg ikke hadde nemlig selvfølelse, klarte å gi dem at de var elsket uansett og ingen slag. 2 vinn er bra nok. Ett pluss, gjennom selvinnsikt,og konstant egen jobbing og 1 1/2 år terapi forstår jeg meg selv og min barndom bedre, kan godta og være glad i meg selv og har mye empati, og i dag kan ikke hvem som helst «spasere over meg» Phsykiatrisk Behandling? I Norge skammelig dårlig generelt sett, for altfor få. også min egenerfaring på området.(1 1/2 år før jeg husket)

    • Kjære Marit,

      Takk for kommentaren din! Godt å høre at du har klart å komme deg over det verste, og jeg forstår utmerket godt hva du sier når du antakelig må leve med traumet resten av livet. Godt også å vite at du har klart å ta deg av dine barn så godt som du har kunnet. Det står det respekt av! Jeg har selv to yngre søstre som har klart å bryte den onde sirkelen i oppdragelsen av sine barn. Jeg er veldig stolt av dem, nettopp fordi jeg ser alt for ofte at familier som strever ikke får hjelp til å snu det som er negativt. Dermed står alt for mange i fare for å reprodusere den elendigheten de selv kom fra, og foreldrene får aldri mulighet til håndtere sine egne følelser og egen atferd i omsorgen for sine barn.

      Jeg har ikke gått til behandling for PTSD og dissosiasjon, så jeg vet veldig lite om behandlingen i Norge, bortsett fra det jeg har fått høre fra nære venner som har vært i behandling. Men jeg er enig med deg, i og med at alt for mange ikke kommer inn i et adekvat behandlingstilbud, i at tilbudet skulle ha vært mye bedre utbygd og tilpasset den enkeltes behov, også sett i en familiesammenheng. Jeg håper vi kommer til den dagen når mennesker som kommer fra vanskelige kår får den hjelpen de så sårt trenger.

      Ønsker deg og familien din en fortsatt fin romjul!

      Beste hilsen,
      Frode

  2. Lisen

    Hei!
    Det er første gangen jeg har lest noen som beskriver det som for meg alltid har vært mer uforklarlig enn noe annet; det å «knekke sammen» av ros, applaus og beundring. Det er ubeskrivelig vondt! Jeg har alltid oppfattet at jeg stod utenfor og så det samme som mine venner så, men det gjaldt liksom ikke meg. Jeg hadde alltid en tomhet i meg, opplevelsene gav bare kortvarig lykke, reaksjonene innhentet meg – slik du beskriver etter løpeturen.

    Det gav meg en ny innsikt, en ny forståelse for hvordan jeg i fortsettelsen kan jobbe med de utfordringer slike opplevelser i barne- og ungdomsår påvirker mitt og våre liv.

    Tusen takk for at du skrev denne:)

    Ønsker deg fortsatt en fin romjulstid og et riktig godt nytt år !

    • Kjære Sissel,

      Så fint at du fant mening i denne teksten. Jeg forstår det slik, av litteratur om fenomenet og samtaler med flere anerkjente psykologer om temaet, at om man ikke har hatt en trygg base hos sine foreldre, og ikke fått den anerkjennelse og omsorg man hadde behov for som barn, så kan det bli vanskelig å tolke hva man skal gjøre med ros og beundring. Man har kanskje ikke fått mulighet til å utvikle et fortolkningsapparat for nettopp slike situasjoner, og dermed «treffer» ikke anerkjennelsen og den positive oppmerksomheten som man plutselig blir gjenstand for.

      For min del måtte jeg slutte med å holde konserter, nettopp fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av rosende ord og omtale, mentalt sett. Det beste var når jeg kunne gå av scenen og det var helt stille, og ingen snakket med meg etter opptreden. Men det skjedde som regel ikke. Hver opptreden ble som regel begynnelsen på en real følelsesmessig nedtur, som jeg til slutt fant ut at jeg måtte beskytte meg mot. Det er noe paradoksalt i at det som skulle bli fin opplevelse for andre ble et mareritt for meg selv.

      Derfor er det svært viktig at vi er oppmerksomme, i barnehage og skole, overfor barn og unge som ikke får nok oppmerksomhet og anerkjennelse fra sine omsorgspersoner. Disse ungene står i risiko for å utvikle det samme mentale modus som du og jeg sliter med. Det bør vi forhindre så godt vi kan!

      Ønsker deg og dine en fortsatt fin romjul og et riktig godt nytt år!

      Beste hilsen,
      Frode

    • Kjære Siv Helen,

      Jeg må bare si tusen takk for at du har lagt bloggen min til blant alle de flotte fagressursene du har samlet på nettstedet ditt. Her er det mye interessant lesestoff!

      Benytter anledningen til å ønske deg og dine et riktig godt nytt år!

      Vennlig hilsen,
      Frode

  3. Marjon

    Veldig bra skrevet! Og for meg blir det mer og mer tydelig hva jeg sliter med, takk for det. Jeg har tilbrakt mange år i psychiatrien uten å forstå virkelig min adferd, det å fryse og å skade megselv, samtidig at jeg står utenfor megselv. Jeg skjønner mer og mer at dette ER dissosiasjon. Jeg har vært ‘frisk’ i 15 år, men begynnte å sliter på nyt etter påkjenninger på jobb. Akkurat nå er jeg veldig fortvilet om jeg blir frisk igjen og at jeg kan utøve min yrke igjen som terapeut.

    • Kjære Marjon

      Så hyggelig å høre at teksten appellerte til noe hos deg, og kanskje også ga deg klarhet i ting som du selv har strevd med. Det er som du sier, en belastende arbeidssituasjon over tid kan utløse minner om ubehandlede traumer. Kroppen og sinnet har da sitt eget forsvarsverk som aktiveres, om det nå er hensiktsmessig eller ikke.

      Vi har heldigvis gode fagmiljøer og fagpersoner som kan bidra mht. kartlegging og behandling. Sjekk gjerne ut via legen hva som finnes av alternativer i ditt nærområde. Om legen er i tvil, så kan han/hun undersøke om det finnes behandlere som har kompetanse på nettopp dine problemstillinger.

      Ta gjerne kontakt via e-post om det er noe jeg kan bidra med. Den er frodefredrik@gmail.com.

      Ønsker deg all mulig lykke på veien videre!

      Varme tanker,
      Frode

  4. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hvor mine jevnaldrende søsken husker mye, husker jeg nesten ingenting fra barndommen min. Jeg sliter også med hukommelsen generelt i hverdagen, uten at jeg skal påstå at det må ha sammenheng med traumen/overgrepet jeg har opplevd. Jeg liker heller ikke å klemme og være for nær venner og familie. Jeg bare «stivner» på en måte, og det kan jeg forsåvidt leve med, det er ikke noe som tapper meg så voldsomt for krefter, men jeg bare liker ikke klemming og slike ting og skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Dessuten er jeg er helt uinteressert/apatisk når det gjelder å skulle finne meg en partner og forme et langvarig, intimt forhold. Jeg har vært i to forhold før, men valgte å bryte — ikke fordi jeg opplevde spesielt sterke reaksjoner (bare den aller første gangen jeg hadde sex, hvor jeg låste meg inne på badet i tre timer, men jeg har aldri opplevd noe lignende etter det), men fordi jeg ikke følte noe som helst. «Driftene» mine er så å si ikke-eksisterende, eller eksisterer i så fall i så liten grad at jeg ikke legger merke til dem.

    Beklager for bablinga. Jeg har bare aldri fortalt dette til noen, verken til mine eks-kjæreste, nære venner, eller profesjonelle jeg har vært i kontakt med — fordi jeg føler at det er sånt jeg er forventet å skulle «fikse», så jeg kan gå ut og skaffe meg en kjæreste som alle andre «normale» mennesker (i 20-åra). Sannheten er at jeg ikke vet om jeg vil. Jeg har det supert alene, med kjæledyret mitt og min nærmeste familie og venner. Jeg hadde nok tenkt annerledes om dette tok fra meg nattesøvnen, men det gjør det ikke. Og da tenker jeg på en måte at det er greit, selv om det kanskje ikke er het riktig det heller. Følelser og interessen mtp. romantiske/intime forhold er så til de grader fraværende på alle områder at jeg ikke er sikker på om jeg ene og alene kan «skylde» på overgrepet jeg opplevde som barn — det er ikke sikkert det går an å «fikse», så hva er vitsen med å prøve, ikke sant? Jeg vet det feil å tenke sånn, men her sitter jeg, ha ha…

    Uansett! Tusen takk for et velskrevet og informativt innlegg. «Alle» burde lese dette!

    • Kjære Marlene,

      Takk for hyggelige og oppmuntrende kommentarer! Det setter jeg veldig stor pris på. Ser at det er ganske mange som kjenner seg igjen i denne teksten. Det gjør både litt godt, for da vet vi at vi ikke er alene om å føle det slik. Samtidig gjør det ganske vondt fordi vi ser at mange har gått gjennom barndoms- og ungdomstiden og samlet opp mye «tung bagasje».

      Du er heller ikke alene om å leve alene. Vi ser av forskningen at kvinner og menn som har opplevd grov omsorgssvikt, vold og overgrep ofte lever alene hele livet. Det ikke sikkert at dette har med aseksualitet å gjøre, altså manglende interesse for romantiske forhold og sex, men at livserfaringene kanskje sperrer for drømmene om å finne seg en livsledsager.

      Du sier at du lever greit med det, men hva tenker du innerst inne? Jeg tenker at vi alle har et grunnleggende behov for å være intime og være seksuelle vesener, omtrent på linje med behovet vi har for mat, vann og tak over hodet. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort å bryte ned den motstanden man kanskje har opparbeidet seg mht. romantikk og seksualitet.

      Jeg tenker at alle terapeuter, psykologer og psykiatere burde hatt kompetanse til å jobbe med spørsmål omkring pasientens seksualitet i behandlingstilbudet, men jeg vet at dette gjøres i veldig liten grad. Behandlingsapparatet er først og fremst opptatt av somatikken, dernest kommer psykisk helse, og aller bakerst i køen kommer seksualiteten og den seksuelle helsen – dessverre.

      Jeg håper at du kommer til et punkt der du kanskje kan åpne for kjærligheten i livet ditt, i hvert fall om den en gang skulle banke på døren din.

      Varme tanker til deg.
      Frode

Legg igjen en kommentar til Marjon Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *